Rødt bånd
Ingrid stod ved komfyren og så på at dampen langsomt løftet seg over gryten med byggrynsgrøt. Ikke den dyre varianten som så ofte ble kalt delikatesse, men den billigste, i poser til ni kroner pakken små korn, med en litt bitter tone. Hun rørte rundt med tresleiven, la på lokket og lente ryggen mot det gamle kjøleskapet, en Hvit Høyang, som rumlet tungt og kjent, som om den med et støtt brum istemte samtykke til hennes daglige rutine.
Utenfor lå Byggmesterveien stille. Femetasjes blokker, bjørketrær som hvert vår presset pollen gjennom de gamle ventilene, og blomsterstativet på hjørnet med små plastbøtter og frosne roser. Tolv år hadde Ingrid bodd her nå, og gaten hadde blitt en del av henne, slik likt slitasjemerket på innsiden av skoen eller vissheten om at fjerde trinn på trappen alltid knirket.
Erik kom inn på kjøkkenet uten forvarsel, som alltid. Han hadde den gaven å plutselig være der, høy og breiskuldret, i en lys grå skjorte hun aldri hadde sett før. Senere ville hun forstå at den duften hun luktet straks, var nyikke hans, ikke hennes, men noe fremmed, mildt blomstrete og søtt, men likevel distinkt; ikke deodorant, og ikke setet i bilen hans.
Så, min sterke kvinne? Erik gløttet nysgjerrig ned i gryten og laget et vennlig, skjevt smil. Er det bare bygg og vann igjen?
Grøt, svarte Ingrid. Med løk.
Ja, med løk nå snakker vi luksus. Han klappet henne på skulderen. Hold ut. Bare litt til, så går det i boks. Huset på Bjerkely står der fortsatt, du skal se.
Ingrid svarte med et lavt nikk. Hun kunne nikke slik at det virket som hun var enig, men i virkeligheten var det bare et uttrykk for tretthet. Hodet var svimmel igjen, for tredje dag på rad, som om noen vippet rommet svakt. Hun visste hvorformatvanene deres. Men hun holdt det for seg selv.
Har du spist i dag? spurte hun.
Hadde lunsj på jobben. Helt greit.
Han tok en kopp, fylte den med kaldt vann fra springen, drakk stående, satte koppen i vasken, og gikk inn i stua. Ingrid ble stående og se på koppen før hun skrudde av varmen og fordelte grøten i porsjonsskåler.
I løpet av de tre årene med innstramminger hadde hun vant seg til det. Byttet ut cottage cheese med skummet melk, lappet den gamle, blå jakken hun brukte for femte sesong, og unngikk frisøren, sist lenge før forrige november. Hun klippet håret selv ved speilet på badet, pleide å gjøre det i hast og uten å kikke for mye. Noen ganger gikk det greit, andre ganger ikke.
Tre år tilbake hadde Erik vist henne bilderet lite hus utenfor byen, i Bjerkely, 40 minutter med tog. Rød barndomsidyll med hvite karmer, loft, epletrær, en brønn som bare var pynt, grønne skodder og en benk under syrinene.
Se her, sa han og plasserte en bærbar PC i fanget hennes. Hva synes du?
Og Ingrid så. Hun kjente noe varmt, ikke glede, men håp. En mulighet. Hele livet hadde hun bodd i blokkleiligheter, hos fremmede vegger, fremmed luft. Men der, på skjermen, blomstret epletrær.
Vi må spare hardt i tre år, regnet jeg på, sa Erik forretningsaktig. Hvis begge holder belte stramt og du kutter litt på deg selv
Hva koster det?
Han sa beløpet. Ingrid svarte ikke med en gang.
Det er mye.
Dette er hus, Ingrid. Vårt hus. Hage og stillhet. Det koster.
Hun gikk med på det. Tok ikke avgjørelsen med en gang, men hun gjorde det. De opprettet felles konto. Ingrid sendte over halvparten av alderspensjonen og litt fra småjobbene som regnskapsfører i et lite firma. Erik påsto at han satte inn tre ganger så mye. Ingrid trodde ham.
Hun hadde alltid hatt lett for å tro, ikke av naivitet, men fordi det gjorde livet enklere. Å ikke tro betydde å måtte dobbeltsjekke alt, og det tærer.
Den første vinteren gikk overraskende lett. Ingrid spiste enkelt, kledde seg nøkterntdet ble en slags lek, som da hun var liten og fant på alternative måter når det ikke var penger til is. Hun kokte supper av det billigste, leste billige matoppskrifter, gledet seg over tilbud. Nesten morsomt.
