Den eldre damen snudde seg mot Robert og sa noe som ga ham gåsehud: “I dag blir det en nydelig og solrik dag. Vi har nok av tid til å få gjort noe.”
Du, hør her Robert satt på toget en rolig onsdag, det var ganske tomt i vognen. Så kom det inn en eldre dame og slo seg ned ved siden av ham. Man kunne se på klærne hennes at hun sikkert skulle til småbruket eller hagen sin utenfor byen akkurat som Robert og mange av de andre på toget. Tankene hans begynte å vandre til kona han hadde mistet. De pleide jo alltid å dra ut til parsellen sammen, men etter at hun ble syk og gikk bort, hadde han ikke orket det mer. Ensomheten hadde satt seg fast i hele kroppen hans.
Da toget stoppet på neste stasjon, lente damen seg over og sa akkurat de ordene kona hans alltid brukte: “I dag blir det en nydelig og solrik dag. Vi har nok av tid til å få gjort noe.” Han kvapp jo helt, men rakk bare å nikke litt usikkert. Så begynte de å prate sammen om den dårlige avlingen i år, den harde vinteren og hva de håpet på for neste vår.
Senere, da de gikk av toget for å bytte til bussen, slo det Robert at han aldri hadde sett denne damen før. De tuslet et stykke sammen før veiene deres skiltes. Da Robert kom fram til parsellen sin, ble han nesten litt sjokkert over hvor overgrodd alt hadde blitt mens han hadde vært borte så lenge. Men noe med samtalen med damen hadde tent et lite håp i ham. Han fikk plutselig lyst til å ordne opp igjen.
Med et helt nytt pågangsmot begynte han å grave i jorda, dra opp ugress og prøve å få litt orden. Det var faktisk ganske tilfredsstillende å se jorden igjen under all villnisset, og han bestemte seg raskt for at han ikke skulle selge stedet likevel. Etterpå satte han seg på benken, koste seg med nistepakka og en kopp kaffe. Han tittet bort på favorittblomstene sine som vaiet i vinden, og de modne eplene under det lille treet minnet ham om bedre tider.
Stemningen hans ble mye lysere, og Robert kjente at han egentlig ville bruke mer tid ute på parsellen kanskje til og med oftere enn før. Mens han plukket kantareller i skogholtet ved siden av, fikk han nesten følelsen av at noe tungt endelig slapp taket.
På vei hjem igjen traff han faktisk den samme damen. De satt sammen på bussen, delte et eple og småpratet om jobben som ventet dem. Den eldre damen minnet ham på at det fortsatt var mye liv igjen i ham, og at gleden over små ting aldri forsvinner. Da han steg av og ruslet hjemover under en rosa kveldssol, kjente Robert seg lettet, og et lite smil sneik seg frem endelig bar han ikke lenger på all den tunge sorgen.
