Rødt silkebånd
Inger står ved komfyren og ser på at dampen sakte stiger fra gryta med bygggrøt. Ikke av den fine, store byggen du får på spesialbutikk, men den i hverdagslig emballasje til ni kroner pakken. Små korn, litt besk. Hun rører i gryta med tresleiven, legger lokket løst på og lener seg mot det gamle kjøleskapet. Den slitne «Electrolux»-en brummer gjenkjennelig, som om den sier seg enig i alt hun gjør.
Utenfor strekker Bygggata seg. Femetasjers blokker, store bjørketrær som fyller vindussprekken med pollen hver vår, blomsterkiosken på hjørnet. Tolv år har hun bodd her, og gata har blitt en del av henne, som en gammel sko, som vissheten om at fjerde trinn på oppgangen uansett alltid knirker.
Einar kommer inn på kjøkkenet uten å si fra, som alltid. Han kan dette med å komme på overraskelsesvisitt. Høy, bredskuldret, i en lysegrå skjorte Inger ikke har sett før. Hun skjønner ikke det før etter et øyeblikk, for det første hun merker er duften en lett blomsteraktig tone, med noe søtt under, ikke hennes duft, ingen klassisk aftershave, ikke noe som minner om skinnstolen hans i bilen heller.
Jasså, min spartaner? sier Einar og kikker ned i gryta med et skjevt smil. Bygggrøt igjen, på vann og brød?
Bygg, sier hun. Med løk.
Med løk, det er jo luksus, det! Han klapper henne kameratslig på skulderen. Hold ut litt til. Snart er alt på plass. Husene i «Bjørkeli» forsvinner ikke, du skal se.
Inger nikker. Hun har en vane for å nikke på en måte som liksom viser hun er enig, selv om det egentlig bare er trøtthet. Hodet kjennes svakt, for tredje dag på rad, som om rommet vipper litt sakte. Hun vet det er maten. Vet, og holder kjeft.
Fikk du mat i dag? spør hun.
Hadde lunsj på jobb. Går greit.
Han finner koppen, fyller med vann fra springen, drikker stående, setter den fra seg i vasken og forsvinner inn i stua. Inger blir stående litt, slår av platen, begynner å legge bygggrøt i tallerkener.
Etter tre år med sparetiltak har hun vent seg til mye. At hun kjøper biola i stedet for cottage cheese, at jakka hun har brukt i fem sesonger har et par lapper på venstre arm, at frisørsalongen ikke har sett henne på snart to år. Hun klipper håret selv, foran det lille speilet på badet, lar være å stirre for lenge. Noen ganger blir det overraskende greit. Andre dager ikke.
Det var for tre år siden Einar viste henne bildene. Lite hus i «Bjørkeli», 40 minutter med lokalbanen utenfor byen. Murhus, loftstue, epletrær i hagen, en gammel brønn som bare var pynt, grønne sprosser, veranda av tre, benk under syrinen.
Se her, sa han da han la laptoppen i fanget hennes. Her.
Hun så. Kjente noe varmt i brystet, ikke glede akkurat, men noe i nærheten. Mulighet. Hun har alltid bodd i blokker, bak andres vegger. Nå ser hun epletrær på en skjerm.
Vi må stramme inn i tre år for å få det til, sier Einar, praktisk. Jeg har regna på det. Hvis vi sparer en viss sum hver måned, og du strammer litt inn
Hva koster det da?
Han sier summen. Inger tier.
Det er mye.
Det er et hus, Inger. Vår hage. Stillhet. Tror du det er billig, kanskje?
Hun går med. Ikke med én gang, men hun går med. Felles sparekonto. Inger overfører hver måned halvparten av pensjonen og av det hun tjener på småjobber. Halvtidsjobb som regnskapsfører i et lite firma gir ikke mye, men litt. Einar sier han legger inn tre ganger så mye fra sin lønn.
Inger tror ham.
Hun kan dette med å tro folk. Det er et slags talent hun har. Ikke fordi hun er naiv, men fordi livet blir lettere slik. Alt må ikke veies og telles, og det er slitsomt å ettergå alt alltid.
