Den sta i nabolaget – Ikke rør glassøyene mine! – ropte den tidligere venninnen. – Pass heller på dine egne øyne! Tror du jeg ikke ser hvem du glor på? – Så, du er sjalu altså? – undret Tamara Borisovna seg. – Nå skjønner jeg hvem du har fått deg et godt øye til! Jeg vet hva jeg skal gi deg til jul: ei sammenrullingsmaskin for lepper! – Hva så? Kunne like gjerne beholdt den selv! – svarte Ludvig rasende. – Eller er det sånn at ingen maskin klarer å rulle sammen dine lepper lenger? Tror du jeg ikke legger merke til det? Baba Tamara svingte beina ut av den gamle senga og gikk bort til sitt hjemlige ikonhjørne for å be morgenbønnen. Man kan ikke akkurat si at hun var fryktelig religiøs: noe måtte det jo finnes der oppe i høyden – noen måtte vel styre med alt dette! Men hvem, det forble et åpent spørsmål. Denne altoverskyggende makten fikk forskjellige navn: universet, begynnelsen til alt, og selvsagt Herr Gud! Joda, en snill bestefar med hvitt skjegg og glorie, sittende på skyen sin og tænkte på alle folkene på jorda. Dessuten var baba Tomas alder for lengst passert «andre omgang» og nærmet seg sytti. Og i den alderen var det lurest å holde seg inne med Den Høyeste: for eksisterer han ikke, har de troende ingenting å tape. Men hvis han gjør det, taper de vantro alt. På slutten av morgenritualet la baba Toma til noen ord for seg selv: omtrent sånn skal det være! Alt var gjort etter boka, sjelen lettere – klar for en ny dag. I livet til Tamara Borisovna var det to plager. Men nei, du gjetter garantert feil – det var verken veier eller dåraktige folk: det er så oppbrukt! Det var nabokjerringa Ludvig og Tomas egne barnebarn. Med barnebarna var alt klart: den moderne generasjonen, vil ikke løfte en finger. Men de hadde da i hvert fall sine egne foreldre – la dem krangle med barna sine! Men hva skulle man gjøre med Ludvig – det var jammen ikke godt å vite: hun hadde blitt den klassiske plagen av en nabo! Det er bare på film at krangling mellom folkekjære skuespillerinner ser sjarmerende og morsomt ut! I virkeligheten er det ikke noe hyggelig, særlig når folk pirker uten grunn. Dessuten hadde baba Toma en venn som fikk kallenavnet Per Moped. Egentlig het han Petter Efraimson Kose – joda, det var etternavnet hans! Kallenavnet var lett å forstå: i ungdommen elsket Kose-Per å suse rundt på mopeden sin. Eller, som han selv lo av, «mopeden». Det satte seg fast til slutt: enkelt og greit – bygda, vettu! Før i tiden var det familievett: Moped-Per og kona Nina med Toma og hennes mann. Begge ekteparene hviler nå på kirkegården. Men Toma fortsatte vennskapet med Moped-Per: de hadde kjent hverandre siden skolestart og Per var en god venn. På skolen var de bestevenner – hun, Per og Ludvig; da var alt ok. Det var ekte vennskap, ingen flørt fra guttens side. Overalt gikk de sammen: kjekkasen i midten, damene elegant ved hver arm – på linje med en kopp med to hanker. Greit å holde fast i, bare så det ikke glapp… Med årene endret vennskapet seg. Eller, det stoppet faktisk, og gikk etter hvert over til Ludvigs åpenlyse irritasjon og etterhvert ren ondskap. Helt som i eventyrene: har noen bytta ut nabokjerringa? Det var som om Ludvig ble forvandlet! Alt endret seg etter at mannen hennes