Siste passasjer på bussen
Lommelykten var bitteliten, ikke større enn pekefingeren min, på en flettet snor. Jeg så den ikke med en gang. Først fikk jeg øye på personen.
Marsnatten. Rute nummer elleve, endeholdeplass «Frysja» og tilbake. Tom buss, gatelykter utenfor, lukten av diesel, gummi og litt kaffe fra termosen min. Jeg hadde kjørt denne ruta i fire år. Og jeg hadde likt natten bedre enn dagen alle de årene.
Om natten var det nesten ingen på bussen. Fullegjenger etter byen på Karl Johan de kom gjerne i flokk, ropte, mistet flasker og hoppet av etter to stopp. Sykepleiere fra kveldsvakt de satte seg stille, lukket øynene og sov til sitt stoppested. Vektere. Taxisjåfører med bil på verksted. Alle steg på, steg av og festet seg aldri i minnet.
Men denne karen han festet seg.
En mann i sekstiårene. Lav, solid, mørk jakke med hette. Høyre fot gikk litt bredere ut enn venstre, som om han var vant til ujevnt underlag. Han satte seg alltid på samme plass tredje rad på høyresiden, ved vinduet. Betalte kontant, aldri behov for vekslepenger. Kjørte til endeholdeplassen. Og tilbake. Gikk aldri av.
Jeg la først merke til han i begynnelsen av mars. Marslyset hang lavt, byen utenfor vinduene var grå selv om natten. Han satt i den grå byen som et gult punkt, fingret på noe i hendene.
Jeg begynte å telle. Fem netter på rad. To netter uten. Så igjen fem netter. Klokkeslettet var som et rutetabell. Som om å kjøre nattbuss var jobben hans.
Han sov ikke, leste ikke, så ikke på mobilen. Tok ikke frem hodetelefonene, brettet ikke ut avis. Bare satt, så ut av vinduet og snurret på noe lite. Jeg så det i bakspeilet en svak, gul glimt, blink og borte. Nytt blink, og borte igjen. Som en ildflue på villspor i bussen.
Jeg var førtifire. Enda ikke blitt førtifem, men var vant til at folk ikke spurte alderen min lenger de så, og laget seg en mening. Brede never, hard hud av rattet, negler klippet i jevn bue. Ryggen litt lutet mot høyre en vane fra å strekke seg til dørknappen. Små yrkesskader. Jeg tok meg i å stå skjevt hjemme også, som om høyre skulder helst skulle hvile litt lavere.
Tolv år alene. Sønnen min, Eirik, hadde blitt tjue to, bodde sammen med kjæresten på andre siden av byen. Ringer på søndager, hvis han husker det. Jeg maser ikke. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi hvis man ringer selv kommer det bare «Mamma, hva har skjedd?» med uro, ikke glede. Mamma + telefon = krise. Vi hadde avlært det å ringe for å prate.
Tidligere ektemann dro da Eirik var ti. Flyttet inn til Anne Grete fra økonomi, tok med jakkene sine og av alle ting ga seg ikke før han fikk med seg vannkokeren også. Leilighetene ble splittet: han fikk to rom, jeg fikk ett på Torshov, tredje etasje, uten heis. Jeg bestemte meg nei vel. Jeg biter tennene sammen. Men så viste det seg at man egentlig ikke trenger å bite tennene sammen det ble bare stillere uten han. Stillheten strakte seg ut over hele de tolv årene.
Siden har ordet «kjærlighet» hatt omtrent samme effekt på meg som ordet «enhjørning». Vakkert, men ikke virkelighetsnært. Venninnene snakket om mennene sine, jeg nikket. Kjærlighetsfilmer slo jeg av halvveis, ikke fordi jeg var såret de traff bare ikke. Som med julenissen du tror på ham mens du er barn, så ser du pappa i morgenkåpe med limskjegg og skjønner greia.