Den første vinteren gikk nesten lekende lett. Inger lagde enkel mat, kledde seg beskjedent, det ble en slags lek. Som barn, når det ikke var penger til is, fant man på noe annet, og det «andre» ble enda mer verdifullt fordi det var hjemmesnekret. Supper av det rimeligste, jakte på tilbud, oppskrifter på billigmat nesten morsomt, egentlig.
Andre året ble tøffere. Kroppen begynte å si fra. Ikke høyt, men jevnt og stille. Slappe bein. Søvnighet som ikke gikk over etter natta. Satt på bussen og ante plutselig ikke hvor stoppet var, bare stirret ut vinduet. Orket ikke fastlegen. Ingen penger til privat, og til venting på fastlege var det ikke krefter.
Kanskje jeg burde ta en sjekk, sier hun til Einar.
Privat, eller?
Der får man ihvertfall time raskt.
Inger, forstår du at hver tusenlapp teller nå? Gå til helsesenteret i bydelen, er du snill.
Det gjør hun. Får tatt blodprøver. Hemoglobin i nedre grense av normalen. Ikke krise, men ikke bra. Legen sier mer rødt kjøtt, jernrike matvarer, vitaminer.
Inger kjøper de billigste vitaminene hun finner. Kjøtt får ikke plass i budsjettet.
Tredje året slutter hun å veie seg. Speilet sier sitt. Ansiktet skarpere, mer gult under øynene, håret mattere. Hun finner en pen, mørkeblå kåpe i en bruktbutikk på Skogkroken, nesten uten feil. Den eldre, rødskjæret ekspeditrisen sier:
God kåpe. Kunne gått i mange år.
Vet det, sier Inger.
Vi vet hvordan det er, vi som handler her, sier hun og smiler på et vis som ikke er lystig, men forståelsesfullt.
Inger tar kåpen. På vei hjem fanger hun speilbildet i buttvinduet. Står et øyeblikk. Går så videre.
Einar fortsetter å oppmuntre. Det får han til, man får følelsen av at snart er det der, bare litt mer. Han sier «snart», «ikke lenge igjen» ofte nok til at det blir bakgrunnsmusikk hører det, men legger ikke merke til det.
Du er flink, sier han, når han ser hun spiser den enkle kveldsmaten. En ekte spartaner. Jeg respekterer det.
Hun smiler. Et ekte smil, men ikke lykkelig. Bare ansiktsmusklene vet hva de skal gjøre akkurat da.
Noen ganger ringer hun datteren. Datteren bor med mann og barn i en annen by, ringer sjelden, har sitt. Inger klager aldri, vil ikke.
Hvordan går det, mamma?
Bra. Vi sparer til hus.
Fortsatt?
Snart, vi er nesten i mål.
Så flinke dere er.
Og så handler praten om barnebarna, været, alt hverdagslig. Inger legger på og så går hun på kjøkkenet.
Den høsten, den tredje i sparingen, blir lukt sansene skjerpet. Inger tenker senere at kroppen forsterker sansene når det mangler noe, som hos dyr med for lite mat. Plutselig er alt lukt, der hun før aldri merket noe.
Den nye duften på Einars skjorte merker hun i oktober, der på kjøkkenet. Senere tror hun det var innbilning. At noen i bussen luktet slik, at det satt igjen.
Andre gang kjenner hun den i november. Einar kommer hjem senere enn vanlig, er glad, med roser i kinnene, sier det var møte på jobben. Hun hjelper ham av med jakken, lukter duften på stoffet den samme. Blomsteraktig, søt, varm. En eller annen «Chantalle». Inger kjenner ikke navnet, bare vet det er en dyr dameparfyme, ikke hennes, ikke rimelig.
Sliten? spør hun.
Veldig. Møte på tre timer. Uutholdelig. Han gjesper, strekker på seg, går på badet.
Inger henger opp jakken. Står et øyeblikk i gangen. Går så for å varme kveldsmaten.
Hun har evnen til å skyve vekk tanker hun ikke vil tenke. Det er også en egenskap, hun kan styre tankene som vann i nye løp. Ikke av feighet, men redsel for det som skjer om hun tenker dem ut. Ikke for Einar, ikke for konflikt, men for alt man da må gjøre.
Felleskontoen vokser litt hver måned. Einar viser henne utskriften. Inger ser på tallene og kjenner håpet. Tregt, men det går.