døde; før det var alt helt greit. Folk forandrer seg med årene: den gjerrige blir knipen, den pratsomme blir bare enda mer pratsom. Den misunnelige blir spist opp av misunnelse! Det var vel litt sånn med Tomas nabo; sånt skjer, damene – og mennene er ikke bedre de. Å misunne var det grunn til. For det første: Tomka var i slank og god form enda, mens Ludvig begynte å likne en bolle: madam, hvor ble det av livet? Hun fremsto greit beskjedent ved siden av naboen. For det andre: skolekameraten Per hadde begynt å vie raske Tamarka mer oppmerksomhet enn Ludvig; de småpratet og lo mye sammen, hodene nær ved hverandre. Med Ludvig ble det bare korte og tørre replikker. Og Per stakk langt oftere innom hos Tomka enn hos Ludvig: hun måtte liksom alltid lokke ham på besøk… Jada, kanskje hun ikke var så kvikk som irriterende Tamka. Humoren var det heller ikke så mye av! Og Per likte alltid å dra en god latter. Det finnes et godt russisk ord – «base»: Vasili Shukshin brukte det ofte. Det var akkurat det Ludvig hadde begynt å gjøre – hakke på alt mulig. Først var det doen til Tomka som sto på feil sted og luktet vondt! – Det lukter ille av dassen din! – utbrøt baba Ludvig. – Å jasså, den har stått der i hundre år, du har ikke lagt merke til det før nå? – undret naboen, og slo tilbake: – Åh, og kontaktlinsene dine fikk du gratis! På resept! Man får jo aldri noe godt gratis! – Ikke rør glassøyene mine! – ropte den tidligere venninnen. – Pass på dine egne! Tror du ikke jeg ser hvem du glor på? – Så du er sjalu, eller? – undret Tamara Borisovna. – Nå skjønner jeg hvem du går og tenker på! Jeg vet hva jeg gir til jul: sammenrullingsmaskin for lepper! – Hva så? Kunne like gjerne beholdt den selv! – svarte Ludvig. – Eller er det sånn at ingen maskin klarer å samle sammen dine lepper lenger? Tror du ikke jeg ser det? Akkurat, du ser det, gamle tante! Og det skjedde ikke bare én gang, ikke to! Per, som fikk høre om alt dette, foreslo at Toma skulle få do inne! Og sønnen og datteren spleiset og ordnet innedo til mora. Den gamle utedoen ble fylt igjen av Per: nå var det på tide Ludvig roet seg – bytt kanal, sniff annen lukt! Som om det hjalp! Da ble det plutselig barnebarna som hadde stjålet pærene av Ludvigs tre; greinene stakk utover Tomas tomt… – De trodde det var vårt! – unnskyldte Toma seg, selv om hun mente ingen hadde rørt treet – alt hang der det hang! – Og hønene dine hakker i jordbærbedene mine! – En høne er ikke klok skapning! Enten broiler eller verpehøne – samme det! – svarte Ludvig, høylytt – Barnebarna dine trenger oppdragelse, bestemor! Ikke gå og fnise med kavalerene dine hele tiden! Så var det på’n igjen. Og, joda, nå dreide alt seg om Per… Barnebarna fikk kjeft. Og pæresesongen var over: slapp av, Ludvig! Men neida! Nå var det noen som hadde ødelagt greinene! – Hvor, da? Vis meg! – insisterte Toma; det gikk da ikke an å finne noen skader! – Der og der! – Ludvig pekte et sted med de krokete fingrene sine – og, jammen, hadde Toma finere hender med lange, rette fingre. Hender er en viktig del av stilen! Og så ble det Per som foreslo å sage greinene av! De var jo på Tomas side? Og på egen tomt kunne hun da bestemme! – Men hun kommer til å skrike! – protesterte gamlemor. – Skal