Nattekjøringen passet meg. Jeg trengte ikke smile til passasjerene. Slapp masete bestemødre med handlevogner og skoleungdommer med sekker som sperret midtgangen. Slapp å høre på folk som kjefter i mobilen eller gnafser kebab bak i bussen. Om natten var det bare meg, veien og stillheten. Og den stillheten passet meg perfekt, som en skreddersydd jakke verken trang eller slaskete.
Men denne passasjeren forstyrret stillheten. Ikke med lyd. Bare med at han var der. Som en stein i skoen liten, men du glemmer det aldri.
To uker bare observerte jeg. Ble vant til ham, som en fast del av ruten. «Parkveien» han stiger på. «Frysja» han sitter der. Tilbake til «Parkveien» han går av. Nikker til meg, som om vi kjenner hverandre. Jeg nikker tilbake.
Og hver natt lyset. Gult, svakt, i hendene hans.
Sissel, tror du han er hjemløs? spurte Liv i pauserommet før vakten.
Liv hadde vært trafikkleder i åtte år. Stor dame, rødkrøllete hår surret i knute med en penn som stikk. Visste alt om alle sjåfører hvem som skulle skilles, hvem som drikker for mye, hvem som sier de ikke drikker men snart begynner. Jeg stolte på henne.
Hjemløse betaler ikke for billetten sin, sa jeg. Men han gjør det. Alltid. Med mynter. Aldri vekslepenger.
Kanskje han er gal?
Han er stille. Sitter bare, ser ut. Helt normal. Bare det at han kjører.
Liv tenkte seg om. Hun helte opp te til meg, sitron og mynte, akkurat som hver vakt.
Kanskje kona hans har kastet ham ut, foreslo hun. Du vet, noen ganger skjeller kona ut mannen, roper «ut!» og så tar han nattbussen for å roe seg.
Hver natt? I en måned? Det er ikke krangel, det er skillsmisse.
Liv trakk på skuldrene.
Sissel, vet du hva? Kjærlighet er når noen venter med tekoppen. Resten er drømmerier og nattbusser.
Jeg smilte. Ingen ventet på meg med te hjemme. Ingen unntatt katten min, Mons oransje, feit, overlegen. Han bryr seg kun om kattemat.
Men spørsmålet festet seg. Hvorfor kjører han gjennom byen hver natt? Til endeholdeplass og tilbake, fem netter i uka, en hel måned? Hvem gjør sånt? Hvorfor?
Kanskje han har søvnproblemer. Kanskje han er dement. Kanskje det er en gammel vane fra den tiden han jobbet nattskift.
Alt høres plausibelt ut. Alt er feil. Jeg så øynene hans i speilet klare, rolige, konsentrerte. Blikket til en mann som vet hvor han skal.
Jeg bestemte meg for å spørre.
***
Det tok tre dager. Tenk det jeg kjører denne mannen natt etter natt og tør ikke stille ham ett spørsmål. Men sånn lever vi i Oslo: nær hverandre, men ikke sammen. Du blander deg ikke inn i andres liv. Jeg hadde holdt min avstand i fire år, og likte det sånn. Andre menneskers liv interesserte meg ikke.
Men han interesserte meg. Jeg ble irritert på meg selv for det.
Han steg på som vanlig ved «Parkveien», ti på ett om natten. Mynter i koppen. Rullet bakover. Samme plass, tredje rad. Tok ut noe på snor, klemte det i hånden.
Vi kjørte i stillhet. Gatene blafret forbi, lukkede butikker, folketomme holdeplasser. Byen så ut som et kulisse etter et skoleteater. Bare vi to skuespillere som ikke hadde gått hjem.
Jeg ventet til endeholdeplassen. På «Frysja» står bussen tre minutter mens vi snur. Jeg slukket lyset i bussen, lot bare nødlysene stå på. Gult halvmørke. Gikk ut av førerhuset.
Han satt der. Rørte seg ikke. Hadde fortsatt den lille tingen i hånden.
