DEN SISTE SOLSTRÅLEN
Avdelingslederen på medisinsk avdeling trakk alltid til seg blikk menn så på henne med interesse, kvinner med misunnelse. Hun var høy og mørkøyd, og den hvite frakken kledde henne utmerket. Hun festet det mørke håret i en rull i nakken, og den stivede legehetten fikk henne til å virke enda høyere. Kanskje var det de solide hælene eller den lette gangen hennes, men lyden av skoene på sykehuskorridoren var aldri irriterende. Hun kunne se ut som rundt førtifem, men ingen av de ansatte visste med sikkerhet hvor gammel hun var. Både ansatte og pasienter hadde respekt for strenge, kompromissløse Liv Sørensen.
Menn, enten de var pasienter eller kollegaer, forsøkte stadig å gjøre inntrykk, inviterte henne ut, kom med sjokolade og blomster. Men de ble straks stive når de møtte det bestemte blikket hennes. Det florerte rykter om ulykkelig kjærlighet, at mannen hennes hadde mistet livet, noen mente til havs, andre i utlandet. At hun hadde mistet et barn Ingen visste hva som var sant, og hva som bare var prat.
Kollegene visste i alle fall at hun bodde alene. Hun slapp ingen nær innpå seg, hadde ingen nære venner. Men slem eller vrang kunne man likevel ikke kalle henne.
I ungdommen hadde Liv vært hodestups forelsket i sin studiekamerat, den flotte Even Sørensen. Hun kunne knapt puste uten ham. Men den selvoppofrende kjærligheten ble etter hvert tung for Even, som var vant til mye kvinnelig oppmerksomhet. Han forlot henne, og valgte en annen. Siden den dagen hadde Liv stengt hjertet sitt, enten hun fortsatt elsket Even eller fryktet å bli sveket igjen.
Hun stanset ved vaktrommet.
Ragnhild, kan jeg få journalen til Nilsen på rom fem? Jeg skal gjøre ferdig utskrivelsen til i morgen.
Med journalen trykket mot brystet gikk hun til kontoret sitt.
«Så, mannen er frisk. Nå er det bare opp til ham selv og kroppen hvor raskt vi eventuelt møtes igjen», tenkte hun, mens hun fylte ut skjemaet på PC-en med undersøkelser, behandlinger og prøvesvar
Det var en halvtime igjen av arbeidsdagen. Liv låste kontoret og stoppet opp. I enden av korridoren stod en kvinne og snakket dempet i telefonen, med ryggen til. Noen merkelige ord nådde Livs ører:
Nei. Han er ikke død. Like levende som før. Ikke vær sint. Jeg sa til ham Det går ikke Tror du han ikke skjønte det? Vi snakker i kveld. Kvinnen la på og gikk mot trappen uten å se seg omkring.
Liv åpnet døren til rom fem. Til vanlig ville hun kommentert at det var tomt på flere senger kanskje noe om skadene ved å røyke men hun la straks merke til den anspente ryggen til mannen ved vinduet, og ble stille.
Herr Nilsen, i morgen begynte hun, men da han snudde seg, med smerte i blikket, ble hun taus.
Hva har skjedd? spurte Liv og satte seg på sengekanten, så hun ikke skulle virke overveldende.
Kan jeg? Må jeg virkelig skrives ut? Jeg Jeg har ikke noe sted å gå, stotret han.
Ja, ja, det er visst allerede opptatt. Kona hans har funnet seg en annen, sa hun rett ut: «Ferdig. Nå tilhører jeg en annen, og sånn skal det være.» Og så sparket hun ham ut, beklager uttrykket, la den grånende mannen ved vinduet til.
Er det sant? spurte Liv lavt.
Hun forsto hvem kvinnen med telefonen var, hun hadde håpet på ektemannens død, men nå var plassen hans overtatt mens han lå på sykehuset.
Herr Nilsen var en stor mann, godt over femti, håret kort og begynte å gråne, blikket trist, vendt mot vinduet og kjeven spent.
Liv så også ut. April gikk mot slutten. Trærne i sykehushagen sto med knopper, straks klare til å slippe ut vårens første grønne skudd. Men fra det gråkalde himmelen truet fortsatt snø. Ingen sol den dagen.
Har du ikke noe sted? Venner? Barn? spurte hun varsomt.
De har sine liv, barnabarna også. To dager, kanskje, men så? Det er flaut å bli en omstreifer i min alder. Jeg visste jo at hun traff en annen. Jeg trodde det ville gå over
Herr Nilsen, vi trenger sengen videre, det vet du. Liv nølte. Men du, jeg har et hus på landet, åtte mil herfra. Veien er bra. Det trengs nok litt arbeid, og det er lenge siden noen har bodd der, men huset er solid. Om du vil, kan jeg ta med nøklene i morgen og vise hvordan du finner frem, sa hun, og gikk bestemt mot døren før han rakk å protestere.
For en dame, altså! sa romkameraten imponert. Hun er streng, men se på henne nå! Si ja, Nilsen. Kona di fortjener ikke tårene dine.
Den lyse våren kom til slutt, og varmen vendte tilbake med solrike dager. Søndag morgen satte Liv seg inn i Hondan og kjørte for å se til ham.
Hun var positivt overrasket. Huset var malt med frisk blå maling rundt vinduene, taket var reparert, ny trapp på tunet. Hun svingte inn i gårdsplassen og slo av motoren. Ut på trappa kom herr Nilsen i T-skjorte, olabukser og barbeint. Han var ikke til å kjenne igjen skuldrene rake, huden solbrun, armene sterke. Borte var den grå og lutryggede.
