Den stygge ble min

Et glimt En høy smell Mørke Mørke
Endelig begynner mørket å lysne. En stemme høres:
Berit Olsen, dette er redningsmannen, noe eksploderte der.
Gjennom smerten kjenner han en hånd berøre halsen. Han prøver å åpne øyelokkene. Det lykkes med vanskelighet. Foran øynene henger et anheng i form av et rektangel med graverte stjernetegn Øynene til kvinnen i hvit frakk
Til operasjonsstuen! lyder stemmen helt nær.
Foreldrene kommer hjem fra jobben. Moren går rett til kjøkkenet etter å ha kikket inn i rommet der sønnen gjør lekser. Harald derimot legger merke til at sønnen ikke har det bra når han kommer inn i rommet.
Tore, hva har skjedd? faren klapper ham på hodet.
Ingenting, – murrer sønnen, fjerdeklassing.
Kom igjen, si ifra!
Snart er det 8. mars. Læreren holdt oss tilbake i dag og sa at vi må lage gaver til jentene.
Vel, og hva er problemet? smiler faren.
Vi har like mange gutter og jenter. Og hun fordelte hvem som gir til hvem, – sønnen sukker tungt. Jeg fikk Berit Olsen, den stygge.
Alle jenter vil ha en gave på 8. mars, også de stygge, – faren prøver å snakke med sønnen som med en voksen. Og hvordan fordelte hun? Etter alfabetet?
Nei, etter stjernetegn?
Hvordan da? Harald kan ikke la være å smile igjen.
Etter kompatibilitet. Berit er Jomfruen, og Jomfruen passer best med Tyren. Og jeg er akkurat Tyren.
Det er jo bra, hvis dere passer! Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne.
Faren holder ikke ut og ler. Moren kommer løpende inn i rommet:
Hva skjer her?
Kari, gå til kjøkkenet, – farens ansikt blir strengt. Vi har en alvorlig samtale med sønnen.
Når moren går ut, spør Tore med trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hvilken?
I morgen lager jeg en gave til din utvalgte på jobben.
Pappa, hvilken gave kan du lage? Du jobber jo på fabrikken.
Ja! Men jeg jobber i galvanikkavdelingen. Der produseres alle typer metallbelegg.
Pappa, jeg forstår ikke.
I morgen ser du selv!
***
Neste dag kommer faren med et anheng på kjede i form av et rektangel som virker gullfarget. På den ene siden er to stjernetegn gravert, Tyren og Jomfruen, og på den andre er det skrevet fint og pent:
«Min klassekamerat Berit på 8. mars! Tore».
Åh, hvor vakkert dette anheng ser ut! Og når moren pakker det i en plastpose, ser det helt fantastisk ut.
***
Og så er det 7. mars. Læreren har ikke tenkt å ha undervisning. Først gir skolebarna henne en gave. Hun takker lenge. Så kunngjør hun at guttene skal gi gaver til jentene.
Hva begynner her! Alle guttene løper til sine «utvalgte». Tore går også til Berit Olsen og sier, som faren lærte:
Berit, gratulerer med 8. mars! Kanskje skjebnen vil forene Tyren og Jomfruen en dag.
Etter å ha sagt den innøvde setningen går Tore til sin plass og legger selvfølgelig ikke merke til hvordan hjertet til denne stygge, etter hans mening, jenta banker.
Snart flytter Berits foreldre til en annen bydel, og Berit begynner å gå på en annen skole fra femte klasse.
***
Tore åpner øynene. Det hvite taket i sykehusavdelingen. Han prøver å bevege armer og ben. Bare venstre arm beveger seg.
Hvor er jeg? henvender han seg til ingen spesielt.
En eller annen lyd høres, og en pasient på krykker kommer til sengen hans, ser nøye på ham og spør:
Har du våknet? Du er i akuttkirurgisk avdeling.
Har jeg armer og ben hele? spør Tore med lav stemme.
Ser ut som alt er på plass, – forteller han den glade nyheten. Bare du er bandasjert fra topp til tå.
