Den unge kvinnen med den lille datteren i armene går av bussen i den lille bygda Kyllingdal og ser på skiltet. «Kyllingdal», står det, landsbyen Kyllingdal.
Marit! roper bestemor, med tårer i øynene. Den gråhvite bestemor i skjerf «Helga Haugland», sier: Gi meg Kine!
De landsbyboende ser på den ukjente kvinnen med barnet, men Helga Haugland og Marit bærer barnet og en koffert i all hast, uten å se seg rundt. Når de kommer hjem, låser bestemor porten og løper inn i huset.
Marte! roper den voksne barnebarnet, som allerede gråter ved bordet og holder om Kine. Marits tårer strømmer uten stopp.
Jeg har løpt fra mannen, bestemor!
Hvordan kan det skje?
Han er så slem. Han roper nedlatende ord, gir meg ordrer. Han truer med å ta bort barnet. Jeg får ikke puste i hans nærvær, jeg får ikke le, han bare mumler og skyver seg bort Jeg er så sliten.
Den eldre Helga ser på barnebarnet og rynker pannen:
På tre år har dere opplevd så mye, og ekteskapet er allerede i ruiner. Sånn er tider i dag.
Marit stopper å gråte, løfter hodet og ser på bestemor.
Bestemor Hvis du ikke forstår meg, drar jeg, drar jeg, bestemor. Jeg har gått fra moren min, men hun forstår meg ikke, hun kritiserer meg. Hun sier jeg skal tåle, mannen vil aldri endre seg. Hvordan skal jeg leve hvis jeg blir undertrykt?
Helga blir fortsatt alvorlig, men klemmer barnebarnet og stryker håret:
Kom igjen, bli. Hvis du ikke vil, sier jeg ingenting. Jeg har lite igjen, men jeg vil ha deg her. Huset blir ditt. Min lille jente, min vakre…
Marit, som er fra Oslo, har glemt byen sin. Først går det rykter i bygda om at Marit skulle ha vært gift med en kriminell (hun har selv sagt det en gang). På grunn av ham løper hun til bestemor i Kyllingdal med kofferten og barnet for å skjule seg. Marit klarer seg bra, får jobb som postbud. Hun blir likt av alle i bygda med sin jordnære væremåte.
Helga Haugland har et smilende og hjelpsomt folk, alltid klare til å bistå. En flott kvinne.
Kine, sier Marit mens hun sitter i bestemorens hage og viser den lille datteren bær. Ikke vær redd, du kan plukke dem og spise. Her er jordbær, røde og gule. Dette er rips.
Den lille jenta i kjole går mot buskene og tar på bærene.
Bak gjerdet rører det på seg i løvet, og en morsom hund, svart med hvite flekker, løfter øret, ser på mor og datter og bjeffer.
Hund, smiler Marit.
Løvet rører seg igjen, og en krøllete gutt dukker opp. Kine stirrer på ham.
Pål! høres en mannlig stemme, og en gråhåret bestefar kommer bort til gjerdet. God dag.
God dag, smiler Marte.
Den krøllete gutten, Pål, blir modigere og går bort til gjerdet, holder i hendene og ser på Kine. Han er litt eldre enn Marits datter.
Marit smiler og roper på gutten:
Kom hit, gutt. Vi har bær her. Og Kine vil leke med deg.
Gården til gutten smiler og støtter seg på gjerdet, snakker vennlig med Marit:
Jeg visste ikke at dere hadde Kine. I vår familie har Pål ingen venner, han vandrer alene på gården. Heldigvis har vi en hund, Bamse.
Marit blir glad:
Hos oss er Kine også ensom. Kom til hagen vår, Pål!
Pål trenger ikke bli spurt to ganger, han tråkker gjerdet fra hverandre, hopper gjennom hullet, og hunden følger etter. Barna blir venner med en gang, og latteren deres varer til skumringen.
Faren til Pål, den fåtalte Ola, kommer i helgene. Han ser på Marit med overrasket blikk og gir henne oppmerksomhet. Han bringer blomster, gaver, kjører henne i sin gamle Volvo til elva. Bestemor Helga godkjenner ham.