God dag, jeg måtte bare innom for å se til deg. Går det greit her ute? spurte hun og lente seg mot bildøra.
Ja, her er det ikke noen å klage på. Tre gamle koner gleder seg bare over å få selskap her i bygda. Og de tilreisende hytteeierne har mer enn nok med sitt, svarte han overrasket over besøket.
Landlufta kler deg. Og hva med jobben? Hun ble stående ved bilen, og han nølte med å invitere henne inn.
Jobben min? Nei, å være vekter var ikke så mye verdt. Jeg dimitterte fra Forsvaret, men hadde ikke lært annet enn å kommandere soldater. Jeg klager ikke, pensjonen er god, sa han med et lite smil.
Nå må du vise meg hvordan du har fått det. Liv lukket bildøren og gikk til trappa.
Jeg ble rent forfjamset, beklager, sa Nilsen og åpnet døren for henne.
Liv stoppet på dørterskelen. Hjemmevevde, gamle filleryer lå på det skurte tregulvet. Sollyset tegnet mønster gjennom blondgardinene. På vinduskarmen sto to potter med rød geranium. Gammelt veggur tikket bløtt i bakgrunnen.
Geraniene fikk jeg av Valborg, hun som bor ytterst i bygda. Det er koseligere med dem her, ikke sant? forklarte han, sjenert overfor vertinnen.
Så godt det lukter her, hva er det? Liv snudde seg og så spørrende på ham.
Jeg har kokt en stor gryte med surkål og poteter i ovnen. Vil du ha? Han var straks i sving, og Liv smilte for første gang så han la merke til det. Det var ikke lett i starten, jeg har jo aldri bodd på landet. Noen ganger brant alt, noen ganger var det rått. Men naboene lærte meg, ropte han fra kjøkkenet.
Liv kjente hun ville strekke på ryggen. Hele huset luktet hjemme, og barndomsminnene om bestemoren hennes kom over henne. Etter morens død hadde hun ikke orket å sette sine ben der, men selge huset klarte hun heller ikke. Det var igjen etter bestemor og bestefar, senere bodde moren der om sommeren, og dro til byen til vinteren. Nå var ingen igjen.
Hun husket hvordan de lastet bilen til randen med sylteagurker, syltetøy, sopp kjørte til byen og levde på forsyningene hele vinteren. Mamma så uendelig lenge siden.
Hvor lenge kan jeg bli her, tror du? avbrøt stemmen hans tankene hennes.
Bli så lenge du vil. Jeg har ikke vært her på nesten ti år. Etter mamma orket jeg ikke. Jeg stikker innom av og til, om du ikke har noe imot det. Det var så varmt og hyggelig her, akkurat som hun pleide å ha det. Jeg klarer ikke og vil ikke pusle selv, svarte hun og så ned.
Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde med mat til deg, utbrøt Liv og forsvant ut på tunet etter handleposen.
Nilsen trakk pusten. Det var første gang han så henne uten legefrakken og hetten. Hun var ung og sommerlig i en lett kjole med noen hårstrå løst fra knuten. Mer nært og ærlig.
Da hun kjørte hjem den kvelden, i det første tussmørket, ble huset fylt av den sarte duften av hennes parfyme. Selv om han tok i hva som helst, luktet det Liv. Det uroet og gledet på samme tid, og han innså med forbauselse at han kunne takke kona for å ha sparket ham ut. Natten ble søvnløs.
To måneder senere kom Liv igjen med fersk mat og en splitter ny fiskestang. Han hadde satt opp et nytt stakitt, og stolt fortalte han at han fikset for nabokoner og enslige damer, fikk melk, rømme, egg og brød som takk
Huset lyste opp som om det strakte seg mot solskinnet. Ingen skjulte seg, ingen skam.
Til vinteren skal du få sylteagurk, skryter Nilsen. Liv la merke til at kroppen hans hadde blitt slankere. Hun kjente seg flau under blikket hans.
Sola var på vei ned bak skogkanten, og alt ble badet i oransje lys.
Vent litt, sa Nilsen og forsvant ut.
Liv ruslet gjennom huset. Det var blitt «hjem» igjen, men nå med spor etter en annen. Da det gikk lang tid, gikk hun ut og fant ham sittende i gresset inntil gjerdet.
Nilsen! ropte hun og kastet seg ned ved siden av ham.
Hun kjente pulsen hans, løp så etter medisinskrinet, måtte hente glass med vann, alt mens kjolen svaiet i trekken. Skulle bare gitt en sprøyte, tenkte hun, men isteden turte hun Tabletten mellom leppene hans og vannet.
Etter et kvarter reiste han seg, og hun hjalp ham inn og fikk ham i seng.
Det var bare sola. Jeg ville hente deg litt sylteagurk til reisen du Bli, hvisket han forsiktig, og tok henne i du.
Liv stod stille, skulle hun gå eller bli? Nilsen bøyde hodet mot magen hennes og sukket.
Slik er lykken. Man venter, roper den tilbake, leter, spør om den rota seg bort, om den føyk en annen vei. Man lærer å leve alene og klarer seg uten frykten for svik. Og så en dag krysser noen ens vei, og videre går man sammen gjennom livet.
Kjærlighet? Den er ikke den samme hele livet. I ungdommen er den vill og overveldende, brennende ensom. Med årene blir den stille, lun og trygg som den siste solstrålen før dagen slutter.