Det er bra hvis alt er helt.
Da kommer sykepleieren og spør omsorgsfullt:
– Hvordan føler du deg?
– Hva har skjedd med meg! svarer Tore med et motspørsmål.
– Livet ditt er ikke i fare. Armer og ben vil fungere. Men det vil bli mange arr, – hun gir den påslåtte telefonen. Din mor ba om å ringe når du våkner.
– Sønn, – morens stemme høres gjennom tårer.
– Mamma, alt er i orden, – han prøver å snakke så muntert som mulig. De sa at bare små arr vil bli igjen. Du blir snart utskrevet.
– De lot meg ikke bli hos deg i natt. Sønn, jeg kommer nå.
– Mamma, ikke bli så opprørt!
Han legger telefonen ved siden av seg, prøver å smile til sykepleieren:
– Takk!
– Vel, de slipper deg ikke snart, – sykepleieren smiler tilbake. Du ligger her i tre uker. Det er sikkert!
– Hva skjedde med deg? spør naboen i avdelingen når sykepleieren går ut.
– Jeg er redningsmann. På fabrikken begynner oksygenbeholderne å eksplodere, – begynner Tore å huske. Vi blir tilkalt. Vi kommer før brannmennene. Rommet er enormt, inne i rommet tre skadde. Vi løper inn, beholdere spredt, ild her og der. Vi begynner å bære ut de skadde Jeg går ut sist Da jeg allerede er ved døren, eksploderer en ny beholder Husker ikke mer.
– Ja, du fikk det ille.
– Tore Hansen, – høres sykepleierens stemme. En kollega fra jobben til deg.
– Hei, Tore! Hvordan går det?
– Armer og ben er hele! svarer den skadde optimistisk. Men jeg kan bare hilse med venstre hånd foreløpig!
– Slapp av!
– Hva skjedde videre da?
– Vi er allerede på vei ut da det eksploderer. Vi løper tilbake med en gang, drar deg ut du er full av blod legene er allerede der
– Takk!
– Tore, hva snakker du om?! plutselig dukker det opp et smil på vennens ansikt. – De vil visst presentere oss for medaljer.
– Da er jeg utskrevet.
– Ok, jeg går. Dere har visitt nå. Sykepleieren sa at det ikke skal vare lenge.
Før vennen rekker å gå, kommer legen, en mann på rundt førti:
– Vel, hvordan går det, helt? går til sengen hans.
– Normalt.
– Siden du allerede snakker, betyr det at du vil leve. Kom, jeg undersøker deg!
– Sydd du meg? spør Tore.
– Nei, Berit Olsen. Hun kommer hit om to dager.
***
To dager har gått. Tore prøver allerede å stå opp. Riktignok er smerten i bena fortsatt sterk, høyre arm er revet. Og det er minst ti sår over hele kroppen. To i ansiktet, da det eksploderte, traff han porten, heldigvis rakk han å strekke høyre arm frem. Han ser seg i speilet. Ansiktet er fortsatt hovent.
I dag skal visitten gjøres av legen som sydde ham i fem timer i operasjonsstuen. Tore er til og med litt nervøs.
Og så kommer hun inn. Ung, slank, riktignok med briller, men de ødelegger henne ikke i det hele tatt, og den hvite frakken passer henne godt. Tore er tjue syv år og allerede gift. Men etter et halvt år skiller de seg karakterene passer ikke, som det står i søknaden, men i virkeligheten liker ikke den tidligere kona redningsmannens lønn.
– God dag! sier legen og går mot sengen hans.
– God dag! Var det du som sydde meg?
– Ja, – smiler hun. Er det noe galt?
– La meg undersøke deg!
Og hun bøyer seg over ham Foran øynene henger anheng med stjernetegn rundt halsen hennes:
– Berit Olsen!!! utbryter han.
Hun ser nøye på hans hovne ansikt.
– Unnskyld! sier hun, uten å kjenne ham igjen.
– Jeg er Tyren, – og peker på anheng.
