Den uferdigleste boka
Nå drar jeg, Ragnhild! Ikke følg meg til døra. Kommer sent! Legg frem skjorta og de blå buksene til i morgen, glem det ikke! Husk å hente dem fra renseriet! ropte Erling fra gangen, rasket på med frakken, stoppet opp et øyeblikk foran speilet og rettet på seg, grep hatten og forsvant ut døra.
Han lukket døra så hardt at glasset i vinduet dirret.
«Trekk fra balkongdøra,» tenkte Ragnhild, slo av vannet på kjøkkenet, tørket hendene i forkleet og kikket ut i gangen. Alt var som det bruker en solfylt gang som endte i entreen, familiebilder på veggene, tapetet i lyseblå striper: to brede, to smale. Ragnhilds kåpe hang på knaggen. Og…
Ragnhild rynket pannen.
En pose! Erling hadde glemt posen med nystekte horn i! Ragnhild hadde selv stått opp i grålysninga og bakt, akkurat sånn som Erling likte dem, med egg og gressløk. Hun hadde bakt ekstra for denne dagen, for Erling skulle ut på befaring, og der var det ikke noe ordentlig sted å spise, og hjembakt smaker uansett best.
Hun røsket av seg forkleet og fikset litt på håret før hun, i sitt enkle hjemmeantrekk med korte puff-ermer og en liten kaffeflekk nederst, grep den varme posen og trykte den mot brystet, som en baby, og løp ut av leiligheten. Heldigvis hadde hun tatt nøkkelen, ellers måtte hun sittet fast på trappa etterpå! Hun styrtet ned trappene, holdt fast i gelenderet som slynget seg nedover som et glanset, lakkert bånd fjerde, tredje, andre etasje…
Ragnhild kunne, som de fleste andre husmødre, ha ropt til mannen fra vinduet og ventet til han kom ut i bakgården, men nei. Hun skulle selv løpe etter ham; si hadet ansikt til ansikt, vende kinnet sitt, la han gi henne kyss på kinnet og nikke stille før han dro.
Av det raske løpet ble Ragnhild andpusten, hun stormet ut i gården og slo døra så det smalt i veggen, selv om hun tross alt hadde bikket førti og ni og løpeturen satt i beina.
Hun speidet etter Erlings velkjente silhuett: frakk i asfaltfarge og lys hatt.
Erling elsket lange frakker, de skulle blafre i vinden og han skulle selvsagt ha hatt. Han hadde mange, til hver årstid. Ragnhild stelte hatteskuffen, børstet og pusset og kjøpte nye. Tok seg av.
Hatt er stil! påstod Erling, særlig når sønnen deres, Mats, lo av ham. Dere unge har ikke peiling, dere går kun i syntetisk og kunstskinn!
Men hvor var Erling?
Der, allerede på vei ut porten, på vei inn i den travle, solfylte gata. Hvis ikke Ragnhild skyndte seg, rakk han bussen, og da…
Ragnhild satte av gårde over asfalten, nikket i forbifarten til de eldre damene i nabolaget som satt og nøt morgensola. De vinket og smilte hjertelig da de så Ragnhild løpe etter mannen med den varme posen i armene, som om de gledet seg over hennes kjærlighet og familielykke.
Hva haster sånn, Ragnhild? spurte fru Gunda, bak Ragnhilds smale rygg.
Matpakka! Erling glemte den, og det er horn i dag! ropte Ragnhild over skulderen.
Gunda smilte, nikket anerkjennende: horn er topp, og kjærlighet likeså.
Ragnhild løp ut porten, klar til å rope, men… stanset. Hun stivnet og fikk plutselig ikke puste. Sola gikk av og alt ble mørkt rundt henne. Hodet svimmel, måtte støtte seg til takrennen.
Erling sto med siden til henne på bussholdeplassen sammen med en ung, barmfager dame. Hun lo, trakk på skuldrene, og Erling så ned på henne og lo han også. Plutselig dyttet damen ham bort, målte ham nedlatende, og han… Han lente seg ydmykt og nesten tiggende mot henne, tok henne i hånden, ville kysse, men hun rykker den bort, kanskje til og med med en ørefik. Erling rettet seg opp, så sint ut et øyeblikk, men så logret han på nytt, strøk henne over ryggen, fisket frem en drops og tilbød. Damen ja, Ragnhild kalte henne for seg selv bare “tøtta” lo igjen, åpnet munnen, “gi meg”.
