Blåstrømpen
Siv, kan du ta vakta mi i morgen, vær så snill? Svigermor har bursdag. Jeg må innom og gratulere henne.
Men var det ikke for bare en måned siden du gratulerte henne med navnedagen? spurte Nadine og så opp fra bunken med skjemaer.
Nadine! Slapp av nå. Navnedag er én ting, bursdag noe annet! Jeg må, skjønner du? Er det så vanskelig for deg? Du har jo ingen barn, og ingen bikkjer heller! Helt alene! Åh Jeg mener ikke Unnskyld!
Irina slo seg over munnen, men det var for sent. Nadine snudde seg vekk, nikket og gikk ut av lesesalen.
Det der ble ikke pent sukket Irina og sendte et raskt blikk mot Lise.
Henne kunne man ikke narre. Lise lot seg ikke lure til noe som helst. Hun hadde sagt klart fra! Hun var bibliotekar, ja, men mente at man måtte kunne stå for seg selv. Nadine ble livredd av Lises prinsippfaste holdninger, mens Irina lo så tårene trillet.
Se på oss, Nadine! Ikke alle bibliotekarer er sånne blåstrømper som deg! Sjekk meg eller Lise! Slik skal livet leves! Men du? Du jogger bare mellom biblioteket og hjem. Skjerf, katter Gammeljomfru! Beklager å si det så rett ut, men noen må si det som det er! Hvorfor er du slik? Du er jo pen når man ser etter skikkelig bondejente, med røde kinn! Men noe trist over deg Ikke sant, Lise?
Lise tok som vanlig affære og stoppet Irina.
Nå holder det! Slutt å bruke deg selv som eksempel. Du har hatt flere romanser enn det er smågodt i kiosken! Og se hvor du endte. Lever med Vidar, og han behandler deg så dårlig. Likevel skal du lære andre om livet?
Men jeg har mann! Og barn! Nadine har jo bare enda en katt. Snart kommer kattene til å kaste henne ut. Hvorfor får du ikke barn for din egen del, i det minste? Greit nok med ektemann, men familien din var jo ikke dårlig stilt du kunne klart et barn uten mann. Da ville du hatt noen.
Så merket man gjerne at både Lise og Nadine ble lei. Irina forsvant bak en unnskyldning om “ting å gjøre”, mens Nadine fant et hjørne i lesesalen for å skjule tårene.
Var det hennes skyld at det ble slik? Foreldrene ble syke først pappa, deretter mamma. Nesten femten år med pasientpleie hjemme, vasking, vending Hvem orker eller vil inn i et slikt liv? Ikke at noen ventet utenfor døra. Hun så seg i speilet og visste hun var ingen skjønnhet, men heller ikke stygg. En grå mus, verken eller. Grå øyne, symmetrisk ansikt, tykk flette, som hun klippet av etter morens død for å få en mer praktisk frisyre.
Ellers var hun bare Nadine En vanlig, gjennomsnittlig kvinne. Ingen uvaner, og ingen ambisjoner, kanskje.
Hun hadde aldri jaktet på noe annet. Å se hvordan venninnenes familieliv var, skremte vettet av henne.
Ta Irina for eksempel. Hun var gift, men til hvilken pris? Hele Tønsberg visste at Vidar hadde en annen familie ved siden av. De heftige kranglene de hadde var blitt samtaleemnet i nabolaget. Det var aldri stopp, og alt for åpent. Irina innrømmet at folk skravler likevel da kunne de like godt vite sannheten. Hun hadde ingenting å skamme seg over hun var hans ektefelle, ferdig snakka.
Nadine forstod ærlig talt ikke vitsen. Hvorfor bruke all energi på slike forhold? Hva med respekt for seg selv? Litt stolthet? Men hun visste jo også at virkeligheten var annerledes enn i bøkene. Stolthet passet for dem med rike onkler, eller som ikke hadde helseproblemer hjemme, men Irina dømte hun aldri hun prøvde mest å forstå.
Ble det krise, visste Nadine at Irina stilte opp. Hun ble ekspert på å sette sprøyter da Irinas mor trengte hjelp. Da Nadine ikke fant hjemmehjelp til sin egen mor, stilte Irina opp på døra, ordnet det som trengtes og fulgte opp med medisiner helt uten å ta imot noe.
Vil du såre meg? sa Irina når Nadine prøvde å betale for hjelpen. Slutt med det tullet! Flaks vi er naboer. Knepp i døra så kommer jeg. Slutt å prøve å betale da!