Ser du? sier Einar, peker på skjermen. Vi nærmer oss. Til våren kan vi ta første skritt.
Hva mener du med første skritt?
Forhandle med eierne i «Bjørkeli», se vilkår, prute. Det er ting å vite.
Inger nikker. Hun kan ikke vilkår, det er hans avdeling. Han styrer papirene. Hun styrer sparingen. Slik har de det.
I desember er han oftere borte om kvelden. Firmafester, sier han. Alle gjør det i desember, sier han, sånn er det bare. Inger nikker. Hun forstår alltid.
Men en gang, midt i desember, kommer han hjem klokka ett. Han ser helt utvilt ut, ikke som en som har sittet sju timer på julebord. Blikket er klart, stemmen rolig. Kinnene røde, men ikke av sprit, mer som om fra frisk luft selv om det ikke er kulde.
Blei det sent? spør hun.
Sånn er det, sier han. Men i «Bjørkeli» blir det stille, da er det bare oss.
Han kysser henne på tinningen og legger seg. Inger blir lenge på kjøkkenet. Kjøleskapet durer. Snøen faller ute.
I januar finner hun kvitteringen.
Det skjer tilfeldig, som alle viktige ting. Hun skal rense den nye, mørkeblå dressjakka hans fra nyttårsaften. Jakka henger over stolen på soverommet. Hun tar klesbørsten, stryker over skuldrene, kjenner i lommene bare for sikkerhets skyld.
I venstre lomme, en liten hvit lapp.
Hun drar den fram. Leser.
Restaurant «Østers & Vin», dato: 28. desember. Beløp.
Hun stirrer på summen lenge. Sjekker den to ganger. Så legger hun den ned og titter ut vinduet. Det går en kvinne med hund på Bygggata. Hunden trekker i båndet. Kvinnen har ikke hast.
Beløpet på kvitteringen er det samme som husholdningsbudsjettet deres for en måned. Alle pengene. De hun fordeler ut på korn, rimelig pasta, billig te, billig olje. De hun må fordele strengt for å klare seg til neste overføring.
She putter kvitteringen tilbake i lommen. Henger jakken i skapet. Går til kjøkkenet.
Kjøleskapet brummer.
Inger heller seg vann. Drikker. Setter glasset ned. Tar det opp igjen. Setter det.
Einar er på jobb. Jobben starter ni. Inger har hjemmekontor i dag, håndterer regnskap fra leiligheten; det er enklere slik. I dag, ingen arbeid. Hun er alene.
Hun tenker på hvem som spiser på «Østers & Vin» på slutten av desember. Hun har aldri vært der. Vet bare fra reklamen: flotte hvite duker, stor hall. Sikkert dyrt.
Den 28. desember hadde Einar sagt han skulle til kompisen sin, klassefest. Kom hjem ti, luktet ikke vin, bare et svakt snev blomsteraktig, søtt.
Inger legger ikke sammen alt med en gang. Hun kan holde tanker på avstand. Kanskje han spiste alene. Kanskje et jobb-møte.
Men den kvelden, da Einar kommer hjem, ser hun på ham annerledes. Ikke fiendtlig, ikke nysgjerrig, bare: ser.
Hvordan har dagen vært? spør han mens han tar av sko.
Grei. Har du spist?
Tok noe i farten på jobb.
Jeg varmer suppe.
Ta frem, da.
Han setter seg, spiser suppe, scroller på mobilen. Inger sitter med te og ser på ham. Han er rolig. Enten skjuler han det godt, eller så har han ingenting å skjule.
Einar, sier hun.
Mmm?
Er det dyrt på «Østers & Vin»?
Han løfter blikket. Såvidt. Ett sekund.
Aner ikke, aldri vært der.
Å, sier hun. Så reklame bare.
Han ser videre i telefonen.
Inger drikker teen.
Februar blir kald og stille. Inger går i den blå brukskåpen, varmer hendene på koppen, fryser på bussen. Svimmelheten er sterkere. Ny legetime. Samme beskjed: laveste normalverdi, spis mer, vitaminer.
Jeg tar vitaminer, sier hun.
Hvilke?
Hun sier navnet på de billigste. Legen tier.
De er de rimeligste. Kan brukes, men om du har råd
Har ikke, sier Inger.
Legen insisterer ikke mer.
