DEN LEGENDARISKE MARS
Mars er ikke bare en måned; det er den årlige testen på hvor psykisk robust du er.
Spesielt når kjærligheten din er like underlig som været utenfor vinduet.
Noen dager er det vår, andre dager føler du at hele byen har fått en bøtte grå maling over seg, og til tider er det som om apokalypsen er nær.
…Kjærligheten mellom Ole og Ingrid startet i mars, og det forklarte egentlig alt.
Andre par møttes under blomstrende epletrær i Bergen, men disse to traff hverandre da Ole uforvarende sprutet Ingrid til med slaps fra en vanndam.
Hun kunne valgt å bli sint, men svarte heller med å kaste en halvsmeltet snøball på hans frontrute en snøball som for Ole føltes like hard som en murstein.
Det var kjærlighet ved første treff.
Mars i deres by Oslo var tiden da romantikken brøt ut på gata iført gummistøvler.
Skal vi ta en tur ut?
hvisket Ole i telefonen.
Jeg har ikke båt, svarte Ingrid tørt.
Jeg bærer deg, sa han.
Deres dater minnet mest om trening til innsatsstyrken på våte, gjørmete jorder.
Ole bar henne tappert over innsjøer av smeltet snø, mens hun holdt paraplyen over ham som desperat forsøkte å fly til Trondheim sammen med alle håp om tørre føtter.
Du skjønner, filosoferte Ole, mens han vasset rundt med høyre støvel full av vann, dette er dyp kjærlighet.
Vi er som de to endene i parken.
Endene fløy til varmere land i oktober, Ole.
Vi er mer som to forvirrede pingviner på villspor i Oslo, rettet Ingrid ham.
Deres rare kjærlighet viste seg i små ting.
Ekte kjærlighet i mars, det var ikke en ring i glasset champagne (ville bare vært en isbit der uansett), men siste halvdel av en Paracet, delt broderlig.
Denne er til deg, sa Ole høytidelig og strakk ut en halv tablett.
Jeg gir den fra hjertet.
Hvorfor er den full av pels fra katten?
Kryddersmak.
Immunforsvaret, forsikret han.
Ingrid så på ham i en teit lue med dusk, rennende nese og sprøtt blikk og forsto at det var det.
Slik universet forårsaker feil, og kobler sammen to som kan le selv med feber (som for oss menn nærmest er dødsdom).
…Det mest romantiske øyeblikket skjedde mot slutten av måneden.
Endelig kom sola frem og avdekket alt vinteren hadde gjemt.
Oslo lignet kulisser i en film om opprør i kommunen.
De sto på Torggata bro, mens vinden rev i Ole med 30 m/s, forsøkte å flå jakka av ham.
Ingrid, begynte han, jeg vil si du er som den første vårblomsten!
Like blek, og kaver deg frem gjennom søppel?
Ingrid strammet skjerfet, som nå dekket halve ansiktet.
Ole nølte.
Nei.
Like sterk.
Tross denne forbanna mars, blir du alltid hos meg.
Selv etter jeg mistet mobilen din ned i snøen som viste seg å være en dam.
Ingrid så på ham, nøs i takt med trikken og lo:
Greit, superhelt-vårblomst.
Kom, vi går hjem.
Jeg har kjøpt kilo med sitroner, og funnet oppskrift på gløgg.
Om vi overlever denne søndagen, erklærer jeg kjærligheten vår som verneverdig.
De gikk hjemover, rundet isflak på fortauet.
Kjærligheten deres var dyp, akkurat til knærne så mye vann var det i oppgangen.
Men det betydde ingenting.
For i den legendariske mars er det viktigste ikke hvor rene støvlene er, men hånden du holder fast i når dere begge sklir mot uunngåelige april.
Et år gikk.
Ny mars.
Byen ble igjen kulisser i filmen Vannverden på et budsjett på tre kroner.
Ole og Ingrid sto foran en gigantisk dam som over natten hadde tatt hele gårdsplassen deres.
Naboene trykket seg mot gjerdet, klamret seg til isen for å komme frem.
En eldre dame gransket himmelen, håpet på helikopter eller i det minste en due med en kvist.
Ole, sa Ingrid, og så på sine nye hvite joggesko kjøpt i ren optimisme.
Vi er voksne.
Vi har boliglån, jobber, og årsmelding.
Vi kan ikke bare
Jo, avbrøt Ole.
Bak ryggen trakk han frem to gule gummistøvler med søte andemotiver.
Jeg kjøpte dem i går.
Din størrelse.
Ingrid sukket.
Den ekte dype kjærligheten når partneren vet både skostørrelse og villigheten din til å være med på nedgraderingen.
Fem minutter senere sto de midt i dammen.
Vannet slo opp, sola speilet seg i skitne isrester, og folk stirret på dem som rømte fra et snilt men lukket institusjon.
Du vet, Ingrid hoppet, vannspruten traff nabokonen med mink-lue Dette er beste starten på våren noensinne!
Det er kode gul and, svarte Ole alvorlig.
Universet prøvde å drukne oss i depresjon, men vi har vanntette hæler.
De sto i kaoset, kliss våte, men helt synkrone.
En underlig kjærlighet, forståelig bare for de som finner bunn der andre ser søle.
Ole omfavnet henne, da steiket sola så kraftig at det begynte å ryke av jakkene deres.
Vi brenner, sa Ingrid.
Nei, smilte Ole.
Vi har bare endelig nådd riktig temperatur.
I denne marsen skjønte de det viktigste: Når livet gir deg dammer kjøp de mest fargerike støvlene og lær deg å danse i dem.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
