Den endelige familieavgjørelsen ble gitt av den eldste datteren Synnøve. På grunn av sin bitre temperament og høye krav til kommende ektemenn, hadde hun aldri gått inn i ekteskap, og ved tretti ble hun en kynisk kvinne med et hat mot menn som en sår i magen en mannlig mareritt i levende live.
Du er en byrde, sa hun med den kalde tonen hun alltid brukte. Den yngste datteren, Ragnhild, en rund og godmodig jente, lo anerkjennende. Moren, Marit, holdt munnen lukket, men det tunge uttrykket i ansiktet hennes gjorde det klart at også svigerdatteren hennes ikke falt i god jord. Hva kunne vel ha vært tiltalende? Den eneste sønnen, Tor, familiens støtte og håp, hadde gått i militæret og returnert med en kone. Denne såkalte kona hadde verken foreldre, penger eller kjente slektninger. Ingen sporet hennes bakgrunn om hun var oppvokst i barnehjem eller hadde flyttet inn hos slektningene. Ingenting var kjent. Tor holdt kjeft, men spøkte: «Ikke bekymre deg, mor, vi skal bygge vår egen formue». Så snakket hun med ham, med den slappe fyren. Hvem hadde han tatt med seg inn i familien? Kanskje en tyv, en svindler hvem vet hvor mange slike finnes i dag!
Etter at den nye svigerdatteren, Ingeborg Nilsen, hadde flyttet inn, gikk hun aldri gjennom en natt uten å våkne. Hun slumret halvdømt og ventet på en liten sprett fra den nyankomne slektningen når hun begynte å rote i skapene. Datterne ble også presset: «Du skulle ha gjemt de verdifulle tingene våre, mor, du vet aldri hva som kan skje!». Koster, gull og alt mulig kunne forsvinne i ett blunk.
Tor fikk snart kritikk for hvem han hadde brakt inn i huset: «Hvor har du sett så mange øyne? Hvem er du egentlig?»
Men livet må gå videre, så de begynte å sette Ingeborg på plass.
Familien bodde i en stor gård med en tomt på tretti mål, tre smågriser i stykket og fugler i alle hjørner rikelig nok til at man ikke kunne holde styr på alt. Arbeidet var uendelig, men Ingeborg klaget aldri. Hun tok seg av kjøkkenet, dyrene, renset huset og prøvde å behage svigermoren. Men så lenge morens hjerte ikke var i ro, ville selv gull og sølv ikke kunne dempe uro. Ingeborg, som en uvelkommen svigerdatter, fikk fra første dag sagt:
Kall meg med fornavn og patronymikon. Det blir bedre så. Jeg har allerede egne døtre, men du vil aldri bli en av dem, uansett hvor hardt du prøver.
Siden da ble hun bare kalt Ingeborg Nilsen. Marit, derimot, brukte aldri svigerdatterens navn. Hun sa bare: «Noe må gjøres», og lot det være. De lot ikke sladderen fra nabokjerringer påvirke dem. Hver dag ble rutiner trukket opp på linje. Noen ganger måtte Marit holde de sprøe døtrene i sjakk, ikke fordi hun følte medlidenhet for Ingeborg, men fordi ro og orden var viktigere enn skrik og krangel. Ingeborg var tross alt en arbeidsom kvinne hun kastet seg over alt, var ingen doven. Etter hvert begynte moren, uten å innrømme det, å mykne litt.
Kanskje livet kunne ha roet seg, men Tor ble rastløs.
Ingen mann kan holde ut når to stemmer surrer fra morgen til kveld: «Hvorfor giftet du deg? Hvorfor giftet du deg?» En dag introduserte Synnøve ham for en venninne, og så begynte alt å snurre. Svigerdatteren ble sett på som en triumf: nå skulle den hatet Ingeborg bli ryddet bort. Moren holdt kjeft, mens Ingeborg later som ingenting hadde skjedd, men hennes øyne ble store og tomme. Så, som et tordenbrudd på en klar himmel, kom to nyheter: Ingeborg var gravid, og Tor skilte seg fra henne.
Det skal aldri skje, sa Marit til Tor. Jeg har ikke matchet deg med henne.
Men siden ekteskapet var inngått, måtte han leve med valget. «Du blir snart far», advarte Marit. «Hvis du ødelegger familien, sparker jeg deg ut, og jeg vil aldri vite noe om deg igjen. La Gud være med deg!»
For første gang i hele tiden, kalte Marit Ingeborg ved fornavnet. Søstrene ble stille. Tor rev seg i protest: «Jeg er en mann, jeg skal bestemme!» Men Marit la armene på hoftene, lo og svarte:
En mann er du bare når du har bukser på, men du skal først bli far, oppdra barnet, gi ham visdom, og så kan du kalle deg en mann.
Marit snakket aldri bak ryggen på noen. Men Tor klagde fortsatt over moren!