Einar i februar: plutselig ekstra oppstemt. Kjøper nytt. Inger ser det. Nytt belte. Nye sko, ikke som før. Dyre, fine.
Nye sko? spør hun.
Var på tilbud. De gamle var ødelagte.
Tilbud, sier hun.
Ja, ikke fra noen motebutikk akkurat.
Hun nikker.
I mars ser hun tilfeldig en sms på hans mobil. Han er i dusjen. Meldingen lyser på skjermen: «Autobil Oslo». Innhold: «Din Cross-Trail er klar for utlevering. Rødt silkebånd som ønsket. Kom innom når det passer».
Inger legger boka fra seg.
Cross-Trail kjenner hun til. Stor SUV. Ikke i deres prisklasse. Ikke i det hele tatt.
«Rødt silkebånd» skjønner hun senere, om natten mens Einar sover rolig. I bilbutikker pynter de gaver med stort, rødt bånd. Som i reklamen. «Gaven til den du er glad i».
Hun ligger på egen seng og stirrer i taket. Ute hører hun biler suse forbi av og til.
Hun tenker på bygggrøt med løk.
På vitaminer til 120 kroner boksen.
På kåpen fra bruktbutikk.
På at siste frisørbesøk var for snart to år siden.
På felleskontoen.
Så slutter hun å tenke. Ligger bare og hører pusten til Einar.
Neste dag ringer hun banken, sjekker saldo på felleskonto. Får svar.
Inger sier ikke noe med en gang. Takker og legger på.
Beløpet er halvparten av det det skulle vært, etter planen.
Halvparten. To år med sparing, halvparten.
Hun sitter ved kjøkkenbordet, ser på voksduken, på kaffeflekken som ikke går bort. Skrubber, men den sitter. Bare en flekk. Ikke noe spesielt.
Inger! roper Einar fra stua. Har du satt på tevann?
Setter på nå, svarer hun.
Reiser seg. Fyller kjelen. Setter på plate.
Den tunge følelsen i beina er verre enn ellers.
Hun begynner å følge med på Einar. Hun liker ikke ordet, synes det er nedverdigende. Men en torsdag han sier han skal møte partnerne etter jobb, går hun ut etter ham bare for å gå litt. Bare sånn, sier hun til seg selv.
Den slitne, grå bilen hans står ikke ved kontoret og ikke utenfor noe business-bar. Den står ved handlesenteret på Storgata. Inger ser den da hun går forbi. Venter, går inn.
Hun finner ham ved gullsmeden i andre etasje, med en kvinne, rundt 3540, kanskje litt eldre. Blont oppsatt hår, beige kåpe. De står tett, slik kjente gjør.
Inger går ikke bort. Står ved en søyle, later som hun taster.
Einar sier noe, kvinnen ler. Betjeningen legger et smykke på sort fløyel. Kjede eller armbånd, Inger ser ikke. Einar drar kredittkortet, betaler.
Kvinnen tar posen, knepper kåpen igjen, de går sammen ut.
Inger blir stående.
Folk går, barn roper, radioen durer med musikk, det lukter mat fra caféen.
Inger står. Så går hun ut.
Ute finner hun en benk. Sitter. Mars, vått, men tørt på benken. Hun ser på veien. Biler. Folk. En dam i krysset.
Ingen tårer. Inni er det tett, stille som jorda under snøen. Ikke tomt, ikke vondt, bare tett og stille.
Så reiser hun seg, går hjem.
De neste dagene er hun seg selv. Lager suppe, jobber, ser på TV. Einar er som alltid. Morsom, oppmuntrende, litt fraværende. Snakker om «Bjørkeli». At de snart kan se på huset.
Jeg tror vi kan få til delbetaling, sier han en kveld. Slippe å samle alt med en gang.
Delbetaling, gjentar hun.
Ja, det er jo smart. Litt nå, resten etterhvert.
Hvor mye har vi? spør hun, liksom tilfeldig.
Med nye overføringer tror jeg vi er der vi skal. Må sjekke.
Sjekk da.
Senere, sier han og løfter fjernkontrollen.
Inger reiser seg, går på kjøkkenet.
Ringer datteren den kvelden.
Mamma, har du det bra? Du hørtes så rar ut.
Bare trøtt.