Nadine ble rød av skam og prøvde heller å gjøre godt igjen, ved å strikke skjerf og luer til Irinas barn og barnebarn. Votter med dompap på, som datteren dro fram kun til jul, av frykt for å miste dem.
Det var Irina som foreslo: Hvorfor starter du ikke nettbutikk? Dette selger seg selv!
Nadine ble fristet, men slo det fra seg.
Jeg strikker for hånd, og det tar tid.
Få med nabodamene! De sitter uansett med strikketøy under blokka hver kveld. Litt biinntekt for dem og for deg.
Rart nok, men det fungerte. Med Irinas pågangsmot fikk de opp en enkel hjemmeside. Bestillingene strømmet inn ingen gullgruve, men det hjalp. De eldre damene fikk også en hyggelig aktivitet, og kveldene på benken fikk nytt formål.
Se her! Siste nytt fra moten i Oslo tante Inger viste meg nesten helt likt mønster på løper. Små endringer, så har vi en super juleduk! Jeg kunne gjerne brukt det selv.
Nadine satte i gang. To uker senere hadde Irina ny skjørt, og nettbutikken ble oppdatert.
Butikken gjorde ikke dem rike akkurat, men Nadine fikk smaken på å mestre. Hun var plutselig blitt smågründer.
Noen lo. Lise særlig men hjalp iblant til, rådgav og bidro med fantastiske kniplingblonder ingen andre kunne lage. Det var hennes mormor som lærte henne, sa hun. De blondere var dyreste varen i butikken.
Lises mann stakk av like etter tvillingene ble født. Han mente seg for kunstner til å bo med en småbarnsmor, og var bare innom i ny og ne. Den eldste datteren kjente ham knapt.
Mamma, den onkelen kom igjen.
Han ble rasende for det, men Lise hadde sluttet å unnskylde ham hun spurte rett ut: Hva har du noen gang gjort for henne?
Om det var tvillingene eller bare hans uansvarlighet, uansett forsvant han snart vekk. Lise taklet det. Med foreldrene sine på gården, fikk hun poteter, grønnsaker og alt mulig. Hun hadde ikke hatt ferie utenfor Eidsvoll på årevis, men hun klaget ikke.
Barna ble flotte Nadine måtte innrømme at om hun visste hennes egne barn ville blitt som Lises, hadde hun kanskje gjort som Irina rådet fått barn uten mann, men Nadine turte aldri helt det. For om noe skulle skje henne, hvem tok vare på barnet? Ingen familie igjen, og venninner opptatt med sitt. Skulle barnet ende på barnehjem? Nei takk! Det fikk bli katter og strikking. Ansvaret er ikke til å tulle med.
Nadine ante heller ikke at både strikkelauget og Irina saumfarte byen etter aktuelle menn til henne. I en liten norsk by med kvinnemangel var alle mulige navn diskutert, men de ventet. Bare Irina snublet av og til innom temaet og angret etterpå.
Men så, plutselig en dag, skjedde det uventede: Nadine gikk med på å bytte vakten til Irina for å hjelpe henne med svigermor, og tenkte å bruke kvelden på å legge ut bilder av Lises nye, hvite blondekjole i nettbutikken. Skulle bli butikkens stolthet.
Brudekjolen! For en skjønnhet, Lise! Gullhender har du.
Si det til guttene mine! Nesten klippet hele nederst på kjolen før jeg fikk stoppet dem. Måtte sy hele motivet på nytt i natt.
Nadine brukte hele kvelden på å finne de riktige ordene til annonsen, da hun hørte noe på trappa hjemme.
Hjelp
Stille, nesten uhørlig over vanlig bråk i oppgangen. Barn som raste, noen kranglet, men ropet var virkelig.
Hjelp
Nå var hun sikker.
Det gamle bygget huset mest pensjonister. Mange bodde med familie, men noen var alene, slik som Nadines foreldre hadde vært. Og en av dem var gamle frøken Åse.
Hun hadde vært lærer på skolen, bestevenn med Nadines mor. Hun svarte alltid enkelt på spørsmål om egen helse: Nei du, Nadine, helsa mi er ikke noe å bry seg med. Fortell heller om deg!
Rart, men Nadine kunne betro seg til Åse på en annen måte enn til andre, og fikk ofte nyttige råd tilbake:
Lev slik du ønsker, Nadine. Ikke la folk dra deg inn i deres målestokk. Ikke gift deg for plikt eller fød barn for samfunnets skyld! Jeg har sett så mange barn som aldri fikk kjærlighet bare fordi foreldrene mente det måtte være sånn. Barn merker når det bare er plikt.