Ragnhild ble kvalm. Herregud! Erling respektabel, voksen og snart middelaldrende ydmyket seg for en ung pike uten skam.
Hun la merke til det hele: sommerkjolen hennes i blått med hvite prikker, det matchende båndet i håret, den forseggjorte frisyren, sandaler på føttene.
Ragnhild visste ikke hva hun skulle gjøre med posen, hornene, og… livet sitt.
Bussen kom. Folk strømmet inn, Erling hjalp prikkedama opp, dørene lukket seg.
Da bussen forsvant, syntes Ragnhild han så rett på henne. Plutselig føltes det som om hun burde skamme seg over det slitte hjemmeantrekket, tøflene, og denne dumme matpakken.
Ragnhild snudde brått og gikk tilbake. Gikk forbi nabodamene på benkene som hadde tatt av seg strikkejakkene og blomstret i sommervarmen og nesten gikk rett på Gunda ved blomsterbedet.
Hva med matpakken, Ragnhild? Rakk du det ikke? spurte Gunda og pekte med sigaretten på posen i Ragnhilds hånd. Med vilje kalte hun posen for “matboksen”, for hun syntes egentlig Ragnhild ga mannen sin altfor mye morsomsorg.
Rakk det ikke, sa Ragnhild, trakk på skuldrene.
Synd. Da går det til spille. Jeg sender Gunvald innom. Du er hjemme i dag?
Ragnhild nikket diffust.
Flott. Han elsker horn og jeg baker aldri. Da får du i hvert fall glede noen!
Gunda spratt plutselig avgårde mot en traktor som duret inn i gården.
Vekk med deg! Ikke kjør over petuniaene mine! kjefte hun på traktorføreren, men Ragnhild hørte ikke lenger.
Hun ruslet tilbake til oppgangen, forsvant inn i den kjølige stillheten der bare stegene hennes og lyden av døra blandet seg med et sårt snufs før det stilnet helt.
Det var alt. Nå var det slutt slutt på familie, varme, trygghet, tillit og troen på folk. Eller, folk det er for diffust. På mannen, på Erling det mennesket hun ble lovet skulle elske og beskytte henne. Hva nå?
Ragnhild sank tungt ned på krakken i entreen. Hornene trillet ut av posen. Katten Ludvik strøk seg mot beina hennes, malte og ba om mat. Men Ragnhild registrerte ingenting. Hun sto der fortsatt ved takrennen i minnet, så for seg kjolen med prikker og dens eier, og Erling. Tårene rant, varme og bitre, og for første gang på lenge lot hun seg selv sitte krøket, sørge, kjenne ordentlig på sorgen sin.
Hvor lenge hun satt slik visste hun ikke, men plutselig smalt det i ytterdøra og Ludvik forskanset seg under sofaen.
Den ulåste døra åpnet seg på gløtt, og Gunvald, Gunda sin mann, stakk hodet inn. Lyst hår, rødlig hud, nevrotiske, snille øyne Gunvald passet egentlig ikke helt inn her, men han var da “en av oss”, sa Erling. Kunstner, galleriinnehaver, litt sær slik kreative folk gjerne var.
Maler, Ragnhild! pleide han å si. Og dessuten direktør! Kunstnere er litt gale, ellers hadde de ikke vært kunstnere!
Ragnhild tørket tårene, tittet opp i Gunvalds lyseblå blikk. Er det virkelig deg?
Hvem ellers? smilte han bredt. Gunda sa du hadde mat til overs? Vi har jo kjøkken under oppussing! Gunvald sukket. Hun sier jeg får kjøpe varmretter! Jeg er lei.
Han nesten hulket, slang av seg skoene midt i gangen og forklarte på brei dialekt at sokkene også måtte av. “Sokkene må tørkes, tråkka i ei sølepytt,” proklamerte han. Helt vanlige sokker, men hull på stortåa.
Ragnhild tok imot de bløte skoene uten å tenke, skulle til å sette dem ut på verandaen for å tørke.
Nei, la stå! brølte Gunvald plutselig.
Men de må da tørkes, ellers blir du syk! sa hun lavt.
Kroppen min, mitt råd! Sett dem tilbake! sa Gunvald, men så blunket han litt lurt, krøllet på håret og gliste.
Ragnhild gjorde som hun ville; hun satte skoene i sola, jagde bort katten og gikk inn på kjøkkenet. Samtidig raslet Gunvald i skapene, mumlet og tygde.