– Tore Hansen? leppene hennes dirrer. Husker du meg fortsatt?
– Selvfølgelig, Berit? ser tårene i kvinnens øyne, legger han håndflaten på hennes hånd.
– Unnskyld! hun tar frem et lommetørkle og tørker øynene. Jeg trodde aldri at vi skulle møtes slik.
Mer denne dagen kommer ikke Berit inn i rommet hans. Men Tore har allerede forstått at hun har vakt som ham: dag, natt og to fridager.
Han vil ikke se hjelpeløs ut foran henne. Hele neste dag prøver han å gå rundt i avdelingen støttet av sengene, et par ganger, holdt i veggen, går ut i korridoren.
Kveld. Legen som jobber dagskift går. Ny vakt kommer det merkes på praten i korridoren. Nå visitt
Og plutselig rop, hastige skritt i korridoren. Slik er det når en ny skadd blir brakt inn.
Det er allerede ti. Sykepleieren kommer, slår av lyset i avdelingen. Men det er ikke til å sove. Allerede etter midnatt høres skritt i korridoren, de stilner, og i denne stillheten føler Tore snarere enn hører at noen gråter i korridoren. Han reiser seg og går forsiktig ut i korridoren.
Bak skrivebordet sitter og med hodet i hendene gråter hans tidligere klassekamerat. Han går bort og legger den friske hånden på skulderen hennes:
– Hva er det, Berit!
Hun reiser seg og trykker ansiktet mot skulderen hans:
– Jeg opererer en kvinne, hun blir påkjørt av en bil, – kveles av tårer begynner hun å fortelle. Jeg gjør alt mulig og umulig Hun er nå i intensivavdelingen, men hun vil ikke overleve. Hun har to barn mannen hennes er nå hos henne i rommet
– Ro deg ned, Berit!
– Tre år har jeg jobbet som kirurg og fortsatt kan jeg ikke venne meg til at folk dør.
– Ro deg ned, ro deg ned! Slike er yrkene våre. På fem år har jeg også sett så mange dødsfall, men vi har reddet mange liv, – Tore sukker tungt. – Derfor forlater kona meg. Hun sier at jeg kommer hjem ikke som meg selv og tjener lite penger. Men jeg har alltid førti man kan leve.
– Jeg har det samme, – hun ser ham i ansiktet. Gutter ser på meg som om jeg er gal. Jeg har ikke vært gift ennå, bor hos foreldrene som en tenåring.
– Kom igjen, vi er bare tjue syv hele livet foran.
– Nei, Tore, vi er allerede tjue syv.
– Berit Olsen, pulsen hennes forsvinner, – roper sykepleieren som løper ut.
– Unnskyld! og Berit løper til intensivavdelingen.
Tore klarer ikke å sovne denne natten. Om morgenen kommer sykepleieren, gir ham injeksjonen som vanlig.
– Kvinnen som ble operert i natt, lever hun? spør han uventet selv for seg.
– Lever, men tilstanden er ekstremt alvorlig.
***
Tre uker har gått. Sårene på kroppen til Tore har grodd. De ser hverandre når det er hennes vakter, dessuten trekkes han sterkere og sterkere til henne. Men akuttkirurgisk avdeling er ikke stedet for å snakke om noe veldig personlig.
Og så under en av de morgenlige visittene forteller lege-mannen:
– I dag skriver jeg deg ut, – smiler og legger til. Fra sykehuset. Du går rett til poliklinikken din, og der bestemmer de hvor lenge du skal være sykmeldt.
– Kan pakke!
– Ja, ja! Ikke skynd deg. De forbereder utskrivningen nå.
Når legen går ut, barberer Tore seg. Han ser i speilet, noterer tilfreds at de to gjenværende arrene ikke ødelegger ansiktet i det hele tatt, snarere gir de maskulinitet. De andre arrene er det ikke verdt å bry seg om.
Han pakker, går ut i korridoren. Mot ham, holdt i veggen, går en pasient.
«Hun klarte seg likevel!» – en glad tanke blinker.
