Du, jeg må bare fortelle deg hvordan det har vært med broren min og kona hans, for jeg tror ærlig talt ikke broren min har inngått det beste ekteskapet. Helt i starten prøvde jeg virkelig å ha et greit forhold til svigerinnen min. Broren min og kona hans bodde faktisk hjemme hos mamma og meg en god stund. Da måtte jeg flytte inn på et mindre rom, mamma tok stua, og så fikk broren min og kona soverommet.
Men så begynte Ingrid altså svigerinnen min å oppføre seg som om hun var hevet over oss. Hun var datteren til en lektor og fikk det liksom til å fremstå som at vi ikke var på hennes nivå. Hun syntes for eksempel ikke det var hennes ansvar å lage mat eller rydde etter seg hjemme hos oss, for det var jo ikke hun som var sjefen her, liksom. Sånn fortsatte det når Ingrid ble gravid da måtte det være helt stille i huset, sa hun, for hun trengte ro. Mamma orker jo ikke noe bråk eller konflikter, så hun bare beit det i seg, stakkar. Jeg kunne ikke engang invitere venner over, fordi Ingrid var der og krevde fred og ro.
Og det matgreiene, da. Ingrid skulle liksom ha noe godt til middag hver dag, så mamma begynte å lage egen mat til henne i tillegg til oss andre. Jeg snakka flere ganger med mamma om at hun ikke måtte være så ettergivende, for det gjorde bare at Ingrid ble enda mer krevende dag for dag. Rett før fødselen krevde hun til og med eget barnerom til babyen som ikke var født ennå hun syntes visst jeg kunne ta sofaen i stua sammen med mamma. Da gikk det faktisk for langt for meg, og jeg sa ifra. Da begynte Ingrid å gråte og ropte som om jeg skulle ha ført til at hun fikk for tidlig fødsel eller noe. Selvsagt tok broren min hennes parti og kalte meg barnslig.
Til slutt ba mamma broren min finne en løsning på bosituasjonen, og etter litt drama flyttet de ut. Jeg fikk ikke engang vite når nevøen min ble født, eller når dåpen skulle være Ingrid sa bare at vi ikke trengte å komme med noen gave, det holdt at vi overførte penger til barnet. Hun sa nøyaktig hvor mye hun forventet også det var snakk om flere tusen kroner.
Mamma sa rett ut at hun ikke hadde så mange penger, og da fikk hun beskjed om at vi ikke fikk komme å hilse på ungen. Mamma ble jo lei seg inne i seg, men etter en stund begynte de faktisk å komme innom med gutten selv. Ingrid lot til og med mamma og meg passe han av og til, særlig hvis hun skulle ut og ta en kaffe eller fikse neglene med venninnene sine. Men alltid var det noe feil på oss; vi hadde visst kledd han feil eller matet han feil.
Da gutten fylte ett år kom bror og svigerinne på besøk for å snakke om bolig igjen. De fikk ikke lån, så Ingrid tenkte hun skulle begynne å jobbe og overlate sønnen til meg i mellomtiden.
Du går jo på lærerutdanning, så litt praksis får du jo uansett, sa hun. Og tenk så mye vi kunne spart! Men vi kan dessverre ikke betale deg, og studiene dine kan du jo ordne slik at du går deltid. Du må nesten hjelpe familien nå.
Jeg sa selvfølgelig nei. Jeg klarte virkelig ikke få broren min til å forstå at boligproblemene deres ikke var mitt ansvar, og hvorfor jeg ikke skulle ofre min egen utdanning for dem. Allikevel klagde Ingrid til alle hun møtte for at jeg ikke ville stille opp som barnevakt.
Hun kalte oss egoister og sa at de aldri kom til å besøke oss igjen. Og faktisk, vi så dem ikke på et halvt år. En dag sto plutselig broren min på døra. Da hadde Ingrid gått tilbake til arbeidslivet, der hun hadde møtt en annen mann. Hun hadde skilt seg fra broren min og krevde barnebidrag.
Nå bruker hun barnet mot ham: Betaler han bidrag, får han se sønnen sin. Gjør han det ikke, så kan han bare glemme det. Men denne nye mannen hennes hadde visst allerede familie, så han hadde ikke tenkt å gifte seg med Ingrid. Så nå bor hun fortsatt på leid leilighet, som ironisk nok fortsatt broren min må betale for.
Broren min har bedt oss om unnskyldning for alt, og lovet at neste gang skal han være litt mer nøyen med hvem han faller for.