Unnskyld, sa jeg. Kan jeg spørre deg om noe?
Han så opp. Stemmen var mørk, litt hes, som om en brødsmule satt fast i halsen.
Spør i vei.
Du kjører hver natt. Jeg har lagt merke til det. En hel måned. Frem og tilbake. Hvor skal du?
Han var stille, så på meg ikke sint, ikke redd. Vurderte vel bare om det var vits å svare.
Så sa han:
Til kona.
Jeg skjønte ikke. Kikket på klokken ti over ett.
Til kona? Nå?
Randi jobber nattskift. På «Frysja Fabrikker», kontroll på kvaliteten. Så jeg kjører med. Altså, ikke sammen med men i nærheten. Bussen kjører forbi fabrikken jeg blinker til henne i vinduet.
Han løftet hånden. Der lå en liten lommelykt på flettet snor. Gult lys. Slitt plast på håndtaket, hvitt av den faste klemmen hver natt et helt år.
Med denne, sa han.
Jeg satt meg ned overfor ham. Beina verket etter seks timer bak rattet.
Så du tar bussen hver natt, helt til endeholdeplass, blinker til kona og kjører hjem igjen?
Jepp.
Hver natt?
Fem netter, hun har fem-veis-to turnus. To fridager jeg er hjemme, hun også. Men fem arbeidskvelder jeg her.
Jeg var stille. Han også. Utenfor lå «Frysja Fabrikker», en kloss fra sekstitallet, murpuss som skaller, rustne rør langs veggene. Men oppe på tredje fløy, gule vinduer med lys. Nattskift.
Hvorfor? spurte jeg.
Han så på meg som om jeg spurte hvorfor man puster.
Ville ikke du gjort det?
Nei, jeg ville vel ikke det. Eksmannen min reiste seg ikke engang fra tv-en for å åpne døra da jeg kom hjem med handleposene. Jeg husker en gang jeg hadde så mye fra Rema, jeg hadde to poser i hendene, en i tennene fordi jeg ikke fikk tak i nøkkelen. Ringte på. Han åpnet, så på meg: «Hva tok så lang tid?» Tok ikke en pose, flyttet seg ikke i døra. Spurte bare, og gikk tilbake til tv.
Men denne her? Krysser byen hver natt kun for å blinke med lommelykt.
Jeg heter Oddvar forresten, sa han. Oddvar Eriksen. Alle sier bare Oddis.
Jeg er Sissel, sa jeg.
Han nikket, så bort på fabrikken.
Vi har vært gift i tjuefem år. Fikk papirene i 2001, hun var trettitre, jeg trettiseks. Sent ute, ja. Alt klaffet ikke før. Jeg jobbet som mekaniker, hun på kontrollen, begge på samme fabrikk. Slik møttes vi. Jeg gikk av med tidligpensjon for fire år siden slitsomt arbeid. Hun jobber fortsatt. Begynte på nattskift for tre år siden får 40 prosent ekstra, vi sparer til hytte. Seks mål, på Hurdal. Liten stue, gjerdet, noen epletrær. Randi drømmer om jordbær.
Han fortalte, verken selvmedlidende eller stolt. Han snakket, som folk snakker om været eller rutetabellen.
Første måneden hun jobbet natt fikk jeg ikke sove. Lå i senga, taket var hvitt, tenkte: Hvordan har hun det ute? Mørkt, kaldt. Måtte gå alene i to hundre meter fra holdeplassen inn. Hva om hun glir? Hva om noen følger etter? Og ringe går ikke hun må låse mobilen på pauserommet, forbudt.
Han stoppet, gned knærne.
Så tenkte jeg, bussen går jo forbi. Elleveren. Jeg setter meg på den. Da ser hun at jeg er i nærheten. Ikke fysisk, men hun vet jeg er der.
Forsto hun det?
