Familens eneste mann
Under frokosten en novembermorgen stirret eldste datter, Silje, ned i skjermen på mobilen sin og spurte:
Pappa, har du sett hvilken dato det er i dag?
Nei, hva er det med den?
I stedet for å svare, snudde hun mobilen: på skjermen lyste tallrekken 11.11.11, altså 11. november 2011.
Det er jo ditt lykketall 11. Tre stykker på rad! Dette blir nok en topp dag for deg.
Ja, dine ord i min munn skulle helst vært honning, gliste Henrik.
Pappa, blandet yngste datter, Ingrid, seg inn, uten å løfte blikket fra mobilen sin. I dag skal skorpioner visstnok møte noen spennende og få en gave for livet.
Å, så gøy. Sikkert en ukjent slektning i Europa eller Amerika som har gått bort, og vi er plutselig eneste arvinger … mangemillionær selvfølgelig …
Milliardær, pappa, tok Silje på spøken, for deg er million for småtterier å regne.
Joda, tenkte vel det. Hva skal vi gjøre med en sånn formue? Hva hvis vi starter med å kjøpe oss en villa i Italia eller på Maldivene? Så en yacht …
Og et helikopter, pappa, sukket Ingrid drømmende, jeg vil ha eget helikopter …
Null problem. Du får ditt helikopter. Og du, Silje, hva ønsker du deg?
Jeg vil spille i en Bollywood-film med Salman Khan.
Bagatell. Ringer til Amitabh Bachchan vi ordner det. Nei, nok dagdrømming, jenter, dere får spise opp, det er straks på tide å gå.
Typisk, fikk ikke engang drømme ferdig, klagde Ingrid.
Mimre gjerne, jenter, smilte Henrik og drakk siste slurk av teen. Husk bare på skolen …
Denne samtalen dukket uventet opp i tankene mot slutten av dagen mens Henrik, sliten etter overtid, sto og lesset dagligvarer fra handlevognen ved Spar-butikken over i bærenett. Dagen hadde vært alt annet enn «klassisk», og noen hyggelig overraskelse eller gave hadde han definitivt ikke fått.
«Flaksen feide forbi meg som en dasslokk over Oslofjorden», humret han mutt og gikk ut på parkeringsplassen.
Ved Henriks gamle, men trofaste, Volvo 240 så han plutselig en liten gutt. Det var ikke vanskelig å se at han var en løvetannbarn: ustelt, fillete klær, ulike sko en slitt joggesko på venstre fot, en gammel støvel med løsnet såle på høyre, surret sammen med en blå ledning. På hodet en utvasket pelslue med det ene øret svidd bort.
Unnskyld, onkel …, jeg … er sulten … kan jeg få litt brød … mumlet gutten da Henrik nærmet seg bilen.
Det var en liten nøl i stemmen hans. Utslitte klær, den absurde replikken tatt rett ut av en gammeldags svart-hvitt film alt dette traff Henrik uventet dypt. Et minne om ungdomstiden dukket opp amatørteater på kulturhuset, øving i sceneteknikk. Han husket godt betydningen av slik nøling en god tilskuer skjønte straks om skuespilleren talte sant eller ikke. Den nølingen blinket som et rødt lys.
Gutten løy. Med et sjette sansens visshet så Henrik plutselig alt i et annet lys. Dette var spill, maske, rekvisitter. Men hvorfor? Han følte instinktivt at hele showet var ment for nettopp ham. Dobbelt «hvorfor?»
«Interessant. Greit, kompis, la oss se hvor dette går. Jentene mine vil fryde seg de elsker å leke detektiver.»
Du blir ikke mett av bare brød. En skål lapskaus, så litt potetstappe med sild etterpå, og et glass sviskekompot til dessert. Passer det?
Gutten ble perpleks et øyeblikk, åpenbart ikke forberedt på tilbudet, men klarte allikevel å ta seg inn:
Ja … mumlet han så vidt hørbart.
Bra. Hold dette for meg, vær så snill.
Det var en enkel test. Henrik hadde gjort dette før. Ekte løvetannbarn, fikk de en pose stappfull av mat, spratt av gårde som et olja lyn. Hva de ikke tenkte på var hvor utslitt kroppen faktisk var av sult og søvnløshet Henrik tok dem alltid raskt igjen og ga dem et vennlig dask:
Du er et barn, ikke et villdyr
Han rotet lenge i lommene etter nøklene, ringte hjem og dreide ryggen til gutten med vilje.
