DEN SISTE STRÅLEN
Alle la merke til avdelingssykepleieren ved det medisinske avsnittet: mennene fulgte henne med blikket, kvinnene så på henne med skjult misunnelse. Hun var slank, mørkøyd og kledde den hvite frakken usedvanlig godt. Håret var rullet stramt bak i nakken, og stivede luen fikk henne til å virke høyere. Enten var hælene akkurat passe, eller så var det den myke, lydløse gangen hennes for kneppingen fra skoene hennes irriterte aldri noen. Hun så ut som hun kunne være førtifem, men ingen på sykehuset visste nøyaktig hvor gammel hun var. Strenge og kompromissløse Dina Sofie Nilsen ble respektert, nesten litt fryktet, både av ansatte og pasienter.
Mange av mennene blant pasientene og kollegene forsøkte seg inviterte henne ut, kom med konfekt eller blomster. Men så snart de møtte det bestemte blikket hennes, ble de ofte stående målløse og usikre. Ryktene gikk alltid: Kanskje hadde hun hatt en ulykkelig kjærlighet, kanskje mistet mannen enten på havet eller i utlandet. Noen sa hun hadde mistet et barn. Ingen visste hva som var sant, og hva som bare var sladder.
Alle visste imidlertid at hun bodde alene og holdt avstand til andre. Hun var verken ondskapsfull eller vanskelig, bare utilnærmelig. Som ung hadde Dina elsket en medstudent, vakre og sjarmfulle Marius Nilsen. Hun kunne ikke trekke pusten en gang uten ham. Men all kjærligheten og hengivenheten hennes ble etter hvert for mye for ham. Han gikk sin vei og valgte en annen.
Siden det hadde ikke noen sluppet inn i Dinas hjerte. Kanskje elsket hun fortsatt den vakre Marius, eller så var hun bare redd for å bli skuffet enda en gang.
Hun stoppet ved skranken til sykepleierne.
Vår, kan du gi meg journalen til Bø fra rom fem? Jeg skal gjøre klar utskrivingen til i morgen. Med mappen trykket mot brystet gikk hun tilbake til kontoret sitt.
«Så, mannen ble frisk. Nå er det bare opp til ham hvor fort han virkelig henter seg inn, og når vi sees igjen,» tenkte hun mens hun fylte inn skjemaet på PC-en undersøkelser, prøvesvar, behandling …
Det var en drøy halvtime igjen av arbeidsdagen. Dina låste kontoret og ble stående. I enden av gangen sto en kvinne og snakket lavt i telefonen med ryggen mot vinduet.
Nei. Ikke død. Levende og opplagt. Ikke bli sint. Jeg sa det til ham… Ja, sånn er det Du tror ikke han skjønte noe? Vi snakkes i kveld. Kvinnen la på og gikk ned trappen, uten å se seg rundt.
Dina Sofie gikk inn på rom fem. Vanligvis, om hun så tomme senger, ville hun påpekt ulempene ved å snike seg ut for å røyke, men hun la merke til ryggen til mannen ved vinduet, og sa ingenting.
Hans Petter, i morgen… begynte hun. Han snudde seg, og hun stoppet, så uttrykket i øynene hans.
Hva har skjedd? sa hun mykt og satte seg på sengekanten i stedet for å stå over ham. Føler du deg dårlig? Er det smerter?
Kan jeg bli igjen? Jeg … jeg har ikke noe sted å dra, stotret han frem.
Plassen hans er tatt. Kona har fått en ny. Sa nøyaktig det: «Slutt på komedien. Jeg tilhører en annen nå, og vil være trofast». Og Hans Petter måtte ut, sa den gråhårede mannen i hjørnesengen.
Stemmer det? spurte Dina lavt.
Nå visste hun hvem kvinnen på gangen hadde snakket om. Kona som håpet mannen skulle dø. Men han døde ikke og nå var hjemmet hans borte.
Hans Petter var en kraftig mann i femtiårene, håret grånet, øynene triste. Han stirret ut vinduet og strammet kjeven.
Dina lot blikket følge ut gjennom vinduet. Det var sent i april, knoppene på sykehusparkens trær var spente og klare til å sprekke. Men himmelen var grå og enda truende kald det kunne komme snø.
Du har virkelig ikke noe sted å gå? Hva med venner, barn? spurte hun mildt.
De har sitt eget. Jeg kan overnatte en natt eller to, men så Det er flaut å flytte rundt i min alder. Visste jo at hun traff en annen. Trodde det skulle gå over
Hans Petter, noen dager fra eller til gjør ingen forskjell. Og vi må jo ha plass til andre pasienter. Så jeg har et hus på bygda, åtti kilometer unna byen. Veien er fin, huset er solid, men det trengs litt arbeid. Ingen har bodd der på mange år. I morgen tidlig tar jeg med nøklene og forklarer veien, sa hun og gikk ut uten å vente på innvendinger.
Hørte du det! utbrøt romkameraten entusiastisk. Streng, men sannelig menneskelig. Ikke si nei, Hans Petter. Kona di er ikke verdt én negl på henne.
Syrinen var avblomstret, de kjølige vinddagene ble til milde, solrike netter. Søndag morgen satte Dina seg bak rattet på Hondaan og kjørte ut til huset for å se til Hans Petter.
Hun ble gledelig overrasket. Vinduene var malt med frisk blåfarge, taket lappet. En ny trapp på inngangspartiet skinte hvitt. Hun parkerte i tunet og skrudde av motoren. Hans Petter kom ut, i t-skjorte og olabukse, barbeint. Det fantes ikke spor av den bleke, nedtyngede mannen lenger skuldrene brede, ansiktet blitt brunt, armene vitnet om nytt arbeid.