Skal dere spare i evighet? Trenger dere det huset? Kjøp heller en finere leilighet der dere bor. Hvorfor «Bjørkeli»?
Det er Einar som vil.
Men du da?
Inger er stille.
Jeg også. Det er epletrær der. Syrin.
Jaja, mamma, sier datteren slik bare voksne barn kan, når de synes mor er litt enkel.
Det går bra, sier Inger. Hvordan har dere det?
Samtalen glir over i hverdagsprat. Etterpå sitter Inger med mobilen. Tenker på epletrærne. Om de virkelig finnes. Eller om det bare er et bilde han fant, fordi hun liker epletrær og syrin.
Det er ikke en tanke, mer en følelse. Kaldt vann i fanget.
Noen dager etter ringer hun «Autobil Oslo». Spør om Cross-Trail.
Fantastisk bil, sier jenta på kundeservice. Vi leverte nettopp ut en med rødt sløyfebånd på. Gaven fra mann til dame. Veldig rørende.
Gave, sier Inger.
Med stort bånd, ja. Alt var gjort klart på høyeste nivå.
Jeg forstår, sier hun og legger på.
Så setter hun på tevann og venter på at det koker.
Inni er alt likt. Tett og stille.
Senere åpner Inger PC-en og går inn på felleskontoen. Ikke ved å ringe, hun logger seg på. Full tilgang, begge har det.
Hun ser på all bevegelse. Overføringene hennes, som timer. Sjelden hans, ofte mindre.
Uttakene er jevnlige. Ikke små, ikke opplagte.
Inger finner frem husholdningsboka si, sirlig ført til hver krone. Ny side. Begynner å telle.
Det tar lang tid. Kjøleskapet durer. Det blir kveld.
Når hun er ferdig lukker hun boka, legger den fra seg. Henter vann.
Bildet trer frem. Ikke på ett sekund, men bit for bit. Tre år har hun overført. Spist billig. Brukt andres yttertøy, ikke gått til legen eller frisør. Gjort seg selv mindre for at økonomien skulle gå.
Og pengene forsvant. Ikke alt, men mye. Jevnt og trutt. Og i gullsmedbutikken sto det en kvinne i beige kåpe, og Einar betalte, rolig, som om han ikke var nybegynner på det.
Og i bilbutikken var det et rødt silkebånd.
Og en kvittering fra «Østers & Vin» til mat for en måned.
Og skjorten luktet «Chantalle».
Inger lukker PC-en og går ut. Einar sitter i godstolen, ser nyhetene.
Sulten? spør hun.
Nei takk, det er sent.
Greit.
Hun legger seg. Ser i taket. Einar kommer senere, kryper oppi, sovner på null komma niks.
Inger sover ikke. Hun tenker ikke på ham. Hun tenker på seg selv. Når hun sist tenkte på seg selv som et menneske som har rett på noe annet enn piller og varm jakke. Noe lystbetont.
God kaffe. Hun har alltid elsket ekte, malt kaffe. Har nå i halvannet år bare drukket pulverkaffe i småposer, av økonomi.
En bit blåmuggost. Sist hun spiste det var for fem år siden, før all sparingen. Elsket å spise det med brød og druer, som en liten fest.
Østers spiste hun bare én gang ung på Sørlandet, syntes det var noe helt spesielt.
Inger snur seg. Beslutningen modnes ikke denne natten. Den vokser langsomt, som brød på svak varme. Om morgenen er den der rolig, skarp, som et ryddig bord.
De neste dagene lever hun som vanlig. Lager mat, jobber, snakker med Einar. Han merker ingenting. Eller later som. Ikke viktig.
En av dagene følger hun ham helt. Ikke for å forsikre seg, hun vet. Bare for å se. For at det skal bli virkelig.
Hun vet han ofte «møter» i sentrum på torsdager. Hun tar på en gammel grå jakke, ikke den brukte blå, og følger etter.
Han møter samme kvinne. Blont hår, ryddig antrekk. De går til en kafé, så videre. Inger holder god avstand. Går sakte.
De går inn i en liten park. Da de blir stående, ser hun hvordan han gir henne en liten eske, hun pakker opp, han holder henne i skuldrene, kysser henne.
Inger ser på hendene sine. Tynne hansker, litt slitte, fingrene røde av marskulde.