Ragnhild! Vertinne! Kan jeg få en kopp te? Skikkelig sterk, mørk med sitron! Lag som du gjør for gode gjester! ropte han, slang beina opp i døråpningen så hun nesten snublet.
Ja, straks… svarte hun og satte på kjelen. Men inni henne var det bare kaos og tomhet.
Erling… Hvordan kan han? Tre skritt hjemmefra og allerede i armkroken på en annen.
«Nei, nei, dette er misforståelse! De møttes bare tilfeldig, det skjer… Det er jobbkollegaer!» prøvde hun å overbevise seg selv.
Men Gunvald så plutselig skeptisk ut.
Skal du bruke gammel te? Nei, jeg skal ha fersk! Han snuste i tekanna og rynket på nesen. Det der er søppelet! Lag ny!
Men jeg laget jo den nettopp! God! Prøv… Ragnhild sukket.
Hun brygget ny te. Det var jo en bagatell, egentlig. Men Erling… Hvordan skulle hun klare å leve med ham etter dette?
Vannkokeren pep, teen ble trukket, den karakteristiske duften fra «indisk te, med elefant» spredte seg i rommet.
Nå, sånn skal det være! Men finn frem en av de koboltblå koppene, de med gulldekor! beordret Gunvald. Ikke vær gniten! Og sett frem hornene, de som egentlig var til Erling. Jeg skal spise dem, hvis han ikke vil! Og så syr du sokkene mine mens jeg spiser. Gunda nekter, hun styrer med møbler men jeg får vondt i tåa, skjønner du? Han holdt frem sokkene og så på henne med et smil.
Ragnhild, tidligere lærer og en dannet kvinne, så med avsmak på sokkene, men hendene hennes tok dem likevel.
Så slo Gunvald plutselig i bordet, satte seg opp med spenst og hevet stemmen:
Hva er det du driver med, Ragnhild? Lar meg hersje med deg som en skolejente! Hadde du vært deg selv, ville du aldri gjort det! Han ristet oppgitt på hodet. Jeg husker den gangen til og med spurvene ble stille når du kom gående gjennom gården. Stolthet! Og nå lar du deg tråkke på? Skjerp deg!
Han gestikulerte og snakket så Ragnhild fikk tårer i øynene. Alt på bordet klirret av gestene hans.
Men hvorfor sier du dette til meg? Jeg orker ikke mer nå. Erling… jeg så ham med en annen. Jeg skulle jo bare gi ham hornene…
Tårene sprutet, traff duken. Stilheten senket seg, alt sto stille.
Gunvald sukket, la hånden over hennes og sa lavt:
Derfor, Ragnhild. Du får mannen din til å føle seg gammel og uinteressant med alt dette morsstellet ditt. Vi menn… vi trenger å erobre, føle oss ønsket, ikke bare stelles med. Mats har flyttet ut; du har plassert all omsorg på Erling i stedet. De opprørske er mer spennende, skjønner du…
Hun skjønte ikke. Eller nektet å skjønne. Hadde hun virkelig kastet bort livet på familien forgjeves?
Hun sa opp lærergjerningen for ti år siden, for å stelle hjemme og lette Erlings hverdag, ingen sene kvelder med retting, ingen møter. Men også privatundervisningen sluttet hun med, for Erling ble syk og trengte ro. Hun la bort alt hun gjorde, malingen, sangen, selv radioen. Alt for ikke å forstyrre ham.
Og nå, Ragnhild, har du blitt en gammeldags kone! sa hun til sitt eget speilbilde, smålo.
Manikyr? Når da, om hun skal koke middager og vaske gulv?
Nye kjoler? Hvorfor, når de aldri går ut?
Sko med hæler? «Hvorfor de hælene? Se på årene!» Erling lo en gang, og skoene forsvant på loftet.
Venner ringte sjelden, Mats kom en gang i måneden. Med matposer og klemmer, men kald og fjern.
Og det var det. Slutt.
Hvorfor henger du sånn med hodet? Opp og stå! Du er mer enn dette! Du blomstrer ennå, Ragnhild! dunket Gunvald i bordet. Hornene dine er himmelske, og hadde jeg vært atten, jaggu…! sa han og lo.
Så gikk han.
…Erling kom sent hjem, småbrisen og rufsete. Duften av parfyme og vin hang i jakka.
Møtet trakk ut, slang han veska til kona og knep seg i korsryggen. Sett på kaffe. Vil ha poteter og snaps. Hva står du der for, Ragnhild?
Hun tok ikke bagasjen, bare ba ham flytte seg så hun kunne sette fra seg kofferten.