Ikke med én gang. Jeg blinket i en uke, hun skjønte ikke det var meg. Masse lys i bussen, reflekser. Så hjemme sa jeg: «Randi, jeg blinker til deg hver natt fra elleveren. Når bussen kjører forbi, se ut av vinduet.» Hun gjorde det. Ringte neste dag: «Oddis, var det deg?» Jeg sa, det var meg. Da gråt hun. Hun sa: «Du må fortsette å blinke.»
Noe strammet seg i halsen. Som om jeg også hadde en brødsmule der. Merkelig sammenligning, men jeg fant ikke et bedre.
Og hjem igjen hvorfor tilbake da?
Hvor skal jeg klokka ett om natta på Frysja? Bare industriområde. Gjerde, asfalt, mørke, og bare et par lamper. Jeg kjører hjem, sover, står opp før seks møter henne hjemme.
Fra jobb?
Ja. Lager frokost. Hun vil ha havregrøt med rosiner. Og te med mynte fra balkongen. Om vinteren tørket mynte, om sommeren fersk.
Jeg tenkte på Liv sitt utsagn. «Kjærlighet er når noen venter med kopp te.» Men dette var mer enn en tekopp. Her var det lommelykt, nattbuss, havregrøt og tjuefem år. Hytteprosjektet og mynte på balkongen.
Tre minutter pause var over. Jeg gikk tilbake i førerhuset, kjørte. Oddis satt der, lommelykta i fanget.
Jeg kjørte gjennom stille bygater og tenkte. Tolv år alene og aldri blinket til noen, og ingen blinket til meg. Eksmannen tok tekjelen, jeg ble igjen med katten og en nattbussrute. Nei med katten Mons. Han møter meg ikke, han møter maten.
Men jeg kjente ingen bitterhet. Jeg ble bare overrasket. Oi! Folk gjør virkelig sånt. Ikke bare på film eller i bøker men i buss elleve, rute «Parkveien» til «Frysja». En levende mann med slitt lommelykt reiser gjennom natten for at kona skal få se lyset.
På «Parkveien» gikk han av. Nikket, som alltid.
Jeg så etter han, sakte til fots, litt skjevt steg, mørk jakke. Helt vanlig pensjonist. Og veldig uvanlig.
***
Neste natt bremset jeg med vilje inn ved fabrikken. Ikke på holdeplassen rett under vinduene i tredje etasje. Brudd på rutetid, men hvem skulle kontrollere klokka to om natta?
Oddis tok frem lommelykten. Trykket på knappen. Tre raske blink, tre lange, tre raske. Effektivt, presist, som en veteran ved et arbeidsbord. Fingrene vant, så vant til smådeler.
Jeg speidet i bakspeilet. Så ut frontruta igjen. I et vindu, bakerst til venstre i tredje etasje, blinket det. Lite lys, svakt. Samme kode tre korte, tre lange, tre korte.
Hun svarte.
Det gikk kaldt nedover ryggen. Jeg satt der og stirret på to gule prikker én i bussen, én i fabrikkvinduet. Hundre meter med mørke i mellom. Murvegg, glass, marsluft. Og likevel to små gule lysstråler møtes.
Bare en lommelykt. Bare et vindu. Bare to mennesker som blinker til hverandre gjennom natten. Men jeg forsto med én gang at jeg fikk være vitne til noe ekte. Ikke slikt man vil skifte kanal for på TV, men ekte. Slikt som gjør at det prikker bak øynene og man nesten vil snu seg vekk fordi det er for nært.
Ved endeholdeplassen gikk jeg ut.
Er det deres hemmelige kode? spurte jeg.
Oddis ble stående ved døra, lommelykten i lomma.
Vår, sa han. Ikke morsekode, jeg er ikke telegrafist. Bare fant det opp. Tre korte, som hjerteslag. Tre lange, liksom jeg holder rundt. Tre korte, som å slippe. Randi lo første gang. Sa: «Oddis, du er en poet.» Det er jeg ikke. Jeg bare savner henne. Selv om hun bare er en vegg unna. Hun lærte koden på en kveld. Nå hver natt. Hun til meg, jeg til henne.
