Vet du, Andreas og jeg ble kjent da vi begge var 27 år gamle. På det tidspunktet hadde Andreas allerede fullført studiene sine med toppkarakterer og holdt på å forberede seg til masteroppgaven. Han var alltid flink på skolen og hadde gjort det bra, vet du. I tillegg hadde han rukket å tjene penger, så han hadde kjøpt seg en toroms leilighet og til og med fått seg en garasje. Etter studiene hadde han planer om å kjøpe bil. Et år senere giftet vi oss. Og halvannet år etter det fikk vi ei lita jente sammen. Da vi begge fylte tretti, var datteren vår allerede to måneder gammel.
Da hans bursdag nærmet seg, foreslo jeg at vi kunne feire på restaurant sammen med foreldrene hans. Men han ville ikke. Han sa at han ville feire dagen sin bare med oss, sine jenter. Så det gjorde vi. Dagen etter, etter jobb, dro han til foreldrene sine, men han kom raskt hjem igjen. Han satt seg bare ned i sofaen og begynte å gråte. Jeg ble helt satt ut. En voksen mann, selvgående og far til et lite barn å se ham slik Jeg prøvde å trøste ham så godt jeg kunne, og til slutt åpnet han seg for meg.
Det viste seg at da han var liten, ble han slått for de minste ting: for å spille fotball der han ikke skulle, for å søle på klærne, for å skrive feil i skriveboka Det var både faren og moren som slo ham. «Da jeg ble eldre, sluttet de å slå, men ikke én gang har jeg hørt noe fint fra dem,» fortalte han. Han avsluttet videregående med toppkarakterer.
Javel, det er bare videregående. Nå må du på universitetet, sa de. Så Andreas begynte på universitetet, selv om han egentlig ikke trengte det for å gjøre det bra videre.
Han kjøpte seg leilighet.
Bare femti kvadratmeter, kommenterte de, selv om de bodde på én på tretti.
Han giftet seg med meg.
Liten og tynn jente, er du sikker på at hun klarer å bære frem barn?
Og så fikk vi barn.
Gudene vet hvem ungen har etter! Hun ligner ikke på noen av oss!
Til slutt lagde de et oppstyr fordi han ikke holdt stort selskap for deres bryllupsdag.
Utakknemlige sønn! sa de til ham.
Og da satt han altså der, og spurte meg med tårer i øynene: Er jeg virkelig så dårlig menneske at foreldrene mine ikke kan elske meg?
Jeg svarte at det finnes folk som ikke klarer å vise kjærlighet, og at det bare er uflaks at han vokste opp i akkurat den familien. Men nå har han meg og datteren vår, og vi er så glade i ham. For meg er han verdens beste mann.
Ser du forresten hvor lykkelig datteren din er når du kommer hjem fra jobb? spurte jeg. Da gløder øynene hennes virkelig! Andreas husket det, og da la han all sorgen til side. Og etterpå smilte han faktisk selv også.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
