15. mars 2024
I dag satt jeg lenge sammen med fru Solberg, naboen min. Hun er en eldre dame, og samtalen vår satte mange tanker i sving hos meg.
Når snakket du sist med sønnen din? spurte jeg henne, mest av nysgjerrighet, men også av omsorg. Jeg merket straks at spørsmålet gjorde vondt.
Det er over seks år siden sist jeg så ham, svarte hun lavt. Da han og kona flyttet til Bergen, ringte han meg i begynnelsen, men etter hvert forsvant han bare fra livet mitt. Jeg husker godt en gang jeg kjøpte en bløtkake til bursdagen hans. Jeg tok bussen dit for å overraske ham Hun så ned og begynte å gråte.
Hva skjedde?
Svigerdatteren min åpnet døren og sa klart ifra at jeg ikke var velkommen der. Sønnen min sa ingenting, han bare så på meg som om alt var min skyld, før han så bort. Det var siste gangen jeg så ham.
Har han aldri ringt deg etter det? Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte.
Jeg tok kontakt én gang, den gangen jeg bestemte meg for å selge treromsleiligheten min og flytte til en mindre leilighet på Majorstuen. Selvfølgelig fikk han litt penger av meg. Han kom, skrev under papirene, tok imot pengene og har aldri tatt kontakt igjen.
Er du veldig ensom, eller har du bare blitt vant til å være alene? Jeg måtte spørre henne.
Jeg har det fint, sa hun og smilte trist. Da jeg var ung, ble jeg alene med sønnen min, fordi mannen min forelsket seg i en annen og forlot oss. Jeg vokste ham opp alene. Han fikk alt mulig av kjærlighet og omsorg, og jeg jobbet dobbelt for å gi ham det han trengte. Etter hvert ville han leie egen leilighet, og jeg ble glad jeg trodde han var voksen og ville stå på egne ben.
Men det handlet mer om kjæresten hans. Hun ville ikke bo sammen med andre; de skulle ha det gøy på sin måte uten at noen blandet seg. Så ble hun gravid.
Forteller du meg dette helt uten videre? Blir du ikke lei deg av at sønnen din forlater deg nå i alderdommen? Det overrasket meg hvor rolig hun virket.
Jeg har nok bare blitt vant til det. Jeg bryr meg ikke om at jeg bor alene nå. Jeg har det jeg trenger, litt penger på konto og en fin leilighet. Hver morgen koker jeg kaffe og setter meg ut på verandaen og ser på at Oslo våkner til liv. Da jeg var yngre, drømte jeg bare om å få sove ut, for jeg jobbet alltid doble skift. Jeg trodde alderdommen skulle bety at jeg var omringet av mennesker jeg var glad i, men det er visst ikke slik for meg.
Har du vurdert å skaffe deg katt eller hund? Det er koselig med dyr, vet du, sa jeg, og prøvde å muntre henne opp.
Vet du, vennen min til og med katter kan forlate eieren sin, og hund vil jeg ikke ha, for jeg aner jo ikke om jeg våkner neste morgen. Jeg kan ikke ta ansvar for noen jeg ikke klarer å ta vare på. Jeg har allerede gjort nok dumme ting i livet.
Hun prøvde å holde seg sterk, men så kom tårene for fullt.
Barn, ikke la foreldrene deres sitte alene igjen. Dere er en del av dem, og en dag vil dere også bli gamle.