Hvor lenge?
Snart et år. Hver natt. Også i januar. Husker du de minus tjue? Da bussen var forsinket. Jeg ventet på holdeplassen i førti minutter, beina var is. Men jeg blunket likevel. Hun sa morgenen etter: «Jeg så deg. Syv minutter for sent. Jeg telte.»
Et helt år. Fem netter hver uke. Over to hundre og femti turer. For noen sekunder med lys.
Tidligere ville jeg tenkt: gæren. Eller en som ikke har annet å gjøre. Nå var jeg stille. For ingen ord jeg kunne si ville vært like sterke som den lommelykten.
Jeg kjørte tilbake. Så ham i speilet rolig og til og med fornøyd. Hver natt den samme rutinen og det var nok.
De neste nettene passet jeg på. Prøvde å se om det var innbilning. Kanskje han lurer seg selv. Kanskje Randi ikke lenger ser ut, men tror hun gjør det. Kanskje det bare er en vane, ikke kjærlighet. Et ritual uten mening.
Men på fjerde natt så jeg: da bussen passerte fabrikken, dukket en kvinnesiluett opp i vinduet. Kastanjebrunt hår i flette. Liten lommelykt i hånda. Akkurat som hans.
Hun ventet virkelig. Hver natt reiste hun seg, gikk bort til vinduet og så etter lyset.
En uke senere røk kompressoren på bussen. Eller noe annet i bremsene jeg la meg ikke borti det, tilkalte verkstedet. Liv sendte ut reservebuss. En gammel, skramlete liten skolebuss med mindre varmeappparat bare sjåførplassen ble varm.
Oddis steg på som vanlig, kikket et sekund på skolebussen, kom så inn. Nå måtte han sitte foran, så full av verktøy og løse deler var resten av bussen. Rett ved siden av meg.
Det var ubehagelig å kjøre. Motoren hylte, bussen ristet, fjærene trakk på hver sprekk. Men Oddis holdt lommelykten og så rett fram, som om han satt i en Rolls-Royce.
På endeholdeplassen gikk jeg ut, frøs. Han også. Vi ble stående utenfor døra. Aprilnatt, iskald pust, fabrikkbygningen lyste i tredje etasje.
Han blinket. Hun svarte. Som alltid.
Oddis, sa jeg. Tjuefem år, det er et helt liv. Har ikke Randi gått lei?
Han så ikke fornærmet ut. Smilte. Gned hendene røde i kulda.
Gått lei? Klart hun er sliten. Det er jeg også. Vi er ikke unge lenger. Begge bærer kroppen med oss. Men det er noe annet enn å være lei. Vi har vendt oss til hverandre på den måten at vi ikke kan klare oss uten.
Så vant at man går ifra?
Nei. Så vant at man ikke vil miste. Røyking, for eksempel, jeg sluttet, det var vanskelig i tre måneder. Men jeg kunne aldri slutte med Randi. Ser du forskjellen? Noen vaner river deg ned. Andre holder deg oppe. Randi holder meg oppe.
Og du henne?
Håper det, sier han. Jeg vet jo ikke sikkert. Hun sier ikke: «Oddis, du er min klippe.» Hun sier: «Oddis, kjøp brød. Oddis, lukk vinduet.» Men jeg hører det på stemmen. Når jeg er hjemme, puster hun litt roligere. Når jeg går, er det som hun vakler litt. Ruster seg til.
Jeg var stille, lyttet. Over oss summet en av de få lyktestolpene på området.
Kjærlighet er ikke at hjertet hopper, sa han. Det er at det vet hvor det skal. Hodet kobler ut, beina bare går. Hver natt setter jeg meg i bussen og tenker ikke, jeg bare gjør det. Som å puste. Prøv å la være å puste, det går ikke. Jeg får ikke til å la være å kjøre.
