Kjære dagbok,
I går kveld satt jeg ved bordet i min svigermors store spisestue i Oslo, og jeg kunne knapt tro hva som skulle skje. Ylva Nilsen, som alltid har vært den ubøyelige vertinnen vår, hadde samlet hele slekten rundt et enormt, tungt salatfat. Hun reiste seg til hodet av bordet, smilte bredt og spurte: Sånn, kjære gjester, er dere mette? Har dere drukket nok? Er jeg klar til å levere?
Ja, søster, svarte Bjørn Haugen rolig, du er som alltid på topp!
Helt enig, bekreftet Sigrid Lunde. Vi lærte å lage mat sammen med mamma, men jeg får aldri til så godt som deg. Jeg roper jo alltid på deg til festene mine!
Mamma, protesterte lille Ida, jeg må i opp igjen fra treningssenteret! Men jeg klarte ikke å stoppe!
Jeg sender min kone til deg, så du kan lære henne å lage mat, sa Anders Berg med et skjevt smil.
Det er derfor jeg giftet meg med deg, erklærte Vebjørn Kristiansen og spyttet ut en høflig unnskyldning. Unnskyld!
Ylva lo høyt og sa: Så bra, jeg er fornøyd! Så tok hun en pause, trakk smilet fra ansiktet, og erklærte: Alle sammen, gå av mitt hus! Dette er min siste middag som jeg har laget for dere! Jeg vil ikke se eller høre dere mer, og jeg vil ikke engang vite om dere lenger!
Med et brøl løftet hun den massive salatbollen og kastet den i gulvet. Stille falt over bordet, og gjestene ble stående som lammet. Ingen av dem hadde forventet et slikt utbrudd fra Ylva, den stille, hjelpsomme og ettergivende kvinnen.
Er du gal? spurte Vebjørn.
Det førte til et slag på kinnet fra hans kone.
Ring legevakten, hun har et psykiatrisk anfall! ropte Sigrid.
Ylva grep en flaske med saftrester og ropte: Hvem som prøver å ringe, skal få et slag i hodet! Hun smilte så sjarmerende som hun kunne, men fortsatte: Hvorfor står dere stille? Løp! Dere er mine umettelige små rotter!
Ylva! ropte Bjørn strengt. Jeg sier som storebror: ro deg ned og kom deg inn igjen!
Nei! svarte Ylva med et smil. Jeg vil ikke lenger tjene dere! Jeg vil ikke lenger bøye meg for dere!
Etter en kort stillhet spurte Vebjørn: Hva har du blitt bitt av? Jeg er bare så redd for at du skal gå til grunne, svarte Ylva og la seg ned på stolen. Din arroganse har gått for langt. Jeg har sett det lenge før, men den siste avskjeden din har vist meg akkurat hvor høyt dere har stegnet. Jeg vil ikke ha dere i livet mitt lenger.
Så har vi ikke gjort noe, innrømte Anders. Det er akkurat så, gutt!
—
Det er sagt at livet skal leves riktig, men hva betyr «riktig»? Hver person gir sitt eget svar. Ylva har levd i femogførti år med den overbevisning at hun har gjort alt riktig. Hun ble født som tredje barn i en stor familie, med en eldre bror og en yngre søster. Hun holdt av foreldrene, elsket broren, og hadde en rolig relasjon til søsteren. Hun studerte, fikk en jobb, giftet seg og fikk to barn. Som kone var hun trofast, kjærlig og støttende; som mor var hun god, oppdro barna og sendte dem ut i verden. Hun holdt kontakten med både bror og søster å hjelpe, feire, dele problemer og gleder. Folk beskrev henne som snill, forståelsesfull og klok.
Men i femogførti år har hun også opplevd å bli forlatt i et øyeblikk av ensomhet, på det mest sørgelige tidspunktet i livet.
Etter lunsj kom legen inn. Alle blodprøver er klare, ingen kontraindikasjoner. Skal vi sette i gang operasjonen? spurte han.
Ja, doktor, svarte Ylva med et tungt sukk. Spørsmålet er allerede avgjort.
Jeg forstår, men merket doktoren og så på hennes nedstemte ansikt.