Andre året ble mer tungt. Kroppen protesterte stille. Slapphet i beina. Tretthet, søvn som aldri mettet. I bussen kunne hun plutselig ikke huske hvor hun var på vei, bare kikket ut. Hun gikk ikke til legen, det var ikke råd til, og køen ved kommunale legekontoret var alt for lang.
Jeg burde ta blodprøver, sa hun til Erik en kveld.
Hos private?
Der slipper man kø.
Ingrid, vi må spare hver eneste tusenlapp nå. Kan du ikke gå til kommunen?
Hun gjorde det. Ventet, fikk henvisning, tok prøvene. Grenseverdi på jern. Ikke farlig lavt, men langt fra bra. Mer rødt kjøtt og vitaminer, sa legen.
Ingrid kjøpte de billigste vitaminene, rødt kjøtt var for dyrt.
Tredje året sluttet hun å veie seg. Speilet sa nok. Kinnene var blitt smale, huden gulnet under øynene, håret glansløst. På en bruktbutikk på Lillestrøm fant hun et mørkeblått kåpe, nesten feilfritt. Eldre dame bak disken, med oransje farget hår, sa:
Den kåpen varer deg. Godt valgt.
Jeg vet, svarte Ingrid.
Alle vi her vet noe, sa damen og smilte uten glede, men med innsikt.
Ingrid tok kåpen med seg hjem, så sitt eget speilbilde i butikkvinduet, sto rolig et øyeblikk, og gikk så videre.
Erik var fortsatt flink til å muntre henne. Han fikk henne til å tro at alt snart ville snu. Sa at «litt til» var musikken i bakgrunnen av livet deres. Du er tøff, pleide han å si når hun spiste det enkleste til middag. En ekte vikingdatter.
Ingrid smilte. Ikke fordi hun var glad, men fordi ansiktsmuskulaturen husket hvor det passet seg.
Av og til ringte hun datteren, som bodde på Gjøvik med mann og barn. Datteren var alltid travel, Ingrid klaget aldri.
Hvordan går det, mamma?
Bra. Vi sparer på huset.
Fortsatt?
Det er nesten der nå.
Fint for dere da.
Så begynte samtalene å handle om barnebarna, om vær, om smått og stort. Ingrid la på og gikk ut på kjøkkenet igjen.
Den høsten, tredje året, vokste luktene i leiligheten til, og alt føltes skarpere. Ingrid tenkte at kanskje kroppen skjerpet sansene, fordi den fikk mindre enn den trengte.
Lukten av parfymen i Eriks skjorte forsto hun først i begynnelsen av oktober; hun sto på kjøkkenet, luktet idet hun rørte i grøten. Ble usikker på om det hadde satt seg fra noen på bussen.
Andre gangen, i november, kom Erik senere enn vanlig. Glad, rødmusset, «møtet dro ut, vi måtte planlegge prosjektet». Hun hjalp ham med jakken, og kjente duften. Søt, med et varmt spor innerst. Det var ikke Ingrid sin parfyme, og ikke en type hun ville valgt.
Sliten? spurte hun.
Dødssliten. Møte i tre timer. Skal hoppe i dusjen.
Ingrid hang fra seg jakken, ble stående et øyeblikk i gangen, før hun gikk til kjøkkenet igjen.
Hun var en kvinne som visste hvordan man ikke tenker for mye på det man ikke vil tenke på. Ikke av feighet, men av frykt for det som kanskje ville følge. Ikke for mannen, ikke for en scene men for alt man da måtte gjøre.
Felleskontoen ble stadig fylt opp. Erik viste henne kontoutskriftene, tallene krøp oppover, sakte, men de gjorde det.
Ser du? sa han og pekte på mobilen. Snart på tide å ta første steget.
Hva slags steg?
Forhandling med selgerne i Bjerkely. Det er detaljer.
Ingrid nikket. Hun visste lite om slike detaljer. Det var hans del. Hans rolle, hennes var å spare inn.
I desember kom han mest sent hjem. Julebord, forklarte han. Alle må, ellers faller du utenfor, Ingrid.
En natt kom han hjem klokken ett, og så ikke ut som noen som hadde drukket med kolleger hele kvelden. Han så ut som han hadde hvilt seg. Det plaget henne lenge etter at han gikk og la seg.
Ble det vellykket? spurte hun.
Jobb, vet du. Han kysset henne på tinningen. Ingen flere slike i Bjerkely.
