Onsdag, 12. juni
I dag satt jeg på togstrekningen mellom Oslo og Drammen, og det var nesten tomt i vognen. Jeg fant en sitteplass ved vinduet og lot tankene vandre. En eldre dame steg på og satte seg ved siden av meg tydelig på vei til sitt landsted, akkurat som meg og mange av de andre som reiste denne morgenen. Jeg merket straks lukten av jord og grønnsaker; hun minte meg om hvordan min kjære Astrid og jeg pleide å ta toget til vår egen parsell ute i skogen. Etter at Astrid ble syk og gikk bort, hadde jeg knapt våget meg ut dit igjen, redd for ensomheten og minnene.
Da vi nærmet oss Hokksund, snudde den eldre damen seg mot meg og sa, med varm stemme: «Dette blir en strålende dag med sol, vi har nok tid til å få gjort noe.» Ordene traff meg som lyn det var akkurat det Astrid pleide å si på slike dager. Jeg kunne ikke annet enn å nikke, litt usikker, og vi begynte å prate forsiktig. Vi snakket om den dårlige avlingen i år, den lange tøffe vinteren og håpene våre for neste sesong, alt mens landskapet gled forbi med åkrer og skog langs vinduet.
Da vi gikk av ved bussholdeplassen utenfor Mjøndalen, ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde møtt denne damen før. Vi gikk sammen et stykke før våre veier skilte seg. Da jeg omsider kom til parsellen min, så jeg at den hadde grodd over av ugress og villgrønt etter min lange fravær. Likevel løftet den korte samtalen med damen humøret mitt, og jeg fikk lyst til å undersøke marken nærmere.
Med et fornyet mot grep jeg spade og hagehansker, og begynte å rydde, lukte og grave. Det var tilfredsstillende å se den sorte jorden igjen, og jeg bestemte meg for å la tomten være i min eie noen år til. Etterpå satte jeg meg på benken og nøt matpakke og termos med te, mens jeg så på ringblomstene svaie mot vinden og betraktet røde, modne epler under treet jeg selv hadde plantet. Det var gode minner.
Humøret hadde løftet seg merkbart, og jeg lovet meg selv å komme oftere ut. Da jeg plukket sopp i skogen, merket jeg hvor lett alt føltes det var som om et lag av sorg forsvant. Det å jobbe og være nær naturen ga meg ny lyst og mening.
På hjemveien traff jeg den samme damen igjen. Vi delte noen epler og lo mens vi snakket om arbeidet på parsellene våre. Hun forsikret meg om at jeg fremdeles hadde mye å leve for, og oppfordret meg til å finne glede og hensikt i hverdagsjobben. Da jeg etterpå steg av på min stasjon, så jeg mot kveldssola og smilte. Sorgen var ikke borte, men den var ikke lenger tung jeg kjente på takknemlighet og ro.