vi vedde? Hun tør ikke! Jeg står bak deg! – lovte Per. Og ganske riktig: Ludvig så Per sage, men sa ikke et ord! Treet ble tatt hånd om, men nå fikk Toma klage på motpartens høner: de hadde virkelig fått for vane å grave opp plantene hennes. I år hadde Ludvig kjøpt en ny rase; i fjor var det ikke et problem. En høne er nå sånn, ikke sant – den graver alltid, og da blir det opprotet uansett hvor man sår. Når Toma ba om å holde hønene på egen side, bare smilte naboen skjevt: Hva tror du at du får gjort, a? Man kunne jo fange et par og steke dem for syns skyld! Men snille Toma orket ikke gjøre sånt. Og da var det altså uttrykksfulle og kreative Per som fant på et nett-triks – å legge egg i åkeren om natten, og så samle dem «offentlig» neste morgen – akkurat som om hønene hadde lagt dem der. Han brukte internett flittig – det hadde vært på bygda i årevis. Og vet du, det funka! Takk for det, internett – endelig kom du til nytte! Ludvig ble stående sjokkert og måpte da Toma plukket eggene på åkeren, og ga seg ikke før naboen forsvant inn. Kan vel si: hønene kom aldri tilbake på Tomas åker. Vel, kan vi kanskje bli venner igjen? Ludvig, Ludvig? Det er da ikke noe å krangle om lengre! Nei, dét! Nå var det røyken og lukten fra Tomas sommerkjøkken som plaget nabokjerringa: hun brukte det helt til senhøsten. Akkurat! I går var ikke lukta noe problem, i dag var det et mareritt! Kanskje jeg irriterer meg på lukta av stekt kjøtt? Kanskje jeg er vegetarianer? Og forresten, Stortinget har jo til og med lov om grill! – Hvor har du sett noen grill, da? – forsøkte Toma å nå inn til gamlevenninna – Kanskje du skulle pusse brillene litt, du da? Tomas tålmodighet ble til slutt brukt opp, for nå hadde naboen virkelig, og unnskyld uttrykket, «sporet av» – også et flott norsk uttrykk! Det fantes ikke måter å blidgjøre Ludvig på… – Kanskje vi skulle levere henne til forskning? – foreslo Tamara Borisovna, da hun og Per tok en kopp te. – Hun kommer jo til å sluke meg levende! Baba Toma var blitt mager og kroket: daglig knuffing satte sine spor. – Hun setter det i halsen, vet du! Og jeg lar det ikke skje, – lovte Per. – Jeg har fått en mye bedre idé! Noen dager senere, en strålende morgen, hørte Toma ei vise: – Toma, Toma – kom ut av huset! Der stod glade Per: han hadde reparert sin gamle moped – Per på mopeden! – Jeg var så trist før, vet du hvorfor? – begynte Petter Efraimson, – Det var mopeden som var i ustand! Skal vi dra, frøkna, ta en kjøretur? Hopp på – la oss mimre ungdommen! Og selvfølgelig hoppet Toma opp! Nå hadde Stortinget offisielt avskaffet alderdom – alle var aktive pensjonister 65+! Dermed bar det bokstavelig talt ut i et nytt liv. Og ganske snart ble Toma virkelig Kose-damen: Per Kose fridde! Alle brikkene falt på plass, og baba Toma flyttet inn hos mannen. Og Ludvig ble værende alene, tykk og sur. Ja, si meg: gir ikke det grunn til ny misunnelse? Og nå hadde hun ikke engang noen å krangle med – all negativitet forble inni henne. Og den må jo ut på en eller annen måte… Så hold deg fast, Toma, og bli inne! For det kan bare fortsette, oisann! Kort sagt: ikke et liv – en vise. Hva venter du deg, når du bor på landet? Evig mas – sånn går det når man bygger utedo for ingenting …