Skal du reise? Hva skjer? stirret Erling på henne, forbløffet over hvordan hun plutselig strålte: håret satt i en flott snurr, øredobber, sommerlig kjole og sandaler.
Jeg skal på kursreise. Du får styre deg selv. Med tårer eller uten, det blir din sak, sa hun rolig.
Og middagen? Skjorta til i morgen? spurte Erling strengt.
Ragnhild nølte som hun ville inn og stryke skjorta, men så sa hun «Nei. Det får du ordne selv. Eller la henne gjøre det, jeg bryr meg ikke, Erling. Ha det!»
Hun forsvant ut, strevde litt med kofferten i trappa, men fes fracét bort i kveldsmørket, inn i en ventende drosje.
Erling kastet seg ut etter henne, ville rope, men noe hugget i ryggen hans, tårene raste.
Ragnhild… klynket han.
Hvor er du, Ragnhild? Hadde gjerne latt deg massere, smøre inn ryggen og varme meg som før…
…Sigrid? Er det deg? klynket han i telefonen. Jeg vet jeg ikke bør ringe, men… men ryggen gjør vondt, Sigrid. Har du ikke… Mat, kanskje…? Jeg orker ikke gå ut på kjøkkenet alene, Sigrid… Men vi er ikke fremmede for hverandre! Hallo? Hallooo?
Telefonen kneppet tomt. Sigrid kom ikke. Verken med salve, skjorte eller varme. Hun var for stolt hun var ikke Ragnhild. Ikke i nærheten. Krise.
Han slepte seg ut på kjøkkenet, så hornene stå kalde på fatet da var det ikke lenger krise, men katastrofe. Han hadde bare seg selv å takke.
…Dagen etterpå kom Ragnhild hjem med lege og roser. Hun hadde kjøpt blomstene selv, og ordnet dem i en krystallvase, med en antydning av parfyme og sigarettrøyk i luften. Hun røkte noen ganger. Bare når livet verket.
Vent, doktor, ikke stikk enda! sa hun, da legen tok frem sprøyta.
Erling stønnet, fant ikke ro.
Hva nå? spurte legen.
Hva har du lovet henne? Slik som henne får man ikke gratis, du er altfor gammel for slike jenter, spurte hun Erling, ansikt til ansikt.
Jeg er ikke gammel! Jeg er midt i blomst…
Pensjon, fullførte legen tørt. Hva har du sagt? Jeg må gå ellers.
Stilling. Grad. Men hun får ingenting, jeg lover! Det er deg jeg vil ha! Bare deg! tryglet Erling. Tilgi meg!
Hun får det. Du er mann, du må holde ordet. Hun får både stilling og grad, så hun ikke er ydmyket. Men du, Erling, slutter i jobben din. Finn deg noe annet! Og jeg begynner i jobb igjen fra neste uke. Strykejern på hylla, skjortene i vask. Liker du det ikke? Skill deg, da. Har du forstått?
Erling hikstet, tørket svetten fra pannen og nikket. Smerten i ryggen var ikke til å holde ut, Ragnhild ertet, legen var på hennes parti, Gunvald sto i døråpningen med et hånlig glis huff!
Jeg har skjønt det. Bare stikk nå! Ellers dør jeg… jamret han og hulkgråt.
Ragnhild nikket. Legen satte sprøyta.
…Sigrid var fornøyd. Disputasen hadde gått strålende, hun hadde fått graden og en solid stilling. Og alt takket være denne godtroende gamle mannen, Erling.
Sigrid hilste ikke lenger, svarte ikke på vennlige nikk. Hvorfor skulle hun? Ragnhild hadde gjort det klart at graden lett kunne ryke og jobben med! Så Sigrid fant andre jaktmarker.
Erling sluttet på jobben, ingen forsto hvorfor, men han sa ikke mer enn at han hadde gitt et løfte. Til hvem? Om hva? Det sa han aldri.
På avskjedsfesten dukket han opp med kona i diamanter, danset tango med henne og så på henne slik han aldri før hadde sett på Sigrid. Noe unikt var det i denne Ragnhild.
Hun var alt. Livet og lufta rundt ham. Den lufta merker du ikke før den er borte. Og det handlet ikke bare om korsrygg og varme. Ragnhild var fortsatt en uferdig bok, hemmelig, søt og syrlig som norske jordbær i juli, den boka han aldri ble ferdig med. Må det alltid være slik.
Og Sigrid? Kanskje modnes hun til sin leser en dag. Livet får vise…