Siljemor, har dere fått potetene på kok? Og salaten klar? Flinke jenter. Ta litt lapskaus i en liten kjele og varm opp. Jeg er hjemme om tjue minutter. Vi snakkes.
Den vesle «løvetannbarnet» stakk ikke av. Han stod der med posene og hodet bøyd, dreide med skotuppen i asfalten.
«Takk for det, kompis», smilte Henrik for seg selv. «Sprint hadde ikke vært min greie i dag.»
Han ble ferdig og la varene på baksetet.
Vær så god, herren, sa han høytidelig din vogn er klar. Potetene koker, lapskausen varmes.
Gutten sukket rart og satte seg usikkert inn.
Fem minutter senere kjørte de mot småbruket, sju kilometer fra det lille tettstedet der Henrik hadde vært rørlegger i ti år. Enkemann uten nær familie, datterene hans var alt. Han elsket dem mer enn alt, og de svarte med grenseløs hengivenhet. Selv oppvokst på barnehjem, reagerte han sterkt på skjebnen til hjemløse barn. Så langt det lot seg gjøre hjalp han, ofte tok han dem med hjem, ordnet plass i fosterhjem. Om ikke disse idiotiske reglene og firkantede byråkratene hadde eksistert, skulle han adoptere dem alle. Men nei: «Du er alenefar, har lite plass, to egne barn …» Som om barnehjemmet var bedre! Henrik visste der er kjærlighet en sjelden gjest. I hans familie hadde et menneskebarn fått all kjærligheten som finnes, selv om familien ikke var stor. Paradokset var komplett: Ivanoffene på sosialkontoret mente denne familietypen var «unormal», og barn kunne ikke plasseres der …
«Idioter!», snerret Henrik for seg selv og kastet et blikk mot gutten, som han var litt redd for at leste tankene hans.
Gutten satt der, sammenkrøket med lua foran ansiktet, snøftet innimellom. Han var ikke som de andre Henrik hadde møtt disse var tøffere, oppdratt av gatene. Denne gutten var stille, kanskje ny på rømmen.
«Kanskje jeg tok feil kanskje det bare er sjokk. Han har blitt overrasket av virkeligheten. Ja, det er sikkert derfor han virket så falsk … Kom, venn, nå drar vi hjem, får deg vasket, mettet, og gir deg kjærlighet. Du får sove deg ut så kommer du selv med sannheten. Alt blir bra.»
Jentene ventet på trammen, løp til bilen da den stoppet. De åpnet dørene, røsket med seg posene.
Hvem er han, pappa? spurte Silje, da de så gutten.
Dette? Dette er det hyggelige møtet og livsgaven dere spådde meg i morges, lo Henrik.
Dødskult, pappa, Ingrid presset ansiktet inn mot gutten og kikket under lua. For en gave! Er du sikker på at du ikke tok feil barn?
Han hang fast i beinet mitt og ropte, «jeg er gaven din», det var bare å ta ham med …
Hva heter han, da? spurte Silje mens hun bar inn varene.
Uten navn.
Ingen etikett, ingen pris?
Ikke det, nei.
Pappa, himlet Ingrid. De har lurt deg … men vi får vel bare kaste ham ut.
Gutten strammet seg fullstendig, parat til å stikke. Kanskje Ingrid merket det, for hun grep ham hardt over skulderen og banket ham lett på lua:
Hallo? Hvem bor i huset her?
Gutten sa ingenting, trakk seg sammen.
Svarer ikke kanskje det er dårlig dekning ute. Vi får til huset så løsner det nok, flirte Silje og sendte blikk til faren.
Gjennom årene hadde de utviklet et eget kroppsspråk Silje signaliserte at gutten var spesiell, og for vanskelig for vanlige metoder. Kanskje «god politi slem politi»-leken måtte til. Faren svarte med blikk: «Fem minutter, ikke mer».
Ingrid, ta med gaven inn. Vi får analysere denne Ukjente Vandrende Gjenstanden.
Sekundet etter dro hun med seg gutten, nesten som en filledukke. Han protesterte og mumlet noe gjennom tennene.
Pappa, det klirrer inni ham, smilte Ingrid, mens hun holdt hardt om «gaven».