Author Sommer fuglViews 10

Ikke rør mine glassøyne! roper den tidligere venninnen min så det ljomer mellom veggene. Pass heller på dine egne øyne! Tror du ikke jeg ser hvem du glor på?
Så du er sjalu, altså? utbryter Tamara Bjørnsdatter undrende. Nå har du virkelig lagt deg etter noen! Jeg vet hva jeg skal gi deg til jul: en leppe-lukke-maskin!
Ja vel? Da kunne du kanskje beholdt den selv! svarer Lise kvikt. Eller er det slik at ingen maskin takler dine lepper lenger? Tror du jeg ikke ser det?
Tamara slipper føttene ned fra den slitte senga, reiser seg opp og går bort til det gamle hjørnet med bilder av barn og barnebarn for å mumle morgenværsignelsen.

Hun er ikke fryktelig religiøs det må hun innrømme men et eller annet må det jo finnes, der oppe. Noen styrer dette rare livet, tenker hun. Hvem det er, er ikke lett å si Gud, universet eller Bare Livet Selv! Bildet i hodet hennes ligner bestefaren til alle med skjegg og godmodig blikk.

Tamara har for lengst passert de seksti og nærmer seg sytti. I den alderen er det best å ikke bli uvenner med Det Store Der Oppe hvis det ikke finnes, taper du ingenting. Hvis, derimot, det eksisterer, kan du miste alt.

Mot slutten av morgenbønnen hvisker Toma noen egne ord, det må til. Så er dagen i gang og hjertet litt lettere.

I Tamaras liv finnes det to store plager. Neida, ikke sånn som de sier på TV; veier og dårer! Det er mer alminnelig: naboen Lise og barnebarna hennes.

Barnebarna er lette å forklare dagens ungdom vil jo ingenting, men de har iallfall foreldre som kan ta seg av kjeften. Lise er verre å bli klok på. Hun har det blitt plagsomt umulig med.

På film kan det være artig å se to kjente skuespillerinner hakke på hverandre i virkeligheten er det bare slitsomt, særlig når ingen grunn finnes.

Heldigvis har Tamara en gammel venn også, Peder Eivindsen kjent som Pelle-Puch. Navnet han fikk fordi han som ung elsker å kjøre rundt på mopeden sin; de kalte den bare for “puch” oppe på bygda.

Etter at mopeden hans har rustet bort i boden, sitter bare navnet igjen. Typisk for små plasser.

Før i tida var de gode venner Pelle og kona Nina, Toma og ektemannen. Nå ligger ektefellene på kirkegården, mens Toma og Peder har beholdt det fine vennskapet. Fra skoletiden kjenner de hverandre, til og med Lise gikk sammen med dem den gangen. Ingen kjæresteri, bare ren kameratskap.

De var alltid tre sammen: Peder gikk i midten, Toma og Lise på hver sin arm, som en kopp med to hanker. Greit å holde fast i, så den ikke glapp ut av hånda.

Men vennskapet har med årene forvitrert. Først skiftet det til kjølig fra Lises side, så etter mannens død til ren misunnelse og bitterhet.

Lise har forandret seg, og Toma merker det enda mer etter at Lises mann døde. Alderen gjør sitt snille folk blir smålig, skravlebøtter blir slitsomme, og misunnelige folk koker over.

Og ja, det var nok å misunne. Først og fremst er Toma fortsatt slank og nett, mens Lise har blitt rund som en meier. Og ikke nok med det den gamle barndomsvennen Peder har begynt å gi Tamara mest oppmerksomhet i det siste. De skravler og ler sammen, hoder med grått hår tett i tett.

Med Lise blir det kun tørre høflighetsfraser, og Peder titter støtt innom hos Toma mens det skal mye lokking til før han stikker hodet innom hos Lise.

Kanskje er hun ikke like ressurssterk som den ekle Toma, kanskje humoren er fraværende og Peder elsker å le!

Det norske ordet “bable” passer Lise godt. Hun begynner å klage på alt mulig.

Først er utedassen til Toma visstnok et problem den stinker! Gammel kjerring får beskjed:
Doen din stinker over til mitt kjøkkenvindu!
Hold opp! Den har stått der i hundre år. Er det først nå nesa di virker? svaret hennes er velformulert: Glassøyene dine fikk du vel gratis! Og gratis ting duger aldri!

Ikke rør glassøyene mine! roper Lise. Pass heller på dine egne øyne! Tror du ikke jeg ser hvem du prøver deg på?
Er du sjalu nå? gliser Toma. Nok om det! Jeg vet hva du trenger til jul: en leppe-lukke-maskin!
Ta og behold den selv! hyler Lise. Eller er det ingen maskin som duger for dine labber lenger?