Å, Marit, han er en god mann. Han har forlatt sin kone, som var utro, og han har tatt med seg sønnen, han oppdrar Pål selv. Arbeidsom, flittig og helt tørr. Han har vokst opp foran meg. Han bor i byen fordi han har jobb og leilighet der.
Marit blir begeistret, hun liker mannen, han er god av natur, men hun blir redd: Hva om den tidligere ektemannen hennes kommer? For Marit ser ham fortsatt som eksmann, selv om papiret sier han fremdeles er hennes ektefelle.
Hun innrømmer sine frykter, Ola må vite hvem hun er sammen med.
Jeg venter, lover Ola. Jeg vil vente på deg, Marit, så lenge det trengs, og når jeg får sjansen, tar jeg deg med til byen.
Du er så snill
Marit, jeg drar i morgen, sier Ola og ser henne i øynene. Pass på Pål. Faren min er gammel, jeg er redd han ikke klarer seg. Det er risikabelt å ta Pål med til byen, ekskona sverger på ham
Ikke bekymre deg, jeg passer på, svarer Marit med et smil. Reis trygt, kjære, og ikke tenk på noe annet.
Årene går sakte. Helga Haugland blir eldre, og Marit ser til henne hver dag, gir henne mat med skje. Kine begynner på skole. Det kommer ingen nyheter fra Marits eksmann, og hun finner ro i det nye livet. Pål blir en bølle, prøver å skulke skole, og hans bestefar blir syk og holder seg inne.
Marit løper mellom to hus og passer på de eldre. I helgene kommer Ola, og han gleder seg over sine sjeldne besøk. Marit fyller hans bil med hjemmelagde grønnsaker.
Etter flere år har Marit fulgt bestemor til graven og lever som en fri fugl.
Hun tenker slik er livet, alt har gått i stykker.
I puberteten avviser Kine moren, og Marit gråter i puten. Når det gjelder Pål, så gjør han som han vil, og Marits stemme blir rau av å skrike ham. Bestefaren ser greit ut, ligger som en statue på sofaen, dekket av aviser; hans kone, fru Zahara, lager grøt til ham. Helga ser på Marit med mistro, og noen ganger slipper hun henne inn.
Ola blir mindre tilstede. Han kommer kun en gang i måneden, uten gaver, med rynker og stille sukk:
Du vet, Marit, jeg jobber. Jeg betaler boliglån, nesten hele lønnen går til det. Jeg har ikke penger til bukser til sønnen.
Marit forstår ham:
Jeg forstår, Ola. Ta vare på deg selv, spis godt, kle deg etter været. Vi klarer oss.
Ordene hans gir ham et lite løft, og han drar fornøyd.
Kine! roper Marit i gårdsplassen. Kom hit, din lille ramp!
Hva vil du? svarer Kine, og slapper av på trappen.
Marit peker mot hønsehuset:
Hva er dette, Kine? Jeg var bare på jobb, og nå er
Hva er det? svarer den tenårende datteren.
Ser du det ikke, Kine?
Kine blåser opp leppene, går nærmere og sukker:
Jeg vet ikke, mamma. Jeg må gjøre lekser.
Hva spiser vi om vinteren, jenta mi? Kyllingene er spist opp, ingenting er igjen.
Du skulle ha stengt hønsehuset.
Har du?
Kine ruller med øynene, Marit begynner å gråte.
I hagen er alt i rot: radiser er tråkket på, gjerdet har et stort hull, og gjerdet er til slutt på vei til å falle.
Pål, jeg må snakke med deg! hopper Marit gjennom hullet. Pål står ved gjerdet med en venn. Marit stopper ved hundehuset og ser inn.
Å se, Bamse har snuten full av jord. Er du mett nå?
Hva sier du, Tante Marit? sier Pål sarkastisk. Snakker du med hunder nå?
Guttene ler av Marit.
Pål, hunden din har knust hele hønsehuset
Det er ikke Bamse, hva er dette, Tante Kine? Våre høner går fritt på gården, de har aldri blitt rørt av ham.
Marit ser forvirret på guttene: hvordan ble den lille krøllete gutten så likegyldig?
Hun ringer moren sin, men hun virker som en fremmed.
Marit, hva vil du? Jeg er så opptatt.
Hva er du opptatt med, mamma? spør Marit. Med den nye familien? Med stefarens helse? Eller med barnebarna?