Han sovnet fort, Ingrid ble sittende på kjøkkenet. Ute dalte snøen. Den gamle Høyang summet trygt.
I januar fant hun kvitteringen. Det skjedde tilfeldig, slik det viktigste alltid gjør. Hun skulle pusse jakken hans den mørkeblå som han brukte til nyttårsmiddag. Fant en liten hvit lapp i lommen.
Hun så på den lenge, for å være sikker. «Østersbaren, Storgata». Dato; 28. desember. Beløpet kjente hun igjenlike mye som hun klarte å strekke matbudsjettet ut av en måned.
Hun la lappen tilbake i lommen. Hengte jakken i skapet. Gikk på kjøkkenet.
Høyangen brummet.
Ingrid helte seg et glass vann. Drakk. Satt det fra seg. Bar det med seg inn i stua, og tilbake igjen.
Erik var på jobb. Ingrid jobbet delvis hjemme, så hun hadde fri denne dagen. Hun tenkte på hvem som spiser østers i Storgata i romjulen. Hun hadde aldri vært der, bare sett reklamen: hvite duker, dempet lys. Det stedet var ikke billig.
Erik hadde sagt han skulle til en gammel studievenn. Hadde dukket opp klokken ti på kvelden, luktet, ikke vin, men den samme blomstrete duften.
Hun trakk konklusjonene langsomt. Kanskje han hadde spist der alene. Kanskje jobbmiddag. Kanskje.
Men den kvelden, da Erik kom hjem, så hun på ham på en ny måte. Ikke med mistenksomhet, mer et blikk: slik man ser.
Gikk dagen greit? spurte hun mens han tok av skoene.
Ja da. Fikk deg mat?
Suppe står klar.
Bra.
Han satt seg, spiste mens han bladde på mobilen. Så ut som vanlig. Helt urolig.
Erik, sa hun.
Ja?
Er det dyrt i Østersbaren?
Liten pause.
Aner ikke. Jeg har aldri vært der.
Å, jeg bare leste noe reklame.
Han gikk tilbake til mobilen.
Ingrid nippet til teen.
Februaren var kald og rolig. Hun brukte den blå kåpen, holdt hendene rundt koppen, frøs på bussen. Svimmelheten øktehun tok ny legetime, ventet i evigheter. Igjen lave blodverdier. Vitaminer, bedre mat.
Hvilke bruker du? spurte legen.
Denne typen, sa Ingrid, nevnte de billigste.
Kan brukes, sa legen, men har du mulighet
Ikke akkurat noen større mulighet, nei.
Legen insisterte ikke mer.
I februar ble Erik oppstemt, oftere med nye ting. Ingrid la merke til det: nyere belte. Sko, brune med pen søm rundt. Fine, dyre.
Nye? spurte hun lavt.
Var tilbud. De gamle gikk i oppløsning.
Tilbud… svarte hun.
I mars, helt i starten, så hun en SMS tikket inn på hans mobilhan var i dusjen. Ingrid satt med en bok hun ikke leste i.
Beskjeden var fra “AutoHuset”: «Din Cruiser er klar til henting. Rød sløyfe etter ønske. Vi venter på deg.»
Cruiser kjente hun til. Firehjulstrekkeren hun ofte så i byen altfor dyr for dem.
«Rød sløyfe» skjønte hun først om natten. Biler i gave pyntes med rødt bånd. Store bånd, reklamebånd. «Gjør noe stort for henne.»
Hun lå i mørket, lyttet til Eriks jevne pust. Og tenkte på grøt med løk.
På vitaminer fra tilbudshylla.
På brukt kåpe.
På et frisørbesøk som var to år gammelt.
På felles konto.
Neste dag spurte hun banken om saldoen på felleskontoen. Fikk summen.
Noen sekunder stilnet hun. Takket, la på.
Summen var nøyaktig det halve av hva den skulle ha vært.
To år sparetiltak, halvert.
Hun satt ved kjøkkenbordet, stirret på duken med blomstermønster. Lite kaffeflekk, godt gned inn over måneder. Bare et lite merke. Ingenting.
Ingrid! ropte Erik. Har du satt på tevann?
Ja, svarte hun rolig.
Helte vann i kjelen. Slo på komfyren.
Benene var mer tunge enn vanlig.
Hun begynte å legge merke til hamikke overvåkning, men for å forstå. Torsdagen, da han sa han skulle møte partnere, gikk hun ut halvtime senere. Bare for å gå, sa hun til seg selv.