Kanskje ei mutter har løsna, eller kontakt er brutt, støtte Silje. Pappa, husk å ta tang og loddebolt når du låser garasjen. Vi skrur ham fra hverandre og ser hva det er. Kom, Ingrid!
Jentene forsvant inn, klemte gutten mellom seg. Henrik gikk i garasjen og rutinemessig gjorde bilen klar for morgendagen. Først etter tre runder à fem minutter kom Ingrid løpende tilbake, glødende i blikket:
Pappa, han lyver!
Hvordan vet du det?
Elementært, kjære far, humret hun. Han lukter ikke gatebarn; dette er et ekte innendørsbarn.
Har du luktet på ham?
Jepp. Gjett hva han lukter?
Jeg gjetter … boller? Barnesåpe? Kakaomelk?
Feil, tre forsøk brukt opp. Dette! hun rakte fram hånda full av svarte flekker.
Sot?
Nope, lukt selv.
Henrik luktet og gned vekk en flekk.
Sminke?
Bingo! lo Ingrid. Sminke, pappa! Han har dekket seg med det for å se urenslig ut.
Sa han hva han heter?
Han sa han kalles Oksen. Sikkert et gatenavn …
Okse passer fint vi forer ham opp …
Dette blir alvor, pappa. Du må skjønne at denne «Oksen» har planlagt dette spesifikt for deg! Kledd seg ut, lagt på sminke … men hvorfor?
Vet ikke. Silje får ham sikkert til å prate om to sekunder. Han klarer ikke tie mer nå.
Hun rakk ikke å fullføre Silje kom ut og ropte:
Har vi ennå litt svovelsyre igjen?
Halv kanne står i kjelleren! Ingrid dro i en gammel plastkanne og passerte pappa: Vi løser ham sikkert opp denne gangen!
For noen pøbler, gliste Henrik og gikk i huset.
Skynd deg å vaske hendene, pappa, hørtes det straks fra kjøkkenet.
Vi er sultne som ulver og fatter ikke hvorfor vi må vente på denne Oksen …
En melkekalv, jeg kunne knaske bena hans, istemte Ingrid.
«Ærlig talt», smilte Henrik for seg selv da han gikk inn på vaskerommet. «De gir seg aldri, de jentene … Stakkar gutt, hold ut, jeg kommer!»
Gutten satt på en krakk midt på kjøkkenet. Jentene dekket ferdig bordet og lo sammen. Henrik la merke til gutten, nå i nytt lys han så ut til å være ti, kanskje elleve år. Overraskende rød i håret, som sandrev på en trøndersk høststrand. Han hadde på seg en stripete genser i rødt og sort med teksten «SOVJET», hullete jeans, bare føtter under krakken. Han tørket det våte håret med frottéhåndkle.
Skal du ha noe eller bare gresse, Oksen? ertet Ingrid.
Vi har ikke med høy, men kan godt koke litt kraftfor …
Nå holder dere, jenter! Ta fem, og mat hver deres mage, Henrik la seg på myndig tone.
Jajaja, svarte jentene i kor og satte i gang å spise.
Henrik kastet blikk på Oksen og lot tankene surre. Gutten stivnet ikke lenger rettet ryggen, holdt blikket oppe. Det så nesten ut som han satt hjemme ved middagsbordet. Jentene noterte seg forvandlingen, så spørrende på hverandre.
«Hva er dette?», undret Henrik. «Maskerade for å komme hjem til oss? Hvorfor? Jentene har rett han er for hjemmekjær, for smart og ærlig til å være kriminell. På jakt etter noe annet … Men hva?»
Pappa? Hører du meg? sover du? Silje viftet med armen foran ham. Skal du ha mer?
Nei takk, jeg er mett. God mat, flinke jenter. Hvor lenge var jeg borte?
Halve livet, spøkte Ingrid. Vi har blitt voksne og gift! Hei bestefar, vi er barnebarna dine.
Og dette er beilern deres? gliste Henrik og nikket mot gutten idet han tok imot kaffekoppen fra Silje.
Han er bare kjæleoksen vårt, lo Ingrid og klappet Oksen på hodet.
Får ham til å legge på seg kjøttprisene stiger til sommeren.
Oksekjøtt, korrigerte Silje, tok tak i en hårtust på gutten.