Sykepleieren kommer ut, gir utskrivningen:
– Farvel, Tore! Ikke kom tilbake til oss!
***
Han har sin egen ettroms leilighet, men han drar til foreldrene. For moren ventet ham og var bekymret. Hun tok til og med ferie.
– Sønn! hun kaster seg i favnene hans.
– Alt bra, mamma! Som du ser, jeg lever og er frisk.
– Kom, jeg har laget mat til deg. Du har blitt så tynn.
– Å, hvordan jeg har savnet hjemmelaget mat!
– Inntil du blir frisk og gifter deg, skal du bo i foreldrehjemmet. Rommet ditt står fortsatt tomt, – og roper som til et barn. Gå, vask hendene!
***
Utover kvelden går Tore til frisøren. Han går inn i leiligheten sin. Henter litt klær. Moren begynner med en gang å stryke dem i orden.
Om kvelden kommer faren fra jobben. De setter seg, som før, alle sammen og prater til langt på natt.
Han legger seg til å sove i sitt rom, der barndommen og ungdommen gikk, men sovner ikke med en gang:
«I morgen må jeg gå til poliklinikken. Deretter til jobben. Og om kvelden»
Med tanken på neste kveld sovner han langt etter midnatt.
***
Neste dag går Tore om morgenen til poliklinikken. Før lunsj går han rundt i kontorene. Etter lunsj går han til jobben sin, akkurat hans vakt.
Hvor skal du? spør faren.
Pappa, husker du for lenge siden, da jeg fortsatt gikk i fjerde klasse. Du laget et anheng til gave til klassekameraten min?
Den stygge Berit Olsen? Husker.
Husker, du sa også: «Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne».
Og det husker jeg.
Pappa, Berit er kirurg nå. Det var hun som opererte meg. Og hun bærer fortsatt det anheng rundt halsen.
Jøsses!
Pappa, ordene dine går i oppfyllelse. Jeg går til henne!
***
Tjue syv år er ikke så mye for å begynne livet med en elsket person.Et glimt En høy smell Mørke Mørke
Endelig begynner mørket å lysne. En stemme høres:
Berit Olsen, dette er redningsmannen, noe eksploderte der.
Gjennom smerten kjenner han en hånd berøre halsen. Han prøver å åpne øyelokkene. Det lykkes med vanskelighet. Foran øynene henger et anheng i form av et rektangel med graverte stjernetegn Øynene til kvinnen i hvit frakk
Til operasjonsstuen! lyder stemmen helt nær.
Foreldrene kommer hjem fra jobben. Moren går rett til kjøkkenet etter å ha kikket inn i rommet der sønnen gjør lekser. Harald derimot legger merke til at sønnen ikke har det bra når han kommer inn i rommet.
Tore, hva har skjedd? faren klapper ham på hodet.
Ingenting, – murrer sønnen, fjerdeklassing.
Kom igjen, si ifra!
Snart er det 8. mars. Læreren holdt oss tilbake i dag og sa at vi må lage gaver til jentene.
Vel, og hva er problemet? smiler faren.
Vi har like mange gutter og jenter. Og hun fordelte hvem som gir til hvem, – sønnen sukker tungt. Jeg fikk Berit Olsen, den stygge.
Alle jenter vil ha en gave på 8. mars, også de stygge, – faren prøver å snakke med sønnen som med en voksen. Og hvordan fordelte hun? Etter alfabetet?
Nei, etter stjernetegn?
Hvordan da? Harald kan ikke la være å smile igjen.
Etter kompatibilitet. Berit er Jomfruen, og Jomfruen passer best med Tyren. Og jeg er akkurat Tyren.
Det er jo bra, hvis dere passer! Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne.
Faren holder ikke ut og ler. Moren kommer løpende inn i rommet:
Hva skjer her?
Kari, gå til kjøkkenet, – farens ansikt blir strengt. Vi har en alvorlig samtale med sønnen.
Når moren går ut, spør Tore med trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hvilken?
I morgen lager jeg en gave til din utvalgte på jobben.