Alt han tenkte på, var å forlate huset. Så han gikk. Ingeborg ble igjen og, etter den vanlige ventetiden, fikk hun en liten jente som hun kalte Vilde. Da Marit fikk vite om den, sa hun ingenting, men et smil lyste opp ansiktet hennes.
Ytre sett forandret ikke huset seg, men Tor hadde glemt veien hjem og ble sint. Marit, som også var bekymret, skjulte sin sorg. Hun elsket barnebarnet, skjemte henne med gaver og søtsaker. Men hun tilga aldri helt Ingeborg for at hun hadde tatt sin egen sønn bort. Likevel kom hun aldri med et ord eller et blikk mot henne.
Ti år gikk. Søstrene giftet seg, og i den store gården ble de tre igjen: Marit, Ingeborg og Vilde. Tor ble innkalt til tjeneste igjen og dro med sin nye kone til NordNorge. Ingeborg fikk besøk av en pensjonert offiser, en rolig eldre mann som hadde vært gift og nå bodde i en leilighet han eide. Han mottok pensjon, hadde gode intensjoner, og ble også forelsket i Ingeborg. Men hvor skulle han plassere henne? Hos svigermoren?
Ingeborg forklarte ham alt, ba om unnskyldning og trakk seg tilbake. Men mannen ble dum. Han besøkte Marit og sa:
Ingeborg Nilsen, jeg elsker Ingeborg, jeg kan ikke leve uten henne.
Marit rynket ikke på pannen.
Hvis du elsker henne, så lev sammen, svarte hun. Jeg lar dere bli.
Hun fortsatte:
Jeg vil ikke se Vilde flytte rundt. Bo her, i mitt hjem.
Snart bodde de alle sammen. Naboene snakket i timevis om «den gale Ingeborg som jaget bort sin egen sønn, mens de tok imot den snille svigerdatteren». Ingen så ut til å bry seg om Ingeborgs meninger. Hun holdt seg stolt og ugjennomtrengelig, lot seg ikke påvirke av sladder. Ingeborg fikk en datter, Katja, og Marit kunne ikke stoppe sin stolthet for sine elskede barnebarn, selv om hun innimellom spurte seg: «Er Katja virkelig mitt barnebarn?»
Plutselig rammet et stort uhell. Ingeborg ble alvorlig syk. Huset falt sammen, mannen hennes brøt sammen og drakk. Marit, uten unødvendige ord, tok alle penger fra spareboken, kjørte Ingeborg med tog til Oslo, fikk tak i alle mulige medisiner og oppsøkte de beste legene. Det hjalp ikke.
En morgen følte Ingeborg seg bedre og spurte om noe kyllingsuppe. Marit, glad, slaktet en kylling, renset og kokte den. Da hun serverte suppen, klarte ikke Ingeborg å spise den; for første gang i hele livet gråt hun. Marit, som aldri før hadde blitt sett gråte, brast i tårer sammen med henne:
Hvorfor forlater du meg nå, når jeg har elsket deg så høyt?
Hun pustet dypt, tørket tårene og sa:
Ikke bekymre deg for barna, de vil ikke forsvinne.
Etter det gråt hun aldri mer, men satt ved siden av Ingeborg, holdt hånden hennes, strøk rolig og ba om tilgivelse for alt som hadde vært mellom dem.
Ti år senere ble Vilde utsatt til bryllup. Synnøve og Ragnhild, nå eldre og gråtte, kom på besøk. Ingen av dem hadde fått barn. En liten forsamling av slekt var samlet. Tor kom også, men han var nå skilt fra den nye konen og drakk sterkt. Da han så Vilde, så vakker, ble han glad. Han tenkte: «Jeg har en så fin datter». Men da han hørte at Vilde kalte faren hennes med en annen manns navn, ble han sint og konfronterte Marit:
Du er skyld i alt dette! Hvorfor lot du en fremmed mann inn i huset? Han har ingenting å gjøre her. Jeg er far!
Marit svarte:
Nei, sønn. Du er ikke far. Du har aldri vokst opp fra de barnslige bukser du fortsatt har på deg.
Som hun hadde sagt, rev Tor sammen pakkene sine og forlot igjen. Vilde giftet seg, fikk en sønn, og i ære for sin stefar ga hun ham navnet Alexander. Ingeborgs grav ble senket ved siden av den gamle hagen, ved siden av Ingeborgs minne.
Dermed lå de i rekken: svigerdatter og svigermor, med en nyfødt bjerk som hadde sprunget fra ingensteds mellom dem. Ingen hadde plantet den; den var som et siste farvel fra Ingeborg, eller et siste unnskyld fra Marit.
Til slutt stod det klart for alle: selv om misforståelser, stolthet og gjeldende roller kan rive familier fra hverandre, er det respekt, tilgivelse og kjærlighet som holder båndene sterke. En bjerk som vokser i en krangel kan bli et tegn på at ekte samhold blomstrer når man lar hjertet lede. Livet lærer oss at ekte familie er mer enn blod eller navn den er bygget på forståelse og omsorg.