Det ga Nadine ro. Hun var ikke helt på viddene likevel.
Åse selv hadde vært gift nesten femti år men ingen barn, hun levde for elevene sine, som stadig tok kontakt.
Mine barn! sa hun rørt.
Da mannen døde for noen år siden, var det Nadine som fant en kattunge på gata og spurte: Tror du han vil bo her, Åse?
Åse lot kattungen flytte inn, og det ga både henne og kattungen, Pusur, et nytt liv.
Men nå var det Åse sin forsiktige stemme som ropte om hjelp fra leiligheten hennes.
Nadine nølte ikke. Hun sprang ned trappa, banket på døra hos styrelederen. Mariann! Det har skjedd noe!
Mariann, som hadde nøkler til “gamle” leiligheter i blokka, ga blaffen i reglene denne gangen.
Jaja, la dem bare arrestere meg!
De låste opp, og synet var ille.
Åse hadde falt på badet, slått hodet og kunne ikke bevege seg. Hvordan hun hadde orket å rope, ante ingen men Nadine var den eneste som hørte.
Takket være Nadine kom Åse til sykehuset og kom seg etter hvert. Da hun kom hjem, hentet Nadine henne inn i sin egen leilighet for å hjelpe henne videre.
Tenk at slike folk som deg finnes, Nadine, utbrøt Åse. Du må jo nesten være et ekte engel!
Hver kveld kom Nadine hjem til full fart katter som raste, Åse som rapporterte dagens hendelser, og Pusur som styrte de andre kattene rundt. Det var ikke stille, men det føltes riktig.
Slik gikk dagene, og Nadines liv tok sin egen sving alt det trygge og planlagte var plutselig blitt byttet ut med nye muligheter.
Og en kveld ringte det på døra. Irina? undret Nadine, satte filmen på pause og gikk for å åpne.
Der sto en fremmed mann, mørk og skjeggete, i skinnvest og slitte olabukser ikke lik noen av Tønsbergs menn.
Hvem leter du etter?
God kveld! Bor frøken Åse her nå?
Og hvem er du?
En venn som vil hilse på.
Hun var i tvil, men da kom Pusur farende og la seg rett foran ham.
Se her! Pusur! Hei, gutten min!
Hele mannen tinte opp med et smil, og Nadine slapp ham inn.
Åse, som så ham, utbrøt: Sondre! For en glede! Hva bringer deg hit?
Skal til Bergen med motorsykkelgjengen. Måtte innom og hilse. Det er lenge siden sist.
Beklager at jeg ikke har ringt så ofte. Dette er Nadine, det nærmeste et menneskelig engel du finner, Sondre!
Plutselig ble Sondre mer sjenert, så ned og mumlet til Nadine at det var hyggelig å hilse.
Åse, som kjente ham godt, ordnet slik at han og Nadine fikk anledning til å bli kjent. Sondre ble i to dager. Og noen uker senere kom han tilbake, og plutselig stod Nadine midt opp i eget frieri.
Sondre, vi kjenner jo ikke hverandre så godt Er ikke dette litt overilt? spurte Nadine.
Hvem bryr seg? Er vi ikke voksne folk? svarte Sondre og smilte.
Da Nadine delte nyheten med Irina og Lise, ble det helt stille.
Skal jeg spørre om du elsker ham? Nei, vi er for gamle for den slags. Men tror du han er en god mann? spurte Irina.
Er jeg så gammel da? lo Nadine.
Forvandlingen var tydelig Irina så på henne og skjønte at nå hadde livet virkelig tatt en annen vending for Nadine. Ikke lenger stille bibliotekar, men en kvinne med gnist og nytt livsmot.
Jeg får ønske deg lykke til, Nadine! Lise, vi må fjerne kjolen fra nettbutikken!
Allerede gjort, smilte Lise lurt.
Byen hadde aldri sett maken til bryllup. Motorsykkelkortesje gjennom sentrum, og folk lurte på hva som skjedde.
Hvem gifter seg? spurte naboene.
Nadine på biblioteket.
Jaså! Endelig litt lykke til en som fortjener det.
Tre år senere hjalp Sondre gamle Åse ut av bilen ved fødeavdelingen. Nadine justerte den nye kjolen fra Lise, ordnet håret og ga fotografen beskjed:
Alle skal med på bildet! Absolutt alle!
Fotografen måtte få plass til både Irina med familien, Lise med unger, hele damestrikkelauget og Mariann fra borettslaget.
For i livet, tenker Nadine, skal man ha flest mulig gode mennesker rundt seg. Slik er det best å leve.