Heisann, jeg måtte bare se hvordan du klarer deg, sa hun og lente seg mot bildøren.
Her er det ingen som plager meg. Bare tre gamle damer i bygda de er bare glade over at noen flytter inn. Og feriefolk orker ikke bry seg, svarte han, fremdeles overrasket.
Bygdelufta har gjort deg godt. Og jobben da? spurte hun.
Jobb og jobb… Det var mest lek for min del. Jeg gikk av fra Forsvaret og kunnet ikke annet enn å marsjere soldater. Jobbet som vakt. Ikke noe å angre på. Pensjonen rekker jo, forklarte han.
Vis meg hvordan du har fått det, da, sa Dina, slo bildøren igjen og gikk opp trappen.
For en fjomp jeg er, sa Hans Petter, kløp seg i panna. Beklager, ble så satt ut.
Han holdt dørene oppe for henne. Dina stoppet på dørterskelen. På de skurte gulvene lå vevde filleryer fra bestemors tid. Lyset fra vinduet beveget seg i mønster over gulvet. I vinduene sto potter med rød geranium. Den gamle klokken duret koselig.
Geraniene fikk jeg av Valborg ute i enden av bygda. Det blir hjemmekoselig, ikke sant? unnskyldte han seg da han så Dina møte blomstene med blikket.
Det dufter så godt her inne, sa hun og så på ham.
Jeg kokte surkålsuppe og poteter på ovnen. Har du lyst? Han ble straks ivrig, og Dina smilte for første gang. Jeg fikk ikke helt dreisen på matlagingen i starten. Har aldri bodd på landet før. Holdt på å svi alt, men nabodamene lærte meg, forklarte han fra kjøkkenet mens det klirret i kjeler.
Stemningen i huset fylte henne med minner fra barndommen, bestemors trygge favn Hun hadde ikke vært her siden morens død. Orket ikke det. Klarte heller ikke selge huset, fullt av minner. Huset hadde vært i familien siden besteforeldrene. Om sommeren bodde moren der, så inn til byen om vinteren. Nå var ikke moren der lenger.
Hun mintes hvordan bilen alltid ble lastet til randen av hermetiske agurker, syltetøy, sopp fra skogen Alt spist gjennom vinteren med sommeren i minnene. Mamma Så lenge siden det alt var.
Si, hvor lenge kan jeg bli her? spurte Hans Petters stemme, tok henne ut av tankene.
Bo så lenge du vil. Jeg har ikke vært her på ti år. Orket ikke. Men jeg kommer og ser til deg igjen om det er greit? Her er det som hos mamma varmt og godt. Jeg kan verken stell eller jordbruk, og har ikke lyst heller, sa hun stille, blikket vendt ned.
Jeg har med matvarer til deg, helt glemt det! Dina løp ut.
Hans Petter pustet ut. Det var første gang han så henne uten frakk og lue i en lys sommerkjole, faktisk yngre enn han trodde. Noen lokker hadde rømt fra hårrullen. Hun var plutselig enklere, nærere. Han så på sine egne hender, fulle av rifter fra gårdsarbeidet, og kjente plutselig alderen sin.
Hun dro hjem mens skumringen la seg, etterlot i huset en nesten usynlig duft av parfyme. Alt han tok i luktet av Dina; det uroet hjertet hans som knapt hadde kjent varme på lenge. Og alt ettertenkt visste han at faktisk var han nesten takknemlig ovenfor ekskona. Han sov nesten ikke den natten, drevet av opprømte følelser.
Dina kom igjen etter to måneder, med matvarer og ny fiskestang. Hans Petter hadde satt opp deler av det gamle gjerdet, og fortalte stolt at til og med enslige kvinner fra nabobygda kom og ba ham fikse og hjelpe til de betalte med melk, rømme, egg…
Også huset stod stolt nå, som om det est ut brystet: Nå har jeg en eier, jeg er ikke verre enn noen!
Til vinteren får du saltagurker av meg, smilte Hans Petter. Dina så straks at han var slankere, sprekere, magen borte. Hun rødmet under blikkene hans.
Solen la siste oransje skinn over landskapet.
Et øyeblikk, sa Hans Petter, og forsvant ut.
Dina gikk rundt i huset. Nå var det nye ting, fremmede lukter. Hva tok det så lang tid? Hun gikk ut på trappen, så nedover bygdeveien så gikk hun bort til kjøkkenhagen. Der satt Hans Petter lent mot et gjerde.
Hans Petter! Hun stupte ned på kne.
Hun fant pulsen hans, løp mot bilen etter førstehjelpsskrinet, snudde i døren, hentet vann. Hun løp mellom bil, hus, hage kjolekanten flagret rundt bena. «Hvis jeg bare hadde sprøyte» tenkte hun, ga ham en tablett, litt vann til munnen.
Etter femten minutter reiste Hans Petter seg, Dina hjalp ham inn og satte ham på sengen.
Ble nok for mye sol i dag, unnskyldte han. Ville plukke agurker til deg Bli her, hvisket han, og brukte du-form for første gang.
Dina ble stående, tenkende på hva hun skulle svare. Hans Petter lente pannen mot magen hennes.
Slik er lykken. Du roper, du leter, venter kanskje har den gått feil vei? Vennes til å leve alene, uten frykt for svik, uten angst for å miste. Og plutselig krysser noen veien din, og livet går videre sammen. Kjærlighet er mye ungdommens sterke, nesten egoistiske begjær roer seg. Med årene blir den mild, stille og varm som den siste strålen fra solen idet den går ned.
Livet viser at selv etter tap og såre erfaringer, kan lykken dukke opp på de mest uventede steder, slik at vi tør våge, åpne og være litt modigere enn frykten.
