«Den fremmede gjesten»
Det var tidlig på 2000-tallet, akkurat da alle begynte å få mobiltelefon, og vi nettopp hadde giftet oss. Vi flyttet inn i et splitter nytt borettslag på Besserud. Leiligheten var fantastisk planløsningen var rett og slett «oi, så flott!». Alt var som en drøm, men naboene i oppgangen var merkelige folk, nærmest stille skygger i drømmen min. Jeg var ung, men myndig jobbet som leder og var vant til å bli tiltalt med respekt, nesten som en direktør. Mannen min ertet meg og kalte meg «Fru Holmsen» med et lurt smil.
En dag åpner jeg ytterdøren og møter den nye nabokona; hun ser rett gjennom meg, sier ikke et ord. Ingen «god dag», ingen «ha det». Jeg tenkte for meg selv: Da skal ikke jeg hilse heller! Jeg stivner til og går dignende forbi, prinsipiell og sta som en statue av granitt.
Så kom dagen for innflytningsfesten vi hadde invitert familie og venner, bordene bugnet av lefser og kaker. Det ble sent, klokken var bare halv tolv på en lørdagskveld. Da ringte det på døren, og der sto naboen min ikke smilet på lur, bare rynker. Med lav, streng stemme sa han: «Det er kanskje litt sent nå?» Tenk det! Han, til meg! Og så skulket han ansvaret over på kona: «Kona har hodepine og vil gjerne sove.» Fornermet gikk jeg tilbake til selskapet og sverget på aldri å kaste bort et blikk i deres retning igjen ikke engang et nikk i trappeoppgangen!
Mannen min hilste fortsatt. Jeg, prinsipiell og høy på pæra, hilste aldri. Slik gikk ukene naboene forsvant fra drømmen min.
En kveld, mens snøen danset vilt mellom lamper og grantrær i gaten, kom vi hjem fra butikken, og der, i det kalde vindfanget, stod en ung kvinne med kåpen presset mot ryggen. Huden hennes var blek som måneskinnet. Da hun så oss, hvisket hun ivrig: «Jeg er søsteren til naboen deres, og har reist langt. Nå har jeg ventet i tre timer kan jeg vente inne i oppgangen, det er så kaldt i oppgangen.» Utendørs veltet en snøstorm inn over marka med drønn, is og vind. Vi lot henne komme inn. Jeg så alvorlig på henne: «Du er ikke herfra? Men hvor er bagasjen?» Hun forklarte lavt: «Den lot jeg stå på oppbevaringen, jeg trodde søsterens mann kunne hjelpe meg i morgen. Det er for tungt å dra selv.»
Inne i leiligheten vår hvisket jeg konspiratorisk: «Tenk om hun ikke er noen søster! Kanskje hun er svindler og vi har sluppet henne inn midt på natten?» Mistanken svevde rundt som tåke i hele stua.
Vi satte oss til å spise. Men jeg klarte ikke å spise, tankene svirret mot den fremmede. Mannen min foreslo å invitere henne inn på middag, men jeg svarte kort: «Hvorfor i all verden skal vi slippe inn en fremmed?» Likevel satte jeg ut en stol til henne i oppgangen. Strengt spurte jeg: «Hvorfor møtte ikke søsteren deg?» Hun svarte lavmælt, som om svaret var et ekko fra andre siden av drømmen: «Ville overraske henne. Hun skal snart føde, og graviditeten er tøff. Jeg kom for å hjelpe, for å trøste, passe babyen litt i begynnelsen.» Jeg betraktet henne lenge, denne merkelige kvinne som påstod at naboen var gravid noe jeg aldri hadde lagt merke til.
Fem minutter gikk. Så ti. Jeg listet meg gjentatte ganger bort til dørkikkhullet. Hun satt tålmodig på stolen, med blikket vendt mot døren som en gammel folkevise. Etter hvert sovnet mannen min, mens jeg bare vred meg i sengen hver gang jeg lukket øynene, så jeg henne der ute, mot den kalde veggen.
Klokken ble nesten midnatt. Jeg kastet dyna av meg, dro på meg en morgenkåpe og sprang ut i oppgangen, irritert men bestemt: «Nå får du komme inn til oss du kan sove på gjesterommet!» Hun protesterte forsiktig, flau og litt overrasket, men jeg insisterte. Hun fikk låne både morgenkåpe og håndkle, dusjet, og satte seg forsiktig ved vårt kjøkkenbord. Jeg dekket på til henne, og la på et ekstra ullteppe på gjesterommet. Før jeg gikk og la meg, skrev jeg en lapp til naboene: «Vi har søsteren deres hos oss. Ikke vekk henne før etter klokken 6.»
Neste morgen, klokken åtte, ringte det på døren. Naboen sto på trammen som et barn på julaften ansiktet var fylt av glitrende glede. «Min kone har fått en gutt i natt! Vi har fått en sønn!» Lykken hans, som små stjerner, drysset over meg, og plutselig kjentes alt lyset også mitt. Drømmen hadde snudd.
Kort tid etter kom mor og barn hjem. Naboen min strålte mot meg, fylt av takknemlighet for at jeg hadde hendene og hjertet åpne for hennes lillesøster i den stormfulle natten.
Av og til tror vi at vi kjenner oss selv, kjenner andre, at vi må være strenge eller holde avstand. Vi dømmer og holder på prinsippene våre. Men plutselig, i et øyeblikk av varme, blir det klart: Livet føler man best med et åpent hjerte. Det lærte jeg den natten av en fremmed gjest.
