– Ingrid! ropte en velkjent, nesten glemt mannsstemme bak meg.
Jeg stivnet til, trakk hodet ned i skuldene og økte farten bortover fortauet, livredd for å snu meg.
Ingi, vent nå litt! Det må jo være deg!
Jeg begynte nesten å småjogge, men en manns hånd, ikke hardt men bestemt, tok meg i skuldra.
Ingrid, hva er det med deg? Hører du dårlig? Det er jo meg, Eirik.
Jeg snudde meg brått, og stirret vantro på ham. Ordene kom ut som en hvisken:
Herregud, Eirik Jeg trodde jeg hørte syner Men Hvordan er dette mulig? Dette går jo ikke an
Hva da, at det ikke går an? Den forlatte eksmannen smilte til meg med samme gutteaktige, livlige glimt jeg kjente fra yngre dager. Kan jeg ikke besøke hjembyen min, kanskje?
Hvor fra? Jeg skjønte ingenting. Du Du døde jo. Det fikk jeg beskjed om.
Døde? Ansiktet til Eirik ble rent skjevt. Jeg?
Ja. Et halvt år etter vi skilte oss og du flyttet til Bergen, sa en av vennene dine til meg at Jeg nølte, men fullførte: At du hadde drukket deg i hjel alene i en fremmed by.
Hvem fortalte deg noe sånt?
Stian. Din beste venn. Han begynte å gå rundt meg, kurtisere litt etter du flyttet. Men ham avviste jeg kjapt. Så var det han som sa du hadde gått bort.
For en jævel, lo Eirik bittert. Det var vel ikke bare spøk da vi sa farvel.
Hva mener du, spøk?
Han tullet med, nå som du har forlatt Ingrid, skal jeg ta vare på henne. Det var sagt i spøk, men etterpå tok han aldri kontakt, verken jeg eller han. Den gangen hadde vi jo ikke Facebook og SMS bare hustelefon og brev. Jeg aner ikke hvor han ble av siden heller.
Han er død, sa jeg, og trakk lett på skuldrene. Det er mange år siden. Fem år, kanskje seks. Han ble begravet for lengst.
Hm Ansiktet til Eirik ble alvorlig. Død Han kunne levd lenger. Vi var jo begge unge. Ja, ja Så glitret det i blikket hans igjen. Tenk at det er så mange år siden vi skilte oss, og du ser fortsatt utrolig ut.
Åh, hold opp da, lo jeg og vinket vekk ordene. Jeg er bare helt vanlig, jeg.
Jeg har hørt at du giftet deg, Eirik studerte meg med et varmt blikk, som om han prøvde å fylle opp manglende år gjennom øynene mine. Du har fått barn, to stykker, stemmer det?
Jada, to barn, nikket jeg. De har flyttet ut begge to, har sine egne liv nå. Jeg er blitt bestemor. To ganger, faktisk.
Oi, oi! Og mannen din?
Han har det visst bra, smilte jeg sarkastisk. I en annen familie. Jeg er fri nå.
Skjønner, Eirik nikket sakte. Vi menn er virkelig noen idioter. Vi løper rundt og leter etter noe ekstra, uten å skjønne at det vi innerst inne søker, har vi allerede. Rett foran oss.
Hvorfor har du egentlig kommet tilbake? spurte jeg. Er det noe konkret, eller bare fordi?
Jeg har kommet for godt, Ingrid. For alltid. Et tungt sukk fylte pusten hans. Jeg måtte begrave kona mi nylig Da orket jeg ikke lenger. Hjemtraktene kaller. For å være ærlig jeg får ikke puste der borte. Legene sier klimaet er dårlig for meg, på grunn av alder og diverse. Og for kona mi var det akkurat det samme astma. Jeg prøvde å få henne til å flytte, men hun var ekte bergenser og ville ikke forlate byen sin ett eneste døgn. Sånn endte det opp Det glitret tårer i øynene hans. Nå går jeg rundt i gatene fra oppveksten, prøver å skjønne hvor jeg skal slå meg ned. Alt er så annerledes etter tretti år. Kan du anbefale et område jeg kan kjøpe leilighet i?
Hvor bor du nå da? lurte jeg.
På hotell, hvor ellers.
Ikke hos slekten?
Nei, det kan jeg ikke, rynket han på nesen. Du vet jeg hater å være til bry. Folk har sine egne liv, det hadde blitt helt feil å plutselig invadere alt sammen. Det burde ikke en voksen mann gjøre.
Vil du bo hos meg? spurte jeg plutselig, selv om jeg fikk hjertebank av mitt eget forslag. Så la jeg til: Du kan være leieboer, om du vil.
Eirik ble stående stum, litt forlegen, så sukket han.
Jeg skulle nesten ønske jeg kunne, Ingrid, men Jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor deg.
Hva slags samvittighet?
Den vanlige, han løftet skuldrene. Jeg forlot deg for tretti år siden. Etter det vil jeg alltid ha skyldfølelse.
Nei, nå må du gi deg, sa jeg, og smilte merkelig nok. Jeg var den som tvang deg til å gå. Det var jeg som begynte, husker du? Jeg sa mye den kvelden jeg aldri burde sagt. De ordene får enhver mann til å forlate en kvinne.
Sånt husker jeg ikke, ristet han på hodet. Jeg husker bare mine egne feil.
Hva da?
At jeg ble sint, pakket kofferten altfor fort, og bare dro ut i mørket. Jeg angret såklart, men da var det for sent.
Jeg jublet jo litt da du dro, lo jeg. Trodde jeg skulle bygge nytt liv Det gjorde jeg også Men så angret jeg.
Er det sant? spurte Eirik forsiktig. Så du er ikke bitter?
Nei, det har jeg aldri vært. Jeg sendte ham et blikk fylt av varme, for noe inni meg kjentes plutselig nesten som i ungdommen. Du er fortsatt den samme, Eirik… Bare at håret er blitt litt gråere. Flytt inn til meg. Allerede i dag. Jeg har et ledig rom til deg. Hvorfor spise dårlig hotellmat? Du er jo tross alt familie om ikke annet, så litt.
Jeg er ikke til bry, da?
Hadde du vært til bry, hadde jeg vel aldri spurt. Det er ensomt nok her på kveldene for fra før, tro meg.
Vel, hvis du virkelig mener det Eirik tok hånden min, litt sjenert. Skal vi dra til hotellet etter bagasjen min, da?
Den samme kofferten du tok med den kvelden du dro?
Vi lo begge to, og gikk sammen videre på fortauet, med en følelse av at vi aldri egentlig hadde vært borte fra hverandre.
I kveld, når jeg skriver dette ned ved kjøkkenbordet med kaffekoppen, skjønner jeg plutselig: Noen ganger trenger livet bare tid, og kanskje også en omvei men menneskene som virkelig hører deg til, finner alltid veien hjem til slutt.
