En hjemløs kvinne gikk alltid rundt i Oslos tåkete gater med tre slitte kofferter på slep. I seksten år trodde folk at hun var gal, inntil en underlig dag brøt gjennom den grå hverdagen. Synnøve, en kvikk og klok eldre dame, hadde nylig feiret sin åttiårsdag alene under en blågrå himmel. I ungdommen jobbet hun som maskinarbeider på et verksted i Bergen, men etter å ha blitt sagt opp nær pensjonsalder, nektet hun å gi opp. Hun tok kveldskurs for å bli juristassistent, og bestemte seg for å flytte til Oslo, hovedstaden hvor hun håpet på nye muligheter.
For en kvinne godt over seksti var det ingen ledige plasser i byens maskinrom. Kun små, tilfeldige jobber å finne, og snart strakk ikke pensjonen til for å betale leie i byen mellom åsene. Hun fant seg selv sovende på suppekjøkken, eller krøllet sammen i en sovepose mellom Oslos marmorfasader, hvor byens drømmer og undergang druknet i regnet. Pensjonen kom, men summene var underligeen måned kunne den være på 3200 kroner, neste måned 9600.
Hun prøvde å forstå, men ingen ville høre på den hjemløse damens klager. Synnøve skjønte etter hvert at om hun tok ut pengene og brukte dem, ville hun aldri klare å bevise noe som helst. Derfor brukte hun dem aldri, men sendte de uinnløste sjekkene tilbake til NAV, igjen og igjen, med skarpe spørsmål. Forresten, Synnøve hadde fire voksne barn, men kun datteren hennes, som bodde i Trondheim, lette etter henne i Oslos virvler. Moren hadde aldri fortalt sannheten; av og til ringte hun bare og sa at alt stod bra til, som om ingenting var galt og alt var mulig.
Da datteren oppdaget sannheten, tilbød hun straks moren å komme hjem til Trondheim, men den gamle kvinnen nektet. Hun ville ikke forlate Oslo før hun hadde fått det hun hadde krav på, ikke før byen ga henne det hun fortjente. De tre koffertenes dans langs Karl Johan skjulte ikke skatter, men en presis og merkverdig orden: år etter år hadde Synnøve samlet og arkivert brevveksling og vedtak, til det etter hvert fylte tre kofferter. Folk ristet på hodet. “Du er gal, kast de gamle tingene,” sa de, og så henne løpe mot trikken med alt hun eide dinglende etter seg.
Årene dryppet sakte, seksten stykker, i skinnende, rare former. En dag fortalte Synnøve sin historie til Liv, en ansatt på et overnattingssted, som spurte om hun kunne ta en titt på papirene. Liv åpnet koffertene og ble stående og måpe; alt lå sortert med nøyaktige datoer som en slags kronologi fra en annen verden. “Hun har hatt rett hele tidenstaten skylder henne mye mer enn noen kunne ane,” tenkte Liv.
Sammen fant de en advokat som ville hjelpe den gale damen. Plutselig våknet NAV til liv, som om de hadde sovet alle disse årene. En varm, blå dag i slutten av august fløy 1 million kroner rett inn på Synnøves bankkonto. Advokaten hennes mente det fortsatt manglet penger. Synnøve rusler nå rundt i sin nye, lyse leilighet nede på Grünerløkka. Seksten år hadde folk kalt henne gal, ingen advokat ville ta saken, og ikke engang datteren trodde hun ville klare det. Hadde det ikke vært for det skjebnesvangre møtet med Liv, hadde hun kanskje sittet med koffertene sine i Oslos gater til hun ble til tåke selv.
