Åh, du aner ikke, hvordan ferien min gikk i vasken på grunn av svigermoren min. Seriøst, jeg må bare fortelle deg alt, for nå ler jeg nesten av det.
Så, vi hadde planlagt denne ferieturen til Hellas i et halvt år allerede jeg, Sindre, søsteren hans Marianne og mannen hennes Jonas. Vi fire er liksom det drømmeteamet å reise med, for alle liker de samme tingene og ingen maser om storbyer når vi egentlig bare vil slappe av og spise god mat.
Vi var på tur sammen to ganger i fjor, og begge gangene gikk det helt strålende. Null drama, bare gøy.
Men nå vettu, Marianne ble plutselig syk og måtte avlyse. Og ja, jeg skjønner jo at ingen skal klandre henne for det, for sånn skjer bare. Men det var jo kjipt, ikke sant? Plutselig satt vi der og visste ikke helt hva vi skulle gjøre med ferien. Jonas kunne jo ikke bare dra fra henne heller, og billettene fikk vi jo ikke refundert heller, i hvert fall ikke hele summen og ferieplanene våre gikk rett i dass.
Så der satt vi da, Sindre og jeg.
Og så, samme kvelden, stikker moren til Sindre og Jonas innom hun heter Turid forresten, kjempekoselig dame, men du vet, typisk norsk mor; litt kontrollbehov, litt vel mye besøk, men egentlig ganske godhjertet. Hun hadde forresten med seg lillesøsteren til guttene, Ingrid på 19.
Turid sitter der med kaffekoppen og sier med det største gliset: Vet dere hva, barna? Jeg har en idé! Jeg kjøper billettene til Jonas og Marianne, så drar jeg og Ingrid med dere til Hellas!
Jeg tenkte jo at det kunne bli hyggelig. Hun er jo tross alt ganske snill, selv om hun stadig kommer med små tips til hvordan jeg burde vaske vinduer eller koke poteter. Men det handler jo bare om å ikke ta alt så tungt, ikke sant?
Alle venninnene mine var selvfølgelig i sjokk: Er du gal? Hvem drar på ferie med svigermora si? Og du vet, alle skal fortelle hvor fæle deres svigermødre er, at jeg bare må nyte at jeg har fått den snille varianten, og hvorfor risikere å ødelegge idyllen? Men, jeg tenkte jo, hvor ille kan to uker bli, liksom? Verste som skjer er jo at jeg ikke gjør det igjen.
Sindre var i hundre, han gledet seg skikkelig til å vise moren sin Hellas. Så ja, jeg sa ja. Hva annet kunne jeg gjøre da alle andre var så fornøyde med denne løsningen?
Men så startet cirkuset egentlig allerede på flyet, haha. Vi skulle finne plassene våre, og Ingrid tok vindussetet, noe jeg egentlig gir fullstendig blaffen i jeg flyr så mye på jobb at jeg heller vil sitte ved midtgangen og kunne springe til toalettet uten å vekke noen.
Turid så skikkelig nervøs ut, og da flyet traff litt turbulens, var hun på gråten. Så jeg måtte jo bare bytte plass med henne, slik at hun kunne sitte ved siden av sønnen sin og føle seg tryggere. Men da alt roet seg, var det ingen som tilbød meg plassen tilbake. Og da maten ble servert, våknet hun for å spise, akkurat i tide, selvfølgelig.
Sindre satt der og koste seg med film, Ingrid hadde allerede dratt ned gardinen for lenge siden og satt med musikk og mobil så det eneste lille minutt jeg satt der og irritert meg, prøvde jeg å minne meg selv på moralen: Vær snill med de eldre, ikke vær egoistisk.
Men på innsiden kjente jeg faktisk irritasjonen vokse. Det ble ikke bedre i ankomsthallen Sindre løp bort for å hjelpe moren med bagasje og å finne vannautomat, mens jeg plutselig følte meg som den mest overflødige personen på hele Gardermoen.
Du må ikke være så nærtagende, vennen, sier Sindre etterpå. Mamma er bare litt stressa det er jo første gang i Hellas for henne! Og jeg skjønner jo det. Jeg vet jo hvordan min egen mor har oppdratt meg, liksom, om å ta hensyn og ikke bare tenke på seg selv.
Lite ante jeg at problemene egentlig nettopp hadde startet.
Da vi kom oss til hotellet, bråbestemte Turid seg for å flytte inn på rommet vårt, fordi hun var litt bekymret for språket og alt det nye, og Ingrid orket ikke å bo alene. Så plutselig var vi fire voksne på et knøttlite hotellrom.
Og vet du hva? Sindre og Turid hadde plutselig 1000 småting de måtte ordne sammen hele tiden, og jeg ble ofte bare sittende og vente mens de styrte på. Eller jeg endte opp med Ingrid, som egentlig syntes jeg var like kjedelig som jeg syntes hun var.
Turid skulle plutselig bestemme middagstidspunkter, hva vi skulle spise, når det passet å dra til stranden og hun hadde alltid noen meninger om hvilke klær vi burde ha på i solsteken. Jeg følte meg 15 år igjen, bare uten privilegier som en tenåring har, haha.
Jeg prøvde jo å si ifra en kveld, at kanskje Sindre og jeg kunne spise ute alene én dag, men da så både Turid og Ingrid ut som om jeg hadde foreslått å forlate dem på et øde fjell på Vestlandet. Så det var ikke akkurat rom for å puste selv.
Men på den lyse siden jeg fikk i det minste virkelig se hvordan familien funker når ting ikke er idylliske. Så jeg fikk meg en god dose ekte svigermor og svigerfamilie, og jeg lærte mye av det. Og nå, når folk spør om jeg har lyst til å ta med Turid på sydentur igjen, så kan jeg faktisk svare høflig at Nei, det gikk jo så fint den gangen, nå tror jeg det holder!
Så lærepengen min: gjør det én gang, og da har du iallfall prøvd men jeg skal jaggu aldri en gang til.