Bilen hans stod ikke ved jobben, ikke ved restauranten. Men utenfor Storsenteret på Lillestrøm. Hun gikk forbi. Fant ham ved gullsmeden i andre etasje, sammen med en kvinne, rundt trettifem. Lysebrun frakk, håret i en pen knute. De snakket nært, komfortabelt. Ingrid stilte seg bak søylen, latet som hun pugget en melding.
De fniste. Ekspeditøren la noe på fløyelspute, kjede eller armbånd, og Erik betalte kort.
Kvinnen tok posen, dro igjen beltet på jakken. Sammen gikk de ut.
Ingrid ble stående under lyset fra neonskiltet.
Folk hastet forbi, noen med barn, noen på telefon. Lyden av kaféradio blandet med matlukt.
Hun sto. Gikk så sakte ut til gaten.
Satte seg på en benk. Våte fortau. Likevel tørr benk. Hun så på bilene, folk, sølepyttene.
Hun gråt ikke. Inni var det tett og stille, som bakken under snøen. Ikke tomt, ikke vondtmen akkurat tett.
Så gikk hun hjem.
De neste dagene oppførte hun seg normalt. Lagde middag. Jobbet. Var der. Erik var som alltid. Morsom, vennlig, fraværende. Pratet om Bjerkely, vårens visning.
Vet du, sa han en kveld, vi kan kanskje få delbetaling. Slipper å spare alt på én gang.
Delbetaling?
Ja. Enklere.
Hvor mye har vi nå, tror du?
Med siste innskudd? Tja, det begynner å hjelpe. Skal sjekke.
Sjekk gjerne.
Senere, sa han, og slo på TV-en.
Ingrid gikk på kjøkkenet.
Den kvelden ringte hun datteren.
Mamma? Går det bra? Du høres sliten ut.
Jeg er ok. Bare trøtt.
Sparingen, enda?
Ja.
Trenger dere hus? Er det ikke like greit med en vanlig leilighet? Hvorfor Bjerkely?
Erik vil så gjerne.
Og du?
Ingrid nølte.
Jeg også. Epletrær. Syriner.
Jaja, mamma… lød det milde, halvironiske smilet til datteren.
Det ordner seg, sa Ingrid. Hvordan går det hos dere?
De snakket om barna, alt det hverdagslige. Ingrid kjente en slags kulde i magen. Var det virkelig trær der eller var det bare fine bilder funnet på nettet, et spill på hennes svakhet for syriner og epletrær?
Noen dager senere ringte hun til AutoHuset, bare for å spørre om Cruiser-modellen.
Fantastisk bil, sa damen. Akkurat sendt ut én, med rød sløyfe! Mannen kjøpte til kjæresten. Så vakkert!
Med bånd?
Ja. Skikkelig festlig. Alt på høyeste nivå.
Skjønner. Takk.
Ingrid la på og satte over tevannet.
Inne i henne var alt fortsatt tett og stille.
Senere samme kveld logget hun seg inn på kontoen. Satt minutiøst og så gjennom althennes overføringer lå som klokkespill bortover linjene, hans sjeldnere, noen ganger halve selv om han lovet tredobbel.
Uttakene var like jevne. Noen forklarlige, andre større.
Hun fant frem husholdningsboken sin, åpnet en nye side og skrev opp. Tallet dannet seg, brikkene falt på plass.
Tre år hadde hun spart, spist billig, gått i brukte klær, unngått legen, klippet sitt eget hår. Tålte og tålte for et spleisesystem.
Men pengene forsvant. Jevnlig. Ikke alt, men nok.
Og hos gullsmeden stod damen i lysebrun kåpe, Erik betalte i ro.
På AutoHuset rullet røde bånd.
I Østersbaren var budsjettet for en måned brukt opp på én kveld.
Og skjorten luktet en annen kvinne.
Ingrid lukket PC-en, gikk inn i stuaErik satt og så nyheter.
Er du sulten? spurte hun.
Nei takk. Det er sent.
Fint.
Hun la seg. Stirret i taket. Erik kom, la seg inntil og sovnet. Hun lå lenge våken. Hun tenkte ikke på ham, men på seg selv. Når sluttet hun å kreve noe? Når begynte hun bare å nøye seg med medisiner, varm jakke, men ingen glede?
God kaffe. Det hadde hun elsketekte malt, ikke den billige posen. Men så lenge brukt pulverkaffe.
Blåmuggost. Hadde ikke spist den på fem år, likte det sammen med druer og brød, som en fest for seg selv.