Pappa, hvilken gave kan du lage? Du jobber jo på fabrikken.
Ja! Men jeg jobber i galvanikkavdelingen. Der produseres alle typer metallbelegg.
Pappa, jeg forstår ikke.
I morgen ser du selv!
***
Neste dag kommer faren med et anheng på kjede i form av et rektangel som virker gullfarget. På den ene siden er to stjernetegn gravert, Tyren og Jomfruen, og på den andre er det skrevet fint og pent:
«Min klassekamerat Berit på 8. mars! Tore».
Åh, hvor vakkert dette anheng ser ut! Og når moren pakker det i en plastpose, ser det helt fantastisk ut.
***
Og så er det 7. mars. Læreren har ikke tenkt å ha undervisning. Først gir skolebarna henne en gave. Hun takker lenge. Så kunngjør hun at guttene skal gi gaver til jentene.
Hva begynner her! Alle guttene løper til sine «utvalgte». Tore går også til Berit Olsen og sier, som faren lærte:
Berit, gratulerer med 8. mars! Kanskje skjebnen vil forene Tyren og Jomfruen en dag.
Etter å ha sagt den innøvde setningen går Tore til sin plass og legger selvfølgelig ikke merke til hvordan hjertet til denne stygge, etter hans mening, jenta banker.
Snart flytter Berits foreldre til en annen bydel, og Berit begynner å gå på en annen skole fra femte klasse.
***
Tore åpner øynene. Det hvite taket i sykehusavdelingen. Han prøver å bevege armer og ben. Bare venstre arm beveger seg.
Hvor er jeg? henvender han seg til ingen spesielt.
En eller annen lyd høres, og en pasient på krykker kommer til sengen hans, ser nøye på ham og spør:
Har du våknet? Du er i akuttkirurgisk avdeling.
Har jeg armer og ben hele? spør Tore med lav stemme.
Ser ut som alt er på plass, – forteller han den glade nyheten. Bare du er bandasjert fra topp til tå.
Det er bra hvis alt er helt.
Da kommer sykepleieren og spør omsorgsfullt:
– Hvordan føler du deg?
– Hva har skjedd med meg! svarer Tore med et motspørsmål.
– Livet ditt er ikke i fare. Armer og ben vil fungere. Men det vil bli mange arr, – hun gir den påslåtte telefonen. Din mor ba om å ringe når du våkner.
– Sønn, – morens stemme høres gjennom tårer.
– Mamma, alt er i orden, – han prøver å snakke så muntert som mulig. De sa at bare små arr vil bli igjen. Du blir snart utskrevet.
– De lot meg ikke bli hos deg i natt. Sønn, jeg kommer nå.
– Mamma, ikke bli så opprørt!
Han legger telefonen ved siden av seg, prøver å smile til sykepleieren:
– Takk!
– Vel, de slipper deg ikke snart, – sykepleieren smiler tilbake. Du ligger her i tre uker. Det er sikkert!
– Hva skjedde med deg? spør naboen i avdelingen når sykepleieren går ut.
– Jeg er redningsmann. På fabrikken begynner oksygenbeholderne å eksplodere, – begynner Tore å huske. Vi blir tilkalt. Vi kommer før brannmennene. Rommet er enormt, inne i rommet tre skadde. Vi løper inn, beholdere spredt, ild her og der. Vi begynner å bære ut de skadde Jeg går ut sist Da jeg allerede er ved døren, eksploderer en ny beholder Husker ikke mer.
– Ja, du fikk det ille.
– Tore Hansen, – høres sykepleierens stemme. En kollega fra jobben til deg.
– Hei, Tore! Hvordan går det?
– Armer og ben er hele! svarer den skadde optimistisk. Men jeg kan bare hilse med venstre hånd foreløpig!
– Slapp av!
– Hva skjedde videre da?
– Vi er allerede på vei ut da det eksploderer. Vi løper tilbake med en gang, drar deg ut du er full av blod legene er allerede der
– Takk!