Nei, stopp! ropte gutten plutselig høyt. Så roet han seg, rød i kinnene: Silje, Ingrid … ikke gjør mer … Jeg gir meg. Henrik, unnskyld, det ble helt feil …
Sett deg, forklar, ba Henrik rolig.
Og vær ærlig! kvekket Ingrid. Jeg lukter løgn på ti meters hold …
Jeg vil heller fortelle alt, for jeg føler meg ikke vel med å juge …
Den enkle, smått utrolige sannheten overrasket alle. De hadde forestilt seg mye, men ikke dette.
Sannheten: Gutten het Ola Bjørklund (han viste faktisk fødselsattest), bare én dag eldre enn Ingrid, også elleve år. Faren døde i en ulykke på jobben, moren fikk for tidlig fødsel av sjokket lillesøsteren, Lene, overlevde. De stod igjen uten nær familie. Storesøsteren, Sofie, var nesten voksen og fikk slite for å få beholde søskna hjemme sammen. Sorg og ansvar gjorde Ola og Sofie voksne tidlig.
I oktober ble Sofie plutselig veldig sliten, noe var galt. Ola var redd tenk om hun også ble borte? Men det viste seg å være kjærlighet hun hadde rett og slett forelsket seg hodestups. Søskenflokken pleide alltid å være åpne, men denne gangen hadde Sofie vegret seg å snakke om det. Til sist fortalte hun, og Ola visste straks at det var alvor. Hun fortalte om Henrik: Henrik Arnesen, rørlegger, ikke rørt sprit på ti år, alenefar til to jenter, kona hadde forlatt ham og flyttet til Spania da barna var små. Ola fant også ut at Henrik ofte tok seg av løvetannbarn, plasserte dem hos gode familier fordi han selv var barnehjemsgutt. Da kom ideen lat som han var hjemløs, komme seg inn til Henrik, se hvordan han og jentene virkelig var. Familien var i virkeligheten alles ansvar nå, som eneste gutt måtte han se an hvilken familie han kunne overlate søsteren sin til. Ville de ta henne inn og elske henne som sin egen?
Det Ola ikke regnet med var at jentene var så dyktige «politi» og avslørte ham på et blunk.
Dere er virkelig kjempefine, hele familien, sa Ola rørt. Silje, Ingrid … dere er herlige. Henrik, vær snill og gift deg med søsteren min, Sofie. Jeg lover, du vil ikke angre deg. Hun er snill og god, akkurat som mamma. Hun ville si det selv, men tørte ikke …
Hvorfor? spurte Silje forsiktig.
Hun var redd du ikke ville ha henne … på grunn av barna …
Tull, du! Vi har alle våre utfordringer, Ingrid slo ham kameratslig på skulderen.
Ja, vi hjelper hverandre, la Silje til. Pappa, hva sier du? Skal vi fri?
Det er som i en film, smilte Henrik. Jeg har faktisk lagt merke til Sofie Olsdatter en stund …
Ikke snakk om fortid nå, pappa, Silje klemte hånden hans.
Det har gått mange år … men det er rart hvordan livet kan ta uventede vendinger. Ekskona orket ikke være mamma for to forlot oss. Nå har vi kanskje mulighet for en større familie. Men det er ikke alle som vil bli stemor til barn …
Hun har fylt 23 nå, sa Ola.
Du er bare ti år eldre, pappa, det er ikke noe problem, smilte Ingrid.
Du har erfaring og kan støtte henne. Vi kommer til å hjelpe begge to, ikke sant, Ola?
Vi kommer til å hjelpe, svarte han alvorlig.
Ja, pappa? Ja? begge jentene omringet ham, så på ham med store øyne Skal du fri?
Ja … men vi må jo spørre henne selv …
Sofie sa ja, Ola reiste seg og rakte hånden høytidelig ut. Takk, Henrik. Jeg, som eneste mann i familien, gir deg nå søsteren min som kone …
Henrik tok hånden hans fast og dro ham inn i en klem. Tårene sprengte på.
Pappa, Ingrid snakket fort for å bryte stemningen du lo av det i morges, men nå fikk du det akkurat slik jeg så for meg. Gledelig bekjentskap Oksen, og livsgaven: en stor familie. Det var jo alltid det du ønsket deg, pappa. Nå har du det endelig.
