Dagtidsgjøken kuet over
Nei, nå tuller hun, altså! ropte Ingrid. Jørgen, kom hit! Nå!
Mannen, som akkurat hadde spent av seg joggeskoene i gangen, tittet inn i døra mens han i farta kneppet opp skjortekragen.
Ingrid, hva er det nå? Jeg kom rett fra jobb, hodet holder på å eksplodere…
Hva det er? sa Ingrid og pekte oppgitt mot badekarkanten. Se nøye. Hvor er sjampoen min? Hvor er den nye hårmasken jeg kjøpte i går?
Jørgen myste kortsynt mot rekken av bokser.
Der stod det en diger flaske tjæresjampo, en liters “Burdock” og et tungt glass med en krem som var… overraskende brun.
Eh Det der er mammas greier. Hun syns sikkert det er enklest å ha alt tilgjengelig, mumlet Jørgen og unngikk blikket til kona.
Enklere? Jørgen, hun bor ikke her! Og ta en kikk under badekaret.
Ingrid bøyde seg og dro fram et plastkar. Oppi lå alle hennes franske, dyre hårprodukter, hennes svamp og barberhøvel.
Hva skal man si, Jørgen? Hun har altså kastet alt mitt nedi dette skitne karet, mens sine egne flasker har fått hedersplassen på kanten.
Hun bestemte at sakene mine skal ligge sammen med moppen, mens hennes “Burdock” skal trone som dronning på badet!
Jørgen sukket tungt.
Ingrid, ikke lag oppstyr. Mamma har det vondt nå, du vet jo det. Jeg kan bare flytte alt tilbake, og så spiser vi middag? Forresten, hun har laget kålrulletter.
Jeg skal IKKE spise hennes kålrulletter, svarte Ingrid tørt. Hvorfor henger hun her, egentlig? Hvorfor styrer hun i mitt hus, Jørgen?!
Jeg føler meg som en fremmedleietaker som får lov til å bruke dassen – hvis jeg spør først!
Ingrid viftet bort ektemannen og forsvant. Jørgen dyttet konas plastkar lydløst under badekaret igjen.
Boligproblemer, som har ødelagt livet til millioner, var aldri saken for Ingrid og Jørgen.
Jørgen hadde arvet en romslig leilighet etter bestefar på farssiden.
Ingrid overtok en koselig toroms etter mormor.
Etter bryllupet flyttet de inn hos Jørgen der var det nytt bad og aircondition. Ingrid leide ut sin egen til et trivelig ektepar.
Forholdet til Jørgens foreldre var preget av bevæpnet nøytralitet med et snev av høflig vennskap.
Synnøve og mannen, en intellektuell og evig taus Geir, bodde i den andre enden av byen.
En gang i uken tradisjonell kaffedate, obligatoriske spørsmål om helse og jobb, og høflig smilutveksling.
Ingrid, har du blitt tynnere? sa Synnøve, og la på et ekstra kakestykke. Jørgen, du må mate kona di!
Mamma, vi trener bare, parerte Jørgen.
Og det var alt. Ingen overraskelsesbesøk, ingen råd om stryking av skjorter.
Ingrid skrøt til venninnene:
Jeg er superheldig med svigermor. Et funn! Hun blander seg aldri, maser ikke, ingenting.
Alt raknet en regntung tirsdag, da Geir, etter 32 års ekteskap med Synnøve, pakket sakene, la igjen en lapp på kjøkkenbordet: “Drar til havet, ikke let!”, blokkerte alle kontakter og stakk.
Det viste seg at “djevel i brystet” ikke bare var et ordtak, men også en ganske så livlig resepsjonist på Farris Bad, hvor paret hadde feriert om sommeren de siste tre årene.
For seksti år gamle Synnøve snudde verden.
Først var det tårer, nattlige telefoner og uendelige analyser:
Hvordan kunne han, Ingrid? Hvorfor? Hva har JEG gjort galt?!
Ingrid var oppriktig lei seg. Hun kjørte beroligende dråper til svigermor, nikket tålmodig, og hørte samme historie om igjen mens Synnøve bannet “gamle fruentimre”.
