Jeg har aldri vært likegyldig overfor andre mennesker. For noen år siden flyttet jeg fra en liten bygd til Oslo. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvordan folk kan gå forbi noen som trenger hjelp, eller hvordan noen kan kaste ut en mor og hennes barn fra en leilighet fordi de ikke har penger til å betale husleie. Selvsagt finnes det unntak. Det var i 2007. Jeg var på vei hjem fra jobb. På veien stanset jeg innom en dagligvarebutikk. Ved inngangen satt det en kvinne med et barn. De fanget straks blikket mitt. Moren så utmattet og oppgitt ut.
«Hva vil du?» ropte hun til sønnen sin.
«Jeg er sulten, mamma», svarte gutten rolig.
Foreldre med barn gikk ut og inn. Armene fulle av poser med mat. Gutten, slik han var kledd, så virkelig ut til å være sulten. Moren virket som hun mistet besinnelsen, og dyttet barnet sitt vekk. Så ropte hun at livet hennes var ødelagt på grunn av ham. Etter disse ordene forsvant hun plutselig, og lot gutten bli igjen alene. Jeg ble svært overrasket over handlingen hennes. Da det gikk opp for gutten at moren hans faktisk hadde gått, satte han seg ned og gråt. Ikke et hysterisk barneskrik, men en stille, oppgitt gråt fra et forlatt barn.
Hjertet mitt bristet for ham, men jeg håpet at moren skulle komme tilbake hvert øyeblikk. Halvannen time gikk. Ingen kom til gutten, moren viste seg ikke igjen. Jeg klarte ikke å bare stå å se på mer, så jeg bestemte meg for å gå bort til ham og prøve å trøste ham. Til å begynne med var det uvant å nærme seg en fremmeds barn folk kunne jo tro det verste. Men sannheten var at ingen omkring brydde seg. Først var gutten redd for å prate med meg, men da jeg hentet en vekter for å forsøke å finne moren hans, begynte han å snakke litt mer. Jeg fikk vite at han het Markus, og at han var fem år gammel. Mens vi forsøkte å finne ut av situasjonen, gikk jeg inn og kjøpte litt mat til ham. Først nektet han, men sulten tok overhånd og han slukte maten.
Senere viste det seg at han ikke hadde spist noe hele dagen. Moren hadde forsvunnet uten spor. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å overgi ham til barnevernet, så de kunne prøve å finne foreldrene hans. Men jeg følte med hele meg at dette ikke var slutten på mitt forhold til denne gutten. Heldigvis hadde jeg bekjente i sosialtjenesten, så jeg kunne følge med på hvordan det gikk med ham. Senere fikk jeg vite at moren hadde oppdratt ham alene. Faren hadde forlatt dem før Markus ble født. Før graviditeten hadde hun fast arbeid, men etter fødselen mente hun at sønnen hadde ødelagt livet hennes. Hun sa dette ofte til ham. Moren ble til slutt funnet, men hun ønsket ikke å ta ansvar og forlot barnet bevisst. «Det går fint», sa hun. «Han havner sikkert på et barnehjem.»
Gutten gråt og ba innstendig om å få bli med henne hjem. Hun skrev likevel under på frafallsbrevet. Markus tok det tungt.
To år senere fikk jeg endelig adoptere ham. Prosessen var tungrodd, og han måtte bo en periode på barnehjem. Jeg besøkte ham ofte og hadde alltid med små gaver. Noen av vennene mine forsto ikke hvorfor jeg ville ha noen andres barn.
Tiden gikk. Jeg har knapt lagt merke til at sønnen min har vokst opp. Men én ting vet jeg: Jeg vil aldri angre på at jeg adopterte ham den gangen.