Dette føler Tamara hun har hørt før. Hun nevner det for Peder, som foreslår at hun bygger seg innedo. Barna hennes legger sammen noen kroner og får på plass do i huset for henne det koster dem rundt seksten tusen kroner. Peder tar ansvar og graver igjen det gamle dasshullet ute. Lise må bare innse nederlaget ikke mer dassprat!

Men Lise gir seg ikke. Nå påstår hun at Tomas barnebarn har tatt all pæra fra treet hennes greina bøyer seg over gjerdet og inn til Toma.

De trodde sikkert det var våre! forsøker Toma å forklare, men hun er sikker på at ingen har rørt pærene.

Kyllingene dine herjer i hagen min, og jeg sier ikke et ord! roper Toma.
Høner er dumme dyr, det vet du vel! jabber Lise. Men barnebarn må slås i, ikke dille med og fnise rundt med gamle kjærestekarer!

Samme leksa igjen. Nå plutselig har noen brukket en grein. Hvor? Det kan ikke vises, men Lise sitter og peker ut i lufta.

Her, ser du! peker hun med krokete finger. Og Tamara tenker: jaja, mine hender er i hvert fall penere!

Peder får idéen: sag av greinene på Tomas side av gjerdet! Så lenge de er over egen tomt, har hun lov.

Hun kommer til å hyle! sier Tamara.
Nei, jeg støtter deg, hun tør ikke si noe lover Pelle.

Og joda Lise ser Peder sage av grena, men blir stående uten å si noe ord.

Så er grensekrangelen over for denne gang. Men så er det Tomas tur å irritere seg over Lises høner de roter i bedene hennes og ødelegger alt av salat og urter.

Kan du ikke holde dem hjemme hos deg selv, Lise?
Hva får jeg vel gjort, Toma? Høner er jo… høner! flirer Lise.

Toma kunne fanget et par og invitert til hønsefrikassé. Men så vond er hun ikke.

Da får Peder en ny idé: Hun kan legge egg i bedene om natta; på morgenen går hun og høster egg rett fra egne grønnsaksrader.

Lise står lamslått og ser på morgenritualet. Etter det ikke mer høner på vift hos Toma.

Nå, kanskje kan vi bli venner igjen? Lise, vil du ikke gi deg?

Selvsagt ikke! Nå plager kjøkkendunsten fra Tomas utekjøkken Lise, plutselig enten det er nystekt fisk eller fårikål.

Jeg er kanskje vegetarianer, det har Stortinget faktisk lovfestet om grillos! gneldrer hun.

Ta på deg brillene dine, rene jente! prøver Toma hart, men dette er dråpen som får begeret til å renne over.

Kanskje vi burde auksjonere bort dama? sier Toma til Peder, mens de drikker te. Hun spiser meg levende!

Tamara er blitt tynnere og ser sliten ut. All maset tærer.

Det kommer aldri til å skje! ler Peder og lover at han har en bedre plan.

Noen dager etter, en nydelig morgen, synger en stemme under vinduet:
Toma, Toma kom ut og lek!

Der står Peder, smilende, på den gamle, nypussede puch-mopeden.

Jeg var trist før, skjønner du, Toma fordi mopeden ikke funket. Men nå skal vi ut og kjøre, ungdommen vår tilbake! Hopp på!

Tamara ler og klamrer seg fast. For nå er jo pensjonister populære man skal holde seg aktiv til man bikker åtti!

Hun brummer med ungt mot utover bygdeveien ut i en ny del av livet.

Og ganske snart blir hun virkelig Fru Kås: Peder frir, Toma sier ja, og hun flytter inn hos ham.

Lise blir sittende alene, bitter, rund og ensom. Ingen å krangle med. All surheten må hun bære selv.

Så: stå på, Toma gå ut av huset ditt, syng ut! Det finnes sikkert flere krangler, men nå er livet som en sang.

Så mye styr for en utedo! Hva annet kan man forvente på bygda er det alltid noe å ta tak i.