INNLEIEREN
En tidlig vinterkveld gikk en høy kvinne på fortauet i et boligområde i Oslo. Selv om det var begynnelsen av kvelden, var det fortsatt lyst ute, og været var upåklagelig. En svak kulde lå i lufta, men hele dagen hadde solen skinnt sterkt. Nå var solen på vei ned, og de siste strålene danset i de glitrende, snødekte granene.
Kvinnen nøt været og gikk med rolig, sikker gange. Hun var høy, velstelt og velkleddlitt over seksti årog tråkket fremover i elegante støvletter, omsluttet av en nydelig mørkgrå minkpels. Ansiktet hennes bar preg av fordums skjønnhet og et svakt drag av stolthet. Hun visste sin egen verdi.
Selv om ungdommens forelskelser og eventyr var langt bak henne, kunne Sigrid Berglund glede seg over livet også i denne alderen. Det var ti år siden hun ble enke, og sorgen satt i lenge. Det er fælt å miste den man har delt hele livet med, særlig når det har vært gode år. Sammen hadde de oppdratt en god sønn.
Sønnen Oskar hadde flyttet til Trondheim for å studere, og ble der. Han hadde giftet seg, og gitt Sigrid to barnebarn. Men barnebarna fikk hun sjelden se. Sønnen hadde jobb og muligheten til å besøke mor var begrenset.
Likevel tillot ikke Sigrid seg å bli bitter. Hver alder har sin sjarm. Hun hadde pensjon, og selv om den var beskjeden, klarte hun seg. Sønnen vipset henne litt ekstra noen ganger, selv om hun alltid protesterte.
I år besøkte Oskar og familien henne i juleferien, og overrasket med en vakker pels, den samme pelsen hun nå gikk i. Sigrid gikk med vilje sakte, ganske fornøyd med hvordan hun så ut for en pensjonist.
Men denne kvelden gikk hun ikke bare for å nyte været. Hun skulle innom leiligheten hun leide ut for å hente husleien. Hun bodde selv i en romslig toroms, og leid ut en ettroms til et ungt par med et barn. Da hun først leide ut, var de bare to, men nå, etter fem år, hadde de fått lille Mikkel, som snart fylte to. I vesken hadde hun også en sjokoladeplate til ham.
Etter mange års erfaring som utleier, visste Sigrid at det ikke var lett å finne skikkelige leietakere. Hun hadde brent seg noen ganger før, og visste viktigheten av å komme personlig for å hente husleien og sjekke at alt sto bra til med leiligheten, og at regninger var betalt. Men disse leietakerne stolte hun på, spesielt på Marte, som Sigrid hadde mest kontakt med.
Marte så fortsatt ut som en jente, selv om Sigrid visste at hun var 24. Slank og lys, med store blå øyne og et åpent blikkdet var nesten ikke til å tro at den livlige lille gutten på gulvet var hennes sønn.
Marte var alltid vennlig, holdt alt ryddig og betalte i tide. Mannen hennes hadde ikke Sigrid mye med å gjøre. Når hun kom for husleien, lå han enten på sofaen foran TV, eller så var han ute. Han mumlet et hei, men var ellers lite snakkesalig. Noen ganger fikk Sigrid inntrykk av at han drakk litt, men det var ikke hennes sak. Som leietaker hadde hun aldri klaget på ham.
Sigrid nådde blokka, trykket heisknappen til femte, og tenkte på hva hun skulle unne seg når pengene var på plass. Hun elsket røkt laks og sjømat, og hun syntes helt bestemt at hun kunne tillate seg slike små gleder nå. Det er begrenset hvor lenge man får nyte slike ting, tenkte hun.
Vel fremme foran døren trykket hun på ringeklokken. Hun hadde riktignok nøkkel, men sålenge leieboerne trivdes, var det ikke nødvendig å bruke den. Det var aldri hennes stil å overraske folk, og hun ventet heller tålmodig.
Det tok lenger tid enn vanlig før noen åpnet. Hun rakk å tro at de ikke var hjemme før døren endelig gikk opp. Og der sto Martemen sånn som hun så ut! Øynene hennes var svulne og røde. Hendene skalv.
Marte trådte tilbake inn i gangen og klemte armene rundt seg selv.
Er alt i orden? Du ser ikke bra ut, Marte, er du syk kanskje? spurte Sigrid idet hun steg inn og lukket døren bak seg. En tanke streifet henne: Nyttårsfeiring med litt for mye akevitt kanskje?
Nei, Sigrid, det er ikke alt i orden, svarte Marte lavt, og ruslet ustøtt inn i stuen.
Sigrid fulgte etter, og merket straks at stemningen og ordensnivået var annerledes enn vanlig. Det var rotete, klær spredt på gulvet, og skapet halvåpent. Mikkel satt midt i haugen og lekte uforstyrret.
Marte fant frem kvitteringene og rakte dem over med skjelvende hender.
Alt er betalt for dette, men jeg har ikke penger til husleien for denne måneden. Kan jeg få skylde deg? Vi flytter i morgen, jeg lover deg det.
Hun grimaserte så tett på gråt at Sigrid skjønte hvorfor ansiktet var hovent. Ikke alkoholslik lukt var ikke å sporemen tårer. Marte må ha grått lenge og nå var det ikke fler igjen.
Men hva har skjedd, Marte? Hvorfor må du og Mikkel flytte? Hvor er mannen din? Hva har dere opplevd? spurte Sigrid, litt strengere.
Marte satte seg på kanten av sofaen, skjulte ansiktet i hendene og pratet mellom hulkene, anstrengt for å holde kontroll.
Jeg har vært dårlig i lang tid. Sliten, kraftesløs i flere måneder. Endelig fikk vi barnehageplass til Mikkel, så jeg gikk til legen. De fant ut… jeg har kreft, Sigrid.