Men blir du syk da? Eller bussen kuttes?
Blir jeg syk tar jeg taxi. Har lagt til side to tusen kroner i konvolutten bak speilet. Tar de om nøden er stor. Om ruten kuttes, så går jeg til fots. Fire kilometer på under timen. Jeg gjorde det én gang i november. Bussen kom aldri, jeg gikk. Randi spurte om jeg var halt. Jeg var bare sliten.
Han lo. Dempet, litt rusten latter. Jeg tenkte: Her er en som vet hvilket hjørne av verden han tilhører. Ikke i stor forstand i den lille. Lommelykt, buss, havregrøt med rosiner, brød, og luke vinduet. Det er det som teller. Jeg misunte han ikke kjærligheten, men vissheten.
Hele livet trodde jeg kjærlighet var enormt stort. Offer, drama, sitater over solnedgang. Her en liten slitt lommelykt i en sliten mann på nattebussen. Og det var større enn alt annet jeg hadde sett på mine førti fire år.
Vi satt oss inn. Jeg startet motoren. Vifta pustet varm luft på frontruten. Oddis puttet lommelykten inn under jakken, la hånda over hjertet jeg kunne se det i speilet.
Vi kjørte tilbake. På Parkveien gikk han av, nikket som alltid. Jeg så etter ham, høyre fot videre ut, seig gange, hendene i jakkelommene. Helt vanlig pensjonist. Og samtidig ikke.
Hjemme skrellet jeg av meg uniformen, matet Mons, la meg. Tok opp mobilen. Sjekket kontakten «Eirik». Stirret på skjermen. Kvart på fire. Litt for tidlig å ringe. Men nummeret ble på skjermen, lyste i mørket, og jeg sovnet med mobilen i hånden.
***
Jeg ringte dagen etter klokka to. Eirik hørtes overrasket ut.
Mamma, har det hendt noe?
Nei, alt i orden. Jeg ringer bare for å høre stemmen din.
Pause. Jeg hørte nesten tankene hans: Mamma ringer, bare fordi? Hun som ikke ringer selv?
Mamma, du er sikker på at alt er ok?
Helt topp. Hvordan går det? Med deg? Og Tina?
Bra. Jobber. Tina også. Hva skjer egentlig?
Eirik, jeg har kanskje ikke sagt det på lenge. Du er viktig for meg. Bare det.
Pause. Lang pause. Jeg så for meg at han stod der hjemme på kjøkkenet det gjorde han alltid når han svarte på telefon. Visste ikke hvor han skulle gjøre av den andre hånden.
Og du er viktig for meg, mamma.
Kort. Litt stivt. Akkurat sånn mennene i vår familie alltid har snakket, faren min var sånn, bestefar også. Følelser har aldri sittet løst. Men det holdt for meg. Jeg smilte, la på.
Så gikk jeg til Clas Ohlson rundt hjørnet. Hyllen luktet lim, vaskepulver og plast. De hadde et brett med lommelykter, kanskje tjue stykker fra digre til bittelittesmå med nøkkelring.
Jeg valgte en liten. Med gult lys. Ikke større enn pekefingeren. Ingen snor, men snor kan jeg lage selv litt hamptråd, som hos Oddis. Kassadama, rund og hyggelig i blått forkle, spurte:
Trenger du batterier?
Ja takk, sa jeg.
Hjemme trykket jeg på knappen. Gult lys på taket. Mons hoppet ned fra bordet og stakk under senga. Jeg lyste på veggen. En liten og varm lysring. Som den jeg hadde sett ut bussvinduet.
Jeg prøvde. Tre korte. Tre lange. Tre korte. Det gikk feil klønete fingre, for hard knapp. Første gang for mange korte. Andre gang for lange. Men tredje gang; helt rett. Hjertet slår. Holder rundt. Slipper.