Men tålmodigheten tok fort slutt. Sutringen ble for mye.
Jørgen, hun ringte fem ganger før lunsj, sa Ingrid en morgen. Hun vil at vi skal komme og skifte lyspære i gangen.
Kan ikke dette ta slutt snart?
Jørgen så trist ut:
Hun er ensom, Ingrid. Hun har levd bak en mann i alle år, og far forlot henne så overraskende…
Vær litt snill mot henne, vær så snill…
Man kan skifte lyspære selv eller ringe vaktmesteren. Men hun trenger nøyaktig oss. Gjør jeg det?
Og så begynte nettene Jørgen dro til mamma.
Ingrid, mamma tør ikke sove alene, sa Jørgen med kofferten. Hun sier det er så stille. Jeg sover der noen dager, ok?
Noen dager? Ingrid hevet brynene. Jørgen, vi er nygifte, og du flykter hjem til mamma! Jeg vil ikke sove alene halve uken!
Ingrid, det er bare midlertidig. Hun kommer til seg selv igjen.
“Midlertidig” strakk seg ut i en måned.
Synnøve krevde sønnen i sofaen fire kvelder og netter i uken.
Hun påsto hun hadde blodtrykk, blackouts, og tryllet fram kluss med kjøkkenvasken med egne hender.
Ingrid så at mannen var utkjørt, revet i to og så gjorde hun feilen hun skulle angre på resten av livet.
***
Hun bestemte seg for å ta en ærlig prat med svigermor.
Du, Synnøve, sa hun over søndagsmiddagen, hvis du hater å sitte alene hjemme, hvorfor ikke komme hit på dagtid?
Jørgen er på jobb, jeg har hjemmekontor iblant. Du kan drikke kaffe, gå tur i parken, slappe av i sentrum. Og så kjører Jørgen deg hjem på kvelden.
Synnøve kastet et rart blikk på svigerdatteren.
Vet du… Du er så fornuftig, Ingrid. Hvorfor sitte hjemme og sture i det hele tatt?
Ingrid hadde forestilt seg noen timer i uka, kanskje nærmere lunsj og at Synnøve gikk hjem før Jørgen kom.
Men Synnøve hadde sin egen plan hun møtte opp presis klokka sju.
Hvem er det? mumlet Jørgen, søvnig av ringeklokka.
Han åpnet døra selv.
Det er bare meg! svarte Synnøve blidt i callinganlegget. Tok med rømmegrøt!
Ingrid dro dyna over hodet.
Seriøst? hvisket hun. Jørgen, klokka er sju! Hvor finner hun fersk rømmegrøt denne tiden?
Mamma står tidlig opp, svarte Jørgen mens han kastet på seg joggebuksa. Sov du.
Fra den dagen var livet et kaos. Synnøve var ikke bare innom hun bodde der åtte timer daglig.
Ingrid prøvde å jobbe, men over skulderen lød det:
Ingrid, har du ikke tørket støv av TV-en? Jeg har med kluten, tar det på et blunk.
Synnøve, jeg jobber, har møte på fem minutter!
Ja, ja, det er bare nettmøter, du stirrer vel bare på bilder uansett.
Og du, skjortene til Jørgen stryker du helt feil. Pressen skal være sylskarp, kom så viser jeg deg mens du “venter på klientene”.
Alt ble kritisert.
Hvordan grønnsaker ble kuttet: “Jørgen liker staver, ikke terninger som i kantina!”
Hvordan senga var redd opp: “Teppe skal nå gulvet, ikke henge der og slenge.”
Hvordan det luktet på badet: “Det skal lukte hyggelig, ikke kjeller!”
Ingrid, ikke bli lei deg, sa svigermor med nesa i gryta, men suppa di er altfor salt.
Jørgen har svak mage, det vet du vel? Du tar livet av gutten din med den kokkeleringen. La meg fikse det.
Han elsker denne suppa, Ingrid knyttet nevene. Han spiste to porsjoner i går!
Jørgen er bare høflig. Han vil ikke såre deg, stakkars.
Før lunsj hadde Ingrid allerede nerver utenpå kroppen.
Hun flyktet til kafeer for å slippe den belærende stemmen.