De er ikke fremmede for meg, Marit! Hvis du sier så, så glem at du har en mor.
Jeg har egentlig ingen mor…
Da trenger du ikke ringe lenger. *ringetone*
Marit klemmer leppene, blir sint:
Du blir gammel, du kommer tilbake til meg, men hvem vil ta seg av meg, mamma?
Tårene strømmer. Hun tar en pause fra lønnen, og bestemmer seg for å ta bussen tilbake til Oslo for å overraske Ola. Hun får adressen fra Pål og går rett fra togstasjonen. Hun banker på døren, og en ung kvinne åpner.
Hei, vi er Nilsen. Jeg er med Ola.
Hvem er du for ham? spør Marit.
Selvsagt, kona.
Kvinnen smiler bredt, og Marit ser på ansiktet hennes og tenker på å løpe. Ola kommer til bygda en helg som om ingenting hadde skjedd, og han ber Marit om å snakke. Han sier rolig:
Så du er fortsatt her? Jeg bor med Janne, så hva skal jeg gjøre?
Hvorfor?
Du er alltid opptatt med gården din.
Åh, du
Marit begynner å gråte og stammer.
Marit, du er så sier Ola med en grimase. Jeg har nok av dramaet med min første kone. Jeg er mett, gå hjem. Ikke vær trist.
Forholdet til naboene blir verre. Den gamle bestefaren snakker gjennom tenner med Marit og later som han er døv, mens hans kone Zahara bringer barnebarn på sommeren, og en horde med barn sprer seg over Marits jordbærbusker.
Kine, sier Marit og strammer et skjerf rundt halsen, Kine.
Hva vil du, mor? svarer den nå voksne jenta, som aldri får en kopp te fra moren.
Kine, hodet mitt gjør vondt, skru ned musikken.
Hodet ditt er alltid vondt, svarer Kine. Ta en pille.
Kine, vi må plukke jordbær. Naboens barn vil ta dem fra oss.
Du kan plukke selv, jeg spiser ikke syltetøy, sier Kine.
Marit føler seg knust. Hun står lenge ved vinduet og er stille. Noen ganger går hun til gjerdet som barna har revet ned, løfter det og binder det med tau til stolpene. Dagen etter faller gjerdet igjen, og hun gjør det på nytt.
Ola kommer aldri mer til Kyllingdal. Han har en voksen Pål som snart fullfører skole. Uten Ola blir livet lettere for Marit. Hun trenger ikke lenger å så, eller å ha en mann som tar kontroll.
Mens Marit kommer seg fra depresjonen, blir Kine roligere. Hun legger seg ofte ved moren, klemmer henne, og er nesten en annen jente. En måned er igjen før skoleåret slutter.
Mamma, gi meg råd, ber Kine. Jeg føler meg kvalm om morgenen, har ingen energi. Alt påvirker humøret mitt.
Du bør gå til lege. Du er ikke gravid, så hvorfor føler du deg så dårlig? svarer Marit og ser på Kine med bekymring.
Jeg tror jeg er gravid.
Marit blir forbløffet:
Hvor får du det fra? Du har ikke noen kjæreste.
Det er ikke en spøk, mamma!
Hvem er faren? roper Kine fra legekontoret.
Det er Pål, hvem mer? Jeg hadde aldri trodd dette, sier Kine.
Hvorfor er dette vårt problem? gråter Marit, men klarer seg.
Marit banker på porten til Nilsens hus, men de åpner ikke. Kun bestemor Zahara viser et knyttet nebb fra vinduet. Marit løper tilbake til egen hage, hopper gjennom gjerdet.
Pål!
Han står i gården med en venn og ler:
Tante Marit blir helt gal, hopper over gjerdet.
Pål, jeg må snakke med deg. Ta med vennen din, så går vi inn.
Den gamle mannen løper ut fra verandaen.
Han kommer ikke noen vei, snakk her!
Marit blir forvirret:
Onkel Tolle, kan du gå?
Mannen ser truende ut:
Ikke bare gå, jeg kan slå deg om jeg må. Jeg vetTil slutt innså alle at kjærlighet og forståelse var viktigere enn gamle feider, og livet i Kyllingdal fortsatte i fred.