Østers hadde hun bare spist én gang i livet, i ungdommen på Sørlandet, og tenkt at det var eventyrlig.
Ingrid lå på siden.
Hun avgjorde ikke alt denne natten. Beslutningen vokste innenfra, lik brøddeig på svak varme. Men da hun sto opp, var den der klar og fast.
De neste dagene levde hun som før. Kjørte rutinen. Snakket med Erik, smilte, lagde mat. Han merket ingenting. Eller lot være.
En torsdag fulgte hun ham helt ut. Ikke for å overbevise seg selv, men for å se det virkelig se hva som foregikk, at det var ekte.
Hun visste han ofte ble borte på torsdager. Den dagen kledde hun på seg sin grå, gamle kåpe, og gikk ut.
Han møtte samme kvinne, på en kafé på Storgata. De gikk sammen til parken. Ingrid gikk langsomt bak, med fast blikk. Så dem stå tett, så Erik strekke frem noe i papir, så henne åpne gaven, så ham ta tak i skuldrene hennes og kysse.
Ingrid så på sine egne hender, tynne, i slitte hansker. Rødblå fingre.
Hun stod i ronoen minutter, før hun vendte ryggen til og ruslet hjem.
På bussen tok hun plass ved vinduet. Utenfor var byen våt og grå. Gatelysene tentes ett og ett, først ett sted, så hele rekken. Alt skjedde så rolig.
Hjemme gikk hun rett i soverommet. Fant frem den store vesken innerst i skapet. Pakket bare sitt, bare det viktigste undertøy, et par varme plagg, papirer. Medlemskort, pensjonsbevis, sparebok med pengene hun hadde lagt til side for seg selv, utenom felleskontoen.
Mobil, lader, bok.
Tok den blå brukt-kåpen, hang den ved døra, valgte isteden burgunderrød jakke som hun ikke hadde brukt på flere årså ut som et annet liv, og i dag passet den akkurat.
Et ark, kulepennskrev: «Takk for kvitteringen fra Østersbaren og det røde båndet. Håper du koste deg.»
Brettet det sammen, skrev «Erik» utenpå, og la det på duken i kjøkkenet ved siden av kaffeflekken ingen fikk bort.
Tok vesken. Sent blikk på kjøleskapet, som summet lavmælt tilbake.
Så, sa Ingrid lavt, ha det.
Hun gikk, lot nøkkelen ligge under matten ikke etter avtale, men fordi hun ikke ville ha den med.
Byggmesterveien var dagligdags som alltid. Folk med bikkje, blomsterkiosken lyste fortsatt.
Ingrid stod et øyeblikk. Så gikk hun.
Hun visste hvor hun ville.
Storsupermarkedet lå to kvartaler unna. «Matgalleriet». Dit hadde hun aldri gått inn. Det var pent, dyrt og velbelyst. Her handlet folk fordi de ville, ikke på grunn av pris.
Ingrid gikk inn.
Lukten av god kaffe og varmt, nybakt brød. Dempet musikk. Hun tok en kurv, tuslet sakte.
Fiskedisken: Havabbor, steinbit, blåskjell, og der tunfisk. Dyp rød kjøtt, så vakkert kuttet. Hun kjøpte et stykke.
Østers. Seks i en liten eske. Den gikk i kurven.
Ostedisken. Blåmuggost, akkurat den hun husket, skarp og kremet. Godt surdeigsbrød, mørkt og med frø.
Kaffeavdelingen hun valgte mellom mørkbrent, Etiopisk, med «bjørnebær og mørk sjokolade i ettersmak», sto det. Tok med en pakke.
I kassen la hun opp alt tunfisk, østers, ost, brød, kaffe.
Dette må bli en god kveld, sa kassadamen.
Det tror jeg, svarte Ingrid.
Betalte med kortet til bokontoen, hvor hennes egne små penger lå.
Ute visste hun ikke heltikke til datteren, det var sent. Ikke til venninnen Ragnhild, hvem hun av og til ringte, men ikke nå. Hun tok inn på Bed & Breakfast på Bygdøy.
Hun pakket utla alle varene på det lille bordet, så på dem. Spurte resepsjonisten om østerskniv. Klarer meg, smilte Ingrid.
Hun åpnet mystiske, skinnende østers selv. Spiste en. Så to. Kuttet tunfisken, ost, brød. Lagde kaffe i den lille trakteren.
Hun spiste sakte, lyttet til radio, så på byens lys utenfor.