Når hun kom hjem, var frustrasjonen komplett.
Først kom “favorittkoppen” til Synnøve en gigantisk, spraglete kopp med “Verdens beste mamma” på. Så kom regnjakka på knaggen, og etter en uke var det plutselig en hel hylle ledig i garderoben til “skiftetøy” og to fleecebadekåper.
Hvorfor trenger du morgenkåper her? Ingrid oppdaget et rosa fleece-monster blant sine silkenattkjoler.
Kjære, jeg er her hele dagen. Man må jo føle seg hjemme i sitt eget hus vi er jo familie nå. Ikke vær så fornærmet.
Jørgen svarte alltid det samme på klagene:
Ingrid, vær litt klok, da. Mamma har det vondt, hun har mistet mannen sin, hun trenger å føle seg viktig. Gjør det noe om hun får en hylle?
Hylla er ikke saken, Jørgen! Moren din skyver meg ut av mitt eget hjem!
Nå overdriver du. Hun hjelper jo til lager mat, vasker. Du sa jo du hater å stryke.
Jeg går heller krøllete enn å ha på noe hun har strøket! bjeffet Ingrid.
Men det nyttet ikke.
***
Bokser på badet var siste dråpen.
Jørgen, maten blir kald! ropte Synnøve fra kjøkkenet. Jeg har brukt mindre pepper til deg, Ingrid!
Ingrid stormet inn, der svigermor allerede var i gang med tallerkenene.
Synnøve, spurte hun, nesten rolig, hvorfor fjernet du tingene mine fra badekaret?
Svigermor så ikke engang opp. Hun la rolig gaffelen til Jørgen og smilte:
Å Ingrid, de flaskene var jo nesten tomme, de tok bare plass. De luktet forresten så sterkt at jeg ble svimmel.
Jeg satt mine, med kjente og kjære lukter. Dine plasserte jeg sirlig under, så de ikke skulle i veien.
Du har vel ikke noe imot det? Det trengtes å ryddes der uansett.
JEG har noe imot, utbrøt Ingrid. Dette er mitt bad. Mine ting. Mitt hjem!
Kjære deg, er det din leilighet, da? Synnøve satte seg teatralsk tungt. Det er Jørgen sin! Du er selvsagt husets frue, men… mor til mannen må man respektere.
Jørgen, som hadde stått i døra og hørt på, ble hvit.
Mamma, hvorfor sier du sånn Ingrid har leilighet hun også, det er bare vi bor her sammen…
Den leiligheten? Synnøve viftet avfeiende. En gammel bestemorsjappe.
Jørgen, sett deg og spis. Kona di er grinete igjen, hun burde ha mat.
Ingrid så på mannen sin. Hun ventet.
Ventet at han skulle si: “Mamma, stopp. Nå går du for langt. Pakk sakene og reis hjem.”
Jørgen sto og vekslet blikk mellom dem og satte seg bare til bords.
Ingrid, kan vi ikke bare spise? Vi tar det rolig. Mamma, du burde ikke ha rørt tingene til Ingrid…
Du hører det! utbrøt Synnøve fornøyd. Sønnen min forstår.
Og du, Ingrid, du er så vanskelig. Alt skal være ditt. Familie betyr jo fellesskap!
Tålmodigheten til Ingrid sprakk.
Alt felles? sa hun. Greit.
Hun snudde og gikk ut av kjøkkenet.
Jørgen ropte etter henne, men hun hørte ikke. Hun pakket sammen klærne på tjue minutter.
Tok ikke med flaskene fra badet hun kunne kjøpe nytt.
Hun forlot huset til dobbeltstemme: mannen tryglet, svigermor klagde og fikk til og med snakket inn noen skjulte fornærmelser mellom hikstene.
***
Ingrid hadde ingen planer om å gå tilbake. Hun søkte raskt om skilsmisse etter flukten.
Mannen ennå offisielt ektemann ringer henne daglig og ber henne komme hjem, mens svigermor sakte men sikkert bærer sakene sine fra egen leilighet til sønnens.
Ingrid er sikker på at det var akkurat dette Synnøve ønsket seg hele tiden.