– Tore, hva snakker du om?! plutselig dukker det opp et smil på vennens ansikt. – De vil visst presentere oss for medaljer.
– Da er jeg utskrevet.
– Ok, jeg går. Dere har visitt nå. Sykepleieren sa at det ikke skal vare lenge.
Før vennen rekker å gå, kommer legen, en mann på rundt førti:
– Vel, hvordan går det, helt? går til sengen hans.
– Normalt.
– Siden du allerede snakker, betyr det at du vil leve. Kom, jeg undersøker deg!
– Sydd du meg? spør Tore.
– Nei, Berit Olsen. Hun kommer hit om to dager.
***
To dager har gått. Tore prøver allerede å stå opp. Riktignok er smerten i bena fortsatt sterk, høyre arm er revet. Og det er minst ti sår over hele kroppen. To i ansiktet, da det eksploderte, traff han porten, heldigvis rakk han å strekke høyre arm frem. Han ser seg i speilet. Ansiktet er fortsatt hovent.
I dag skal visitten gjøres av legen som sydde ham i fem timer i operasjonsstuen. Tore er til og med litt nervøs.
Og så kommer hun inn. Ung, slank, riktignok med briller, men de ødelegger henne ikke i det hele tatt, og den hvite frakken passer henne godt. Tore er tjue syv år og allerede gift. Men etter et halvt år skiller de seg karakterene passer ikke, som det står i søknaden, men i virkeligheten liker ikke den tidligere kona redningsmannens lønn.
– God dag! sier legen og går mot sengen hans.
– God dag! Var det du som sydde meg?
– Ja, – smiler hun. Er det noe galt?
– La meg undersøke deg!
Og hun bøyer seg over ham Foran øynene henger anheng med stjernetegn rundt halsen hennes:
– Berit Olsen!!! utbryter han.
Hun ser nøye på hans hovne ansikt.
– Unnskyld! sier hun, uten å kjenne ham igjen.
– Jeg er Tyren, – og peker på anheng.
– Tore Hansen? leppene hennes dirrer. Husker du meg fortsatt?
– Selvfølgelig, Berit? ser tårene i kvinnens øyne, legger han håndflaten på hennes hånd.
– Unnskyld! hun tar frem et lommetørkle og tørker øynene. Jeg trodde aldri at vi skulle møtes slik.
Mer denne dagen kommer ikke Berit inn i rommet hans. Men Tore har allerede forstått at hun har vakt som ham: dag, natt og to fridager.
Han vil ikke se hjelpeløs ut foran henne. Hele neste dag prøver han å gå rundt i avdelingen støttet av sengene, et par ganger, holdt i veggen, går ut i korridoren.
Kveld. Legen som jobber dagskift går. Ny vakt kommer det merkes på praten i korridoren. Nå visitt
Og plutselig rop, hastige skritt i korridoren. Slik er det når en ny skadd blir brakt inn.
Det er allerede ti. Sykepleieren kommer, slår av lyset i avdelingen. Men det er ikke til å sove. Allerede etter midnatt høres skritt i korridoren, de stilner, og i denne stillheten føler Tore snarere enn hører at noen gråter i korridoren. Han reiser seg og går forsiktig ut i korridoren.
Bak skrivebordet sitter og med hodet i hendene gråter hans tidligere klassekamerat. Han går bort og legger den friske hånden på skulderen hennes:
– Hva er det, Berit!
Hun reiser seg og trykker ansiktet mot skulderen hans:
– Jeg opererer en kvinne, hun blir påkjørt av en bil, – kveles av tårer begynner hun å fortelle. Jeg gjør alt mulig og umulig Hun er nå i intensivavdelingen, men hun vil ikke overleve. Hun har to barn mannen hennes er nå hos henne i rommet
– Ro deg ned, Berit!
– Tre år har jeg jobbet som kirurg og fortsatt kan jeg ikke venne meg til at folk dør.