Hun står litt. Går så hjem.
På bussen ser hun ut. Byen er grå og våt. Dammene og nakne trær, lysene tennes ett og ett.
Hjemme pakker hun en bag. Ikke alt, bare sitt eget. Undertøy. Varme klær. Papirene i gangen. Helsekort, fødselsnummer, spareboka, litt egne penger.
Mobil, lader, bok hun ikke rakk å lese ferdig.
Den blå kåpen henger hun fra seg. Tar på en gammel mørkrød blazer, litt trang, men annerledes.
Så tar hun papir og penn.
Skriver: «Takk for kvitteringen fra “Østers” og rødt bånd. Håper det smakte.»
Hun legger arket på kjøkkenbordet, ved kaffeflekken.
Tar bagen.
Ser på kjøleskapet, som durer.
Sånn ja, sier hun lavt. Ha det.
Låser døra, legger nøkkelen under matta ikke fordi de avtalte det, bare fordi hun ikke vil ha den med.
På Bygggata er alt som vanlig. Folk hjem fra jobb. Hund med eier. Blomsterkiosken lyser.
Inger står stille et øyeblikk. Så går hun.
Hun vet hvor hun skal.
Storsupermarkedet er to kvartaler unna; «Smaken», heter det. Har aldri gått inn der, for det er dyrt, men alt er lekkert lagt opp, varmt lys, frukt og matvarer. Der handler de med råd til mat etter lyst.
Hun går inn.
Det lukter ordentlig kaffe, nybakt brød. Dempet musikk, fine hyller.
Inger tar en kurv og går sakte langs radene.
Fiskedisken. Hun finner den fort. Store laksefileter, torsk, røkt makrell. Hun ber betjeningen:
Det stykket ørret, takk.
Dette?
Ja, akkurat det.
Han pakker inn. Hun legger det i kurven.
Så går hun til småskalldyrhyllen. Blåskjell, hummer, seks østers i et brett. Hun tar dem.
Ostehylla. Blåmuggost, den med blågrå marmorering, voksen i kanten. Inger tar et stykke.
Brødhyllen: grovt, mørkt brød med kjerner.
Kaffe. Hun leter nøye. Finner Etiopisk, mørkeblå pose: «Smak av blåbær og mørk sjokolade».
I kassa legger hun alt opp. Ser på det. Ørret, østers, ost, brød, kaffe.
Kassadamen taster varene, sier:
Godt utvalg.
Takk, svarer Inger.
Det koster en del. Hun betaler med bankkortet knyttet til sin gamle sparekonto.
Går ut.
Finner en liten gjestebolig. Ikke dyrt, men pent.
I rommet pakker hun ut. Setter maten på det lille bordet. Ser.
Låner kniv til østers av resepsjonen. Damens øyne humrer vennlig.
Kan du det der?
Jeg klarer det, sier Inger.
Det går. Ikke vakkert, men det går. Åpner første østers. Ser på den. Grå, glinsende, lukter salt sjø.
Hun spiser. Så den neste.
Åpner ørret, skjærer en skive med ost, mørkt brød. Lager kaffe.
Spiser sakte. Uten hast. Utenfor vinduet er det lys, biler, et stille rom.
Hun spiser og tenker ikke på Einar. Ikke på «Bjørkeli». Ikke på hva som skjer i morgen.
Hun tenker bare på at østers fortsatt lukter sjø, at ørret er myk og mørkerød, at blåmuggost er akkurat som hun husket skarp og myk på en gang. At denne kaffen faktisk smaker bær, ikke fantasi på posen.
Hun tenker på at dette er henne.
Ikke spartaneren. Ikke kvinnen som tåler alt. Dette: en som kjenner forskjellen på god mat og billigmakrell. En som kan sitte i stillhet med noe godt. Som har vært borte fra seg selv, men nå er tilbake.
Hun drikker kaffe, ser på lysene, sier stille:
Ja vel. Hei, du.
Og heller opp mer kaffe.
Hun vet ikke hva som skjer i morgen, eller om hun skal tilbake til jobben, eller bo her neste uke. Vet ikke hvilken samtale det blir med Einar, om noen. Vet ikke om det noen gang blir et hus med epletrær, ikke i «Bjørkeli», men på ordentlig. Vet ikke om hun ringer datteren i dag eller venter til i morgen. Vet ikke om det i morgen skal gjøre like lite vondt som i dag.