Marte satt urørlig, og etter en pause fortalte hun videre:
Mannen min, Eivind, han eksploderte da han hørte det. Skrek som om det var min skyld. Han orket ikke tenke på sykdommen, på tanten sin som døde av det. Han pakket sakene og dro. Han vil skilles. Jeg har ingen penger, for jeg går på foreldrepenger. Alt jeg hadde, har gått til regninger. Husleien har jeg ikke, vi flytter. Bare jeg finner litt krefter.
Sigrid stod litt, så på henne og den lille gutten. Tankene gikk for en stund til røkelaksen, men hun skammet seg over det straks. Hva betydde fisk når noen sto overfor slik fortvilelse?
Hun satte seg inntil Marte, la hånden på skulderen hennes.
Nå må du høre, Marte. Ta deg sammen. Det er trist alt sammen, mannen din har stukket, men du har jo Mikkel. Du skal klare dette, for hans skyld. Hva skjer videre? Du må legges inn, ikke sant? Hvor tenker du å dra etterpå?
Jeg må inn på Radiumhospitalet i morgen tidlig, til biopsi for å finne ut hvor langt det har gått. Men jeg kan ikke. Jeg har ingen til å passe Mikkel, ingen steder å bo. Mormor bor på landet, hun er over åtti, det var hun som oppdro meg. Jeg drar til henne i morgen. Sentralsykehuset får være. Jeg får bli tilsett på legekontoret der. Jeg har ikke noe valg, Sigrid.
Hva slags snakk er det, jente? Du bor da ikke i ødemarken! Det går folk her, og alle er ikke like hjerteløse som han Eivind. Jeg kan ta Mikkel. Legg deg inn i morgen, tenk ikke på leiligheten eller husleien. Jeg klarer meg. Du lager bare orden her, så kommer jeg i morgen og får beskjed om hvilken barnehage Mikkel går i. Han skal få det bra, du skal bare tenke på behandlingen.
Marte stirret på henne, tårer i øynene. Sigrid hadde alltid virket overlegen, så pent antrukket, selvbevisstikke så man fikk inntrykk av medfølelse. Hun hadde ventet kjeft for husleien, ikke tilbud om hjelp som dette.
Blir det greit at jeg kommer klokken seks i morgen tidlig? spurte Sigrid med myndig stemme.
Senere samme kveld måtte Sigrid innom butikken likevel, men ikke for fisk, bare vanlige matvarer. Kylling, kjøttdeig og grønnsakerhun skulle jo tross alt lage mat til Mikkel. Da hun kom til Marte klokken seks, hadde hun armene fulle.
Lille Mikkel hadde alltid vært en god gutt, og å passe ham gikk over all forventning. Han savnet moren, men var snill og samarbeidsvillig. Sigrid kjente hjertet knyte seg for Marte, som var så ung, så pen, og allerede så rammet.
Etter to dager var Marte hjemme igjen etter biopsien, så begynte den sviende ventetiden på resultat. Men stemmen hennes dirret av lykke da hun ringte til Sigrid.
Sigrid… det er først stadium! Legene tror jeg bare må opereres. Kanskje blir jeg helt frisk!
Der ser du! utbrøt Sigrid. Du holdt på å miste motet. Og Eivind… godt han viste sitt egentlige ansikt nå. Ikke tenk mer på ham. Når er operasjonen?
Først om en måned, det er køer der. Skal jeg dra til bygda inntil da? Kanskje du bør leie ut rommet igjen. Jeg klarer ikke bo her gratis.
Slikt vås! sa Sigrid bestemt. Bo du her rolig, og betal ikke husleie. Har dere nok mat?
Nei, du gjør for mye, Sigrid. Hvordan kan jeg noen gang takke deg? hulket Marte.
* * * * *
Halvannet år senere var det bryllup på byens beste restaurant. Sigrid satt på hedersplassen ved siden av bruden, og flere trodde hun var moren. Selv følte hun det også slik. Vakre Marte i hvit kjolesunn og frisk. Hun giftet seg med kirurgen som hadde operert henne. Han var ung, men flink, og hadde etter hvert vunnet tilliten hennes. I starten var Marte for sår til å stole på noen. Bare Sigrid følte hun hun kunne stole på helt.
Etter operasjon, prøver og rehabilitering gikk det måneder før Marte var tilbake i jobb og kunne betale husleie igjen, selv om Sigrid helst ville la være å ta imot. Marte hadde blitt som en datter for henne.
Nå hadde Marte og Mikkel flyttet hjem til den nye mannen. Sigrid måtte se seg om etter nye leietakere. Men det gjorde ingenting, for hun hadde fått så mye mer igjen. Noe så trivielt som røkt laks kunne aldri veie opp for det de hadde gitt henne tilbakenesten en datter til, og snart også barnebarn tett på.
Hun satt ved bryllupsbordet, humret litt for seg selv, og rørte ved tallerkenen med røket laks. Tanken slo henne på nytt: Det materielle betyr svært lite mot det man kan få i menneskelig nærhet.
Da Marte reiste seg for å holde en tale, kjente Sigrid tårene presse på.
Jeg vil si noen ord om et menneske som er meg svært kjær, uten henne hadde ikke dette vært mulig, sa Marte med gråtkvalt stemme. Sigrid, du er mammaen jeg aldri fikk. Jeg takker Gud for at du kom inn i mitt liv…
Slik stanset jeg for første gang og tenkte over hvor mye et menneske kan bety for et annet. Det handler ikke om laks, eller penger. Til slutt er det bare nærhet, godhet, det å våge å hjelpe, som virkelig betyr noe.