Ikke et eneste sekund tenkte hun på Erik eller Bjerkely. Ikke på hus med epletrær, ikke på neste trekk. Ikke på i morgen.
Hun tenkte at smaken på østers var lik den gangen på Sørlandet, som ung. At tunfiskkjøttet var så silkemykt at det kjentes helt forskjellig fra billigmat. At osten hadde samme skarpe toner hun husket. At kaffen faktisk luktet bær og sjokolade slik pakningen lovet.
Hun spiste og kjente at dette, dette, var henne.
Ikke en som lider, ikke en «vikingdatter» men et menneske, som vet forskjellen på billig pasta og østers. Som kan sitte i kveldens ro og spise god mat. Som tre år hadde eksistert på vent, og nå, endelig, var tilbake.
Hun drakk kaffen i små slurker. Byen, trafikken, og ingen å forklare noe til.
Så, hvisket Ingrid, hei på deg.
Og hun helte mer kaffe.
Hva som skulle skje i morgen, visste hun ikke. Ikke hvor hun skulle bo om en uke, eller hva Erik ville, om noe. Ikke om huset med epletrær fantes i livet, ikke på skjerm. Om datteren burde ringes nå eller i morgen. Om sorgen kom til å komme, eller ikke.
Men akkurat her og nå, på et lite rom, med tomt østersbrett og mørk kaffe, var det klart én ting: dette var hennes kveld. Hennes mat. Hennes valg.
Det var ikke lite.
Hun tok det siste brødstykket, la over ost, bet av.
Utenfor gikk gatelysene påett, så ett til, så en hel rad, som om noen endelig fant bryteren.
Ingrid så ut, tygget stille. Ingenting mer trengte sies.
Det var nok.
***
Morgenen etter våknet hun før alarmen, åpnet øynene stille, stirret mot en fremmed, lys takflate. Ikke sitt eget, men det gjorde ikke noe.
Vasket ansiktet, børstet håret. Så seg i speilet. Ansiktet var smalt, ja, men det var endreteller innbilte hun seg det?
Hun ble ikke lenge. Kledde på seg, tok vesken. Skulle ringe Ragnhild. Forklare datteren. Tenk på bosted. Det var mye.
Men først: frokost i hotellets kafé. Eggs & bacon, toast, ordentlig kaffe, i et glass hun holdt med begge hender.
En eldre kvinne leste bok ved nabobordet, syntes ikke ensom, bare i sin egen verden.
Eggene var varme, kaffen smakte ekte.
Hun sendte melding: «Kan jeg komme i dag? Beretter alt.»
Ragnhild svarte straks: «Selvsagt. Jeg setter på tevann.»
Ingrid la mobilen ned, og smilte for seg selv.
Ute luktet mars aldri bare vinter, ikke vår, men jord under asfalt, bevegelse.
Hun sto en stund ved trappen, dro inn den ferske luften. Korrigerte jakken. Gikk mot bussen.
Bena var lette, hodet klart for første gang på lenge.
En kvinne med barnevogn gikk forbi. På en grein satt en kråke og så ned, som om den visste alt.
Hva sier du da? Ingrid hvisket henne.
Kråken svarte ikke, bare suste avgårde mot noe viktigere.
Det gled et smil inn hos Ingrid, stille, i munnviken.
Bussen kom. Hun satte seg ved vinduet.
Gaten gled forbi hus, butikker, nakne trær, reklameskilt. Tre år hadde hun stirret i egne tanker, oversett alt. Nå så hun byen leve uten henne. Det gikk brahun kunne jo ta det igjen nå.
Rødt lys. I bilen ved siden av satt en dame på femti og sang så hele ansiktet lyste. Grønnt lys. Biler videre.
Ingrid lente hodet tilbake mot setet, så ut, kjente mobilen var stille. Erik var ikke hennes sak lenger.
Nå var det hennes liv.
Nå bar det til te og samtale hos Ragnhild. Og dager, mange uten klare svarmed uro, slit, nerver, ja.
Men også:
Kaffe med bjørnebærlukt.
Østers med saltsmak.
Et speil der det går an å se seg selv rett inn.
Det var ikke alt. Men det var ikke ingenting.
Bussen suste videre. Grå, levende by utenfor. Og kanskje, tenkte Ingrid, epletrær finnes, virkelig. Og syrin. Og hus med veranda og benk under buskene.
Bare ikke de som noen gir deg de du finner selv.
En dag.
Ikke nå. Nå var det bare mars, og veien hjem.
Det var faktisk ganske greit.
