Jeg har vært gift i ti år nå. Jeg bor sammen med kona mi i en toroms leilighet, og vi betaler fortsatt ned på boliglånet vårt. Vi har ikke turt å få barn enda vi ønsker å stå helt på egne ben før vi tar det steget. Jeg har en lillebror, han er også gift. De bor i en liten ettroms leilighet. Lillebror jobber to fulltidsjobber og prøver å spe på inntekten der han kan. Kona hans jobber ikke i det hele tatt. Hun produserer barn i et tempo som grenser mot utrolig. De har allerede tre barn, hun er gravid med nummer fire, og de planlegger et femte.
I tillegg til alle ungene har de også tatt opp lån for å kjøpe diverse hvitevarer. Kona mi og jeg hjelper dem stadig noen ganger med penger, andre ganger med matvarer. Unntaksvis har svigerinna mi frekkhetens nådegave og krever noe, i stedet for å spørre pent.
Da må vi som regel få henne ned på jorda og si nei. De blir selvfølgelig sure og fornærmet begge to, men etter noen uker dukker de opp med en ny forespørsel.
Siden dere ikke har barn, og vi snart har fire, må dere gi oss leiligheten deres, sa hun plutselig en dag.
Og hvor skal vi bo da, i deres ettroms? spurte jeg, lettere sjokkert over at det gikk an å foreslå noe sånt.
Nei, dere kan bare bli leietakere dere også. Vi slipper inn folk i ettromsen, og så kan dere leie en annen plass, svarte hun skråsikkert, og la til: Når skal dere flytte ut?
Vet du hva, du burde vurdere å ta deg en tur til Legevakten, svarte jeg, og sa at hun måtte forlate leiligheten vår med én gang.
Vel, da kvitter jeg meg med barnet, og det er din feil, sa hun og forlot hjemmet vårt.
Og sånn ble det faktisk. Allerede samme dag, i all hemmelighet, selv om hun bare var tre måneder på vei.
Klokka to om natta kom broren min og anklaget meg for det ene og det andre. Mannen min beholdt roen, spurte forsiktig hva som hadde skjedd. Jeg fortalte ham alt. Mannen min stakk hodet til lillebror et par ganger under iskaldt vann, for å roe ham ned, og presset ham deretter ut av leiligheten. Etter det har jeg ikke hatt noen bror.
Av dette har jeg lært at det å sette grenser er livsviktig, også overfor familie. Noen ganger koster det dyrt å si nei, men å miste seg selv koster mer.