Vet ikke hvem jeg skal blinke til. Kanskje til sønnen min. Kanskje til meg selv. Kanskje bare ut i mørket, som Oddis blinket i starten før Randi visste hvem det var. En uke blinket han, uten å forvente. Rett og slett fordi man må blinke.
Lommelykten gled ned i lomma på jakka. Jeg følte meg roligere. Nå kunne jeg koden. Ikke andres min egen.
På vakt den kvelden helte Liv opp te sitron og mynte, hver vakt.
Og han fyren din, kjører han fortsatt?
Hver natt, sa jeg.
Fant du ut hvorfor?
Ja.
Og? Kom igjen da.
Liv, sa jeg. Du tok feil. Kjærlighet er ikke te på kjøkkenet. Kjærlighet er når noen tar bussen gjennom hele byen med lommelykt. Hver natt. Ett år. I tjue minus. Uten å klage en eneste gang.
Liv så på meg som om jeg var blitt gal. Åpnet munnen, lukket den. Så sa hun:
Sissel, er du blitt forelsket i passasjeren din?
Nei, sa jeg. Ikke forelsket. Jeg har fått se noe viktig.
Hun skjønte ikke. Jeg gadd ikke forklare. Noen ting må oppleves i to-tiden, fra førersetet på en nattbuss, når hele byen sover og to mennesker blinker kodene sine over mørket.
Natt. Rute. Bussen var reparert. Den gamle, kjære bussen, med lukten av diesel, gummi og kaffeslurk fra termosen. Jeg startet motoren. Turtallet dirret, motoren rumlet.
På «Parkveien», ti på ett, kom Oddis. Mynter i boksen. Tredje rad, vindu. Lommelykt på snor i hånda. Alt som vanlig.
Jeg kjørte tomme Oslo-gater. Lyskryssene blinket gult nattmodus. Ikke en bil, ikke en sjel. Hele byen i dvale. Vi som kjøret.
På «Frysja» stoppet jeg litt senere enn vanlig. Der hvor vinduet i tredje etasje var tettest.
Oddis tok frem lommelykten. Tre korte, tre lange, tre korte.
Jeg kikket opp mot vinduet. En. To. Tre sekunder.
Glimt. Svakt lys i tredje etasje. Tre korte, tre lange, tre korte.
Randi svarte.
Oddis la lommelykten vekk. Lenet seg tilbake. Jeg så i speilet han smilte. Og inni brystet mitt skjedde det også noe. Ikke av sorg, ikke av misunnelse. Bare fordi jeg hadde vært nær noe ekte.
Jeg stakk hånden i jakkelommen. Lommelykten lå der liten og varm. Jeg klemte rundt den.
Så tok jeg den frem. Så på fabrikkvinduet, der lyset nå var slukket. Randi tilbake til arbeidet. Så ut på den mørke gata foran oss. På gatelyktene, fuktig asfalt, aprilluft uten stjerner.
Trykket på knappen.
Tre korte. Tre lange. Tre korte.
Den gule strålen glitret over frontruta og sprakk i asfalten. Ingen svarte. Men det gjorde ikke noe. Jeg blinket det ble varmere i rommet. Som om noen tross alt hadde sett det. Ett eller annet sted. Noen.
I bakspeilet så Oddis på meg. Nikket. Sa ingenting. Bare nikket.
Jeg la lommelykten i lomma. Kjørte. Kjørte han tilbake til hjemme, til frokosten, til mynte på balkongen, til Randi som kommer hjem klokka seks og sier: «Oddis, jeg så deg. I natt begynte du å blinke to sekunder for tidlig.»
I mars trodde jeg ikke på kjærligheten. I april lå det en lommelykt i jakkelommen min.
Og hver natt, på endeholdeplass «Frysja», blinket jeg ut i mørket. Tre korte hjertet slår. Tre lange holder rundt. Tre korte slipper.
Lukten av diesel, gummi og litt håp.