Ingen av disse tingene vet hun.
Men akkurat nå, med et tomt østersbrett og kopp med etiopisk kaffe, vet hun én ting: Dette er hennes kveld. Hennes valg. Hennes smak.
Og det betyr noe.
Hun tar siste ostebit, legger på brødet, biter.
Utenfor tennes en gatelykt. Og en til. Hele raden tennes, som om noen endelig fant bryteren.
Inger ser på lysene og spiser brød med ost. Sier ingenting mer, verken til seg selv eller høyt. Bare sitter der. Bare spiser. Bare er.
Det er nok. For nå.
***
Neste morgen våkner hun før alarmen. Åpner øynene og blir liggende, ser i det lyse, fremmede taket. En liten flekk ved gardinet. Fremmed, men ikke ille.
Hun står opp, vasker seg, grer gjennom håret. Ser i speilet: Sliten, skarp, mørke ringer under øynene. Men noe er annerledes, eller det føles sånn.
Ser ikke lenge. Kler på seg, tar bagen. Hun bør ringe Valborg. Hun bør snakke med datteren, forklare. Må tenke på hvor hun skal bo for nå.
Men først går hun ned i hotellets kafé. Bestiller frokost speilegg, toast, ekte kaffe.
Kaffen kommer i et lite glass. Hun varmer hendene på det.
Ved nabobordet sitter en eldre dame med bok. Leser, tar en sup pe innimellom, ser ikke opp.
Inger tenker at kvinner som leser frokosten, ikke ser ensomme ut. De er bare opptatt av det som er sitt.
Speileggene er varme, drysset med urter. Hun spiser sakte.
Tar frem mobilen. Skriver til Valborg: «Kan jeg komme i dag? Må prate.»
Svaret kommer straks: «Selvsagt. Jeg setter på tevann.»
Hun legger mobilen vekk. Drikker opp.
Tar på blazer, rød. Bagen i hånden.
Går ut.
Mars lukter litt annerledes. Ikke ordentlig vår, men ikke lenger vinter. Det er noe fukt i luften, som om bakken våkner.
Inger står på hotelltrappa et øyeblikk. Så løfter hun kragen, går mot busstoppet.
Går uten egentlig mål i tankene. Bare går. Beina virker, hodet er lett i hvert fall der og da.
Biler, småbarnsmor med barnevogn. En kråke i treet, med et blikk som om den har sett og målt alt.
Inger ser på kråka.
Hva sier du? hvisker hun.
Kråka svarer ikke. Letter, flakser avgårde.
Inger smiler. Ikke bredt, ikke lykkelig, bare ørlite.
Bussen kommer. Hun setter seg ved vinduet.
Ute glir byen forbi blokker, butikker, trær, reklame. I tre år har hun nesten ikke fulgt med ut. Alltid i egne tanker, regnskaper, bekymring, planer som ikke var hennes egne.
Men byen lever. Uten henne.
Det går bra. Det kan tas igjen.
Bussen stopper på rød mann. I bilen ved siden av synger dama på femti med radioen, uten å bry seg. Munnen former ord.
Inger ser på henne.
Grønn mann. Bilen kjører, bussen tar fart.
Inger lener seg tilbake. Ser ut. Mobilen er stille, ingen skriver eller ringer. Kanskje Einar vet noe, kanskje ikke. Det er hans sak.
Hun har sin.
Hun er på vei til Valborg, der det er varm te og langt samtale. Så kommer dager, så flere. Ingen ferdig lykke på sølvfat. Det blir usikkerhet, trøtthet, av og til engstelse, spørsmål uten svar.
Men også:
Kaffe som lukter av bær.
Østers som smaker sjø.
Et speil der hun kan se seg selv, uten å føle seg fremmed.
Det er ikke alt. Men det er ikke ingenting.
Bussen farer videre. Byen er grå og levende. Inger ser ut og tenker at epletrær sikkert finnes. Og syrin. Og hus med trapp og benk under busk.
Men det er ikke noe en får. Det er noe man finner.
En dag.
Ikke i dag. Nå er det buss, vindu, mars, mellom vinter og vår.
Dette får holde.
Det er slett ikke dårlig.
