Ikke særlig pen kone
Det summet som vanlig på kontoret. Inn kom lederen sammen med ei litt anonym jente.
Bli kjent, jenter, det her er Ingrid, hun skal jobbe sammen med dere i stedet for Kåre. Han ble jo forfremmet. Tror dere vil fungere sammen, sa Ragnhild Sofie og forsvant ut igjen.
Ingrid satte seg ved pulten til Kåre, fant frem en lekker kopp og et lite bilde av en mann, og satte i gang som om hun hadde jobbet der i årevis.
Det klang i lunsjklokken, og alle, nærmest programmert som sauer, samlet seg skravlende for å gå til kantina. Bare Marina ble igjen, nysgjerrig på hva slags bilde den nye hadde satt på pulten.
Fra rammen stirret en pen mann med et sjarmerende smil og et like sjarmerende sett av glitrende, rette tenner.
Hvem kan det være? tenkte Marina, Filmstjerne? Idol?
Hun tok et snikt bilde med mobilen og ruslet etter de andre. Jentene boret blikket mot Ingrid ved bordet.
Ja, vi møttes for tre år siden under de merkeligste omstendigheter, dere aner ikke sa Ingrid.
Fortell, fortell! ropte alle i kor.
Minnene sendte henne tre år tilbake, da hun jobbet i et stort firma. Om det var logistikk som klønet, eller hun selv, det vites ikke, men feil varer havnet hos det som skulle bli hennes manns bedrift. Det ble Ingrid som måtte rydde opp.
Alle forventet ikke så mye, hun var liksom litt grå og umerkelig kontorets grå mus uten sminke eller primadonnanykker. Men begynnte forhandlingene, forvandlet hun seg til en python: snill, men målrettet, og sakte men sikkert fikk hun viljen sin.
Sjefen sendte henne. Resepsjonisten informerte rolig:
Kontor 312. Eirik Egeberg.
Ingrid banket ikke, gikk inn og presenterte seg.
Vi har sendt feil varer, beklager, logistikken surret.
Så begynte forklaringene. Eirik så på henne han trodde nesten ikke sine egne øyne.
Det var jo henne. Hun han hadde sett i en drøm for mange år siden!
Hun hadde rødlig hår som var akkurat bustete nok, grønne øyne som sa hva de mente, og snakket tydelig og rolig. Ingrid forberedte forsiktig mottrekk, men plutselig sa Eirik:
Ingrid, derek kan droppe klagen, alle kan tulle det til iblant.
Hun takket og gikk. To dager etter ventet han på henne ved hovedinngangen. Ingrid var den siste som gikk.
Ingrid, hei! ropte han og vinket Vi har jo snakket sammen nylig.
God kveld, Eirik. Ja, det husker jeg, sa hun uten å virke det minste småjålete.
Jeg har to teaterbilletter, kunne du tenke deg å bli med? Mamma har blitt syk, løy han.
Jeg kan bli med. Når går stykket?
Om to timer, det er flust med tid. Hvis du må hjem og skifte, kjører jeg deg.
Lurer du meg nå, Eirik? tenkte Ingrid, og takket ja.
Utenfor blokka ventet han. Da hun kom ut, var hun nesten ugjenkjennelig: svart, nett kjole, passe høye hæler, sminken diskret og stilig.
Eirik ble helt paff hvem skulle trodd at denne nydelige, selvsikre dama var Ingrid fra lageret?
I teateret satt han smilende ved siden av henne. Hun kunne det meste både om selve forestillingen og dramatikeren det var ikke til å legge skjul på.
Etterpå ville han ut å spise, men hun takket pent nei. Vanskelige forhandlinger dagen etter, forklarte hun. Han kjørte henne hjem.
Helgen etter ventet han igjen, og de gikk tur.
To måneder senere, etter arbeidstid.
Mamma vil veldig gjerne hilse på deg, har du noe imot det?
Jeg har faktisk gledet meg til å treffe henne, sa Ingrid.
Mamma tok dem imot med åpne armer, serverte te med syltet eplekvede, aprikospai og småkaker. Samtalene fløt lett Ingrid fortalte Vera om farmors oppskrifter på eplegelé, om pappa, som døde i en ulykke på jobb, og om mamma, som var historielærer.
Eirik kjørte Ingrid hjem etterpå.
Mamma likte deg veldig godt, jeg er glad for det.
Så ble det dem hver dag nesten. Etter ett år: bryllup.
Jentene rundt bordet sukk og stønn av misunnelse. Marina tenkte for seg selv:
Hva ER det han har funnet i den grå musa? Mellom oss sagt: ikke akkurat bergensvakker Og her sitter jeg ben lange som Hardangervidda, alltid oppvakt, og får bare tafatte friere, eller gifte menn som tror de kan slippe unna
Det ringte i klokken, og alle stimlet tilbake til kontoret. Marina listet seg bort til Silje.
Se, det er mannen hennes! Kan du tro det eller? Jeg klarer det ikke. Hun dikter jo alt, det er jeg sikker på. Ingen sånn fyr faller for en som henne.
Senere på ettermiddagen strømmet folk ut av kontoret. Da Ingrid kom ut, sto det en bil og tutet. Ut steg den samme flotte fyren fra bildet.
Ingrid, her er jeg, smilte han og viftet.
Du store min, det ER mannen hennes tenkte Marina. Men hvorfor ikke meg? Jeg er jo så mye bedre!
Jentene ble stående og kikke etter dem, hver og én med sine egne tanker.
Når man ser sånne par, ender man jo ofte opp med frågan: Hva var det han egentlig fant i henne? Svaret er kanskje enkelt: det han lette etter. Ikke alle menn forelsker seg i utseendet. De flørter med vakre, men gifter seg ofte med andre. Hvorfor? Spør dem!