– Ro deg ned, ro deg ned! Slike er yrkene våre. På fem år har jeg også sett så mange dødsfall, men vi har reddet mange liv, – Tore sukker tungt. – Derfor forlater kona meg. Hun sier at jeg kommer hjem ikke som meg selv og tjener lite penger. Men jeg har alltid førti man kan leve.
– Jeg har det samme, – hun ser ham i ansiktet. Gutter ser på meg som om jeg er gal. Jeg har ikke vært gift ennå, bor hos foreldrene som en tenåring.
– Kom igjen, vi er bare tjue syv hele livet foran.
– Nei, Tore, vi er allerede tjue syv.
– Berit Olsen, pulsen hennes forsvinner, – roper sykepleieren som løper ut.
– Unnskyld! og Berit løper til intensivavdelingen.
Tore klarer ikke å sovne denne natten. Om morgenen kommer sykepleieren, gir ham injeksjonen som vanlig.
– Kvinnen som ble operert i natt, lever hun? spør han uventet selv for seg.
– Lever, men tilstanden er ekstremt alvorlig.
***
Tre uker har gått. Sårene på kroppen til Tore har grodd. De ser hverandre når det er hennes vakter, dessuten trekkes han sterkere og sterkere til henne. Men akuttkirurgisk avdeling er ikke stedet for å snakke om noe veldig personlig.
Og så under en av de morgenlige visittene forteller lege-mannen:
– I dag skriver jeg deg ut, – smiler og legger til. Fra sykehuset. Du går rett til poliklinikken din, og der bestemmer de hvor lenge du skal være sykmeldt.
– Kan pakke!
– Ja, ja! Ikke skynd deg. De forbereder utskrivningen nå.
Når legen går ut, barberer Tore seg. Han ser i speilet, noterer tilfreds at de to gjenværende arrene ikke ødelegger ansiktet i det hele tatt, snarere gir de maskulinitet. De andre arrene er det ikke verdt å bry seg om.
Han pakker, går ut i korridoren. Mot ham, holdt i veggen, går en pasient.
«Hun klarte seg likevel!» – en glad tanke blinker.
Sykepleieren kommer ut, gir utskrivningen:
– Farvel, Tore! Ikke kom tilbake til oss!
***
Han har sin egen ettroms leilighet, men han drar til foreldrene. For moren ventet ham og var bekymret. Hun tok til og med ferie.
– Sønn! hun kaster seg i favnene hans.
– Alt bra, mamma! Som du ser, jeg lever og er frisk.
– Kom, jeg har laget mat til deg. Du har blitt så tynn.
– Å, hvordan jeg har savnet hjemmelaget mat!
– Inntil du blir frisk og gifter deg, skal du bo i foreldrehjemmet. Rommet ditt står fortsatt tomt, – og roper som til et barn. Gå, vask hendene!
***
Utover kvelden går Tore til frisøren. Han går inn i leiligheten sin. Henter litt klær. Moren begynner med en gang å stryke dem i orden.
Om kvelden kommer faren fra jobben. De setter seg, som før, alle sammen og prater til langt på natt.
Han legger seg til å sove i sitt rom, der barndommen og ungdommen gikk, men sovner ikke med en gang:
«I morgen må jeg gå til poliklinikken. Deretter til jobben. Og om kvelden»
Med tanken på neste kveld sovner han langt etter midnatt.
***
Neste dag går Tore om morgenen til poliklinikken. Før lunsj går han rundt i kontorene. Etter lunsj går han til jobben sin, akkurat hans vakt.
Hvor skal du? spør faren.
Pappa, husker du for lenge siden, da jeg fortsatt gikk i fjerde klasse. Du laget et anheng til gave til klassekameraten min?
Den stygge Berit Olsen? Husker.
Husker, du sa også: «Når du vokser opp, kan du kanskje bli forelsket i henne».
Og det husker jeg.
Pappa, Berit er kirurg nå. Det var hun som opererte meg. Og hun bærer fortsatt det anheng rundt halsen.
Jøsses!
Pappa, ordene dine går i oppfyllelse. Jeg går til henne!
***
Tjue syv år er ikke så mye for å begynne livet med en elsket person.