Sett i gang, sa hun og viftet med hånden. Jo tidligere, jo bedre.
Legen noterte i journalen: I kveld skal hun spise, i morgen er det fri, og overmorgen operasjon. Han snudde seg mot nabopasienten, Katja Sæther. Katja, analysene dine viser også problemer. Vi må se på det.
Greit, Oskar, svarte Katja.
Da legen gikk, spurte Katja Ylva: Hvorfor ser du så nedslått ut? Er du redd for operasjonen?
Jeg er også redd for mannen min Ylva kastet et blikk på mobilen.
Katja lo: Min mann har slått seg inn på kjøkkenet med sangene mine. Jeg tror han vil ordne det når han får litt tid. Kanskje han har dratt av gårde med venner på en bar?
Hans siste talemelding er tydelig: han er klar for å stå på egne ben, men han husker ikke at jeg har en operasjon. Han er allerede på en drink med kompisene! mumlet Ylva.
Katja ristet på hodet: Sånne er de. En katt hjemme, mus på taket.
Jeg har aldri sett Ylva så sint. Hun sa: Å fjerne livmoren er alvorlig. Jeg trengte minst litt støtte fra ham! Jeg ba ham om hjelp, men han har kun svart med to korte meldinger siden jeg dro.
Katja, ti år yngre enn Ylva, manglet erfaringen til å trøste, så samtalen stilnet av seg selv.
Ylva spiste ikke middag, og tok med seg ingenting fordi hun visste at hun måtte faste før operasjonen. Hun lå stille og så på taket, og husket da hun pleide å kjøre til Vasjens (Vikings navn) kontor hver dag etter jobb, levere mat og rent tøy. Hun hadde holdt ham i hånden gjennom natten, båret vann, mat, vasket, strøket og klippet håret.
Hvorfor gjør han så mot meg? spurte hun Katja da hun kom tilbake fra middag.
Ikke bare din mann, alle gjør så! svarte Katja med et smil. De er bare utnyttere.
Ylva tenkte på om hun hadde gått for langt i å tenke på ham som en “ost i smør”.
Etter operasjonen, som gikk uten komplikasjoner, ble hun i sykehuset i to uker. Hun ringte ingen, og ventet på at noen skulle huske henne. Ingen gjorde det verken mann, barn, bror eller søster.
Etter mange netter med tankegang, kom hun til en beslutning.
Jeg har mistet tungen min? spurte Bjørn, overrasket over Ylvas utbrudd.
Nei, jeg har mistet livmoren, men også all respekt fra dere! svarte hun.
Hun reiste seg igjen ved bordet og ropte: Mine kjære slektninger, jeg har ligget på sykehuset i to uker, og ingen har tenkt på meg! Ingen bror som elsker meg mer enn sin nye partner, ingen søster som har brukt meg som gratis kokk, ingen mann som har tappet både lønn og spartpenger til hytta. Ingen barn som husker meg!
Hun så på salatfatet som lå i knuter på gulvet og sa: Jeg har gjort alt for dere, men når jeg trengte bare litt medfølelse, var dere borte. Jeg vil klare meg selv videre. Jeg trenger ikke lenger å løpe etter dere.
Hun fortsatte: Vasja, du er ute med skilleretten! Du er kastet ut av leiligheten! Til barna: Lev deres liv! Når dere trenger hjelp, søk faren! Til Bjørn og Sigrid: Jeg ser dere ikke lenger, lei dere for barnevakter og kokker på sidelinjen!
Stemmer fra resten av rommet ble høye: Er du gal? Men Ylva samlet alle i en rekke, og de stod på rad og ropte: Vi er ferdige med deg!
Da hun endelig var alene i leiligheten, satte hun seg ved det tomme bordet, så på de knuste bitene av salatfatet og tenkte: Jeg har overreagert med følelsene, men nå starter jeg et nytt liv med et nytt fat.
Dette har lært meg at selv om man gir alt for andre, må man aldri glemme seg selv. Man må sette grenser før man blir utnyttet, og tillate seg selv å ta vare på sin egen velvære. Jeg skal huske dette når jeg møter mine egne utfordringer i fremtiden.
Slutt på notatet.
