Den andre svigermoren
Kvinnen i vaktmesterfrakk listet seg forsiktig innom kontoret til eieren av den estetiske klinikken Solglimt. Hun het Ingebjørg, og nå prøvde hun å snakke så lavt hun kunne for ikke å irritere ledelsen.
Jeg hørte at det er ledig stilling for assistentmassør, sa hun forsiktig.
Eirik Grønvold løftet blikket og så strengt på henne. Han var mer irritert enn noen gang nettopp hadde han fått beskjed om at viktige investormøter hadde gått i vasken, og han hadde sprengende hodepine.
Så du, med mopp og bøtte, tenker å massere kundene våre kanskje?
Nei, men jeg har tatt nettkurs. Og laget CV, svarte Ingebjørg beskjemmet og rakte ham et krøllet ark som hun tok ut av lomma.
Akkurat da kom Eiriks stedfortreder Lars Skaug inn på kontoret. Eirik, som gned seg i tinningen, mistet tålmodigheten:
Lars, sier du meg hvorfor renholderne vandrer rundt hvor og når de måtte ønske? Få henne ut av kontoret mitt. Vaskedama tror hun er stor massør! Kast henne ut, og si tydelig fra at slike påfunn ikke skal forekomme!
Han tok arket, rev det i småbiter og kastet restene ved føttene til Ingebjørg.
Med tårer i øynene satte hun seg ned og begynte å plukke opp restene. Lars, uten snev av høflighet, tok henne under armen, dro henne ut i gangen og gjennom resepsjonen, forbi besøkende og personalet, og inn på vaktrommet der rengjøringsutstyret sto.
Der, på kanten av en gammel sandkasse til brannvern, satte Ingebjørg seg og begynte å gråte stille.
Hun hadde ikke vært lenge ved Solglimt. Drømmen var aldri å vaske gulv, men her lønnet de tross alt bedre enn andre steder. Og Eirik Grønvold hadde ry på seg for å være et arbeidsjern, en som hadde bygd klinikken sin fra grunnen helt alene.
Og det medførte riktighet. Eirik hadde vokst opp på barnehjem, hadde aldri kjent sine foreldre, og lette hele livet etter tegn på hvor han kom fra. Men han hadde lykkes: Først som kirurg, så som mester i estetisk medisin. Kunder kom helt fra Oslo og Bergen for å få behandling, og én gang i året satte han opp prisene han nektet seg aldri noe.
Det var derfor Ingebjørg våget sjansen. Hun hadde fått nyss om massørstillingen og bestemt seg for å prøve.
Drømmen hennes var å bli massør. Hun leste bøker, hadde gått så langt det gikk med selvstudier. Men fraværet av offisiell utdannelse sperret henne ute fra bransjen. Hun sparte litt og litt til en ordentlig utdanning, men mannen stakk av med alle pengene, og etterlot henne og datteren uten en eneste krone.
Senere kom det for en dag at Per, mannen hennes, hadde vært dømt for småsvindel, og hadde bygget opp en sann historie om seg selv. Skilsmissen dro ut i det uvisse; han dukket aldri opp i rettsmøtene. For Amalie, datteren deres, holdt Ingebjørg ut alt. Det var da prøvelsene begynte.
Med småbarn i huset ville nesten ingen ansette henne. Til slutt bodde Ingebjørg, Amalie og moren Åse sammen i en knøttliten leilighet. Ofte livnærte de seg på Åses pensjon. Men Åse var alltid like optimistisk: tidligere turner, sterk og viljesterk, og tok seg helhjertet av barnebarnet så Ingebjørg omsider kunne jobbe.
Sakte nærmet hun seg drømmen: Ingebjørg fullførte et billig kurs, og sertifikatet lå der på restene av arket Eirik nettopp hadde revet i filler.
Hun tørket tårene, reiste seg og gikk videre med vaskingen. Folk så skjevt på henne, hvisket. Men hjemme ventet moren med nyheter: Amalie hadde vunnet tegnekonkurransen i barnehagen! Amalie hadde talent, og Ingebjørg sørget alltid for å kjøpe bra tegneutstyr. Amalie gikk også i forberedende klasse på kunstskolen, og det var nesten et mirakel.
Bøtta føltes altfor tung. Da Ingebjørg skulle tømme den, kom vaktmesteren Johan klinikkens eldste ansatte forbi og hjalp henne. Han var den eneste hos Solglimt som ikke snakket nedlatende. Han ga henne ofte matpakker om helgene og oppmuntret henne trofast.
Ikke gråt, jente, sa Johan vennlig. Ting blir bedre.
Jeg skulle bare latt være å mase, hikstet Ingebjørg. Nå er alt enda verre.
Eirik er ikke seg selv i dag. Prøv igjen en annen dag, foreslo han.
Fikk streng beskjed om å aldri prøve igjen, sukket hun tungt. Jeg drømte meg bort, trodde jeg kunne bryte gjennom. Men Eirik er bare blitt arrogant.
Johan bare trakk på skuldrene. Ingebjørg plasserte utstyret på plass og dro hjem. Pengene ville så vidt rekke til å overleve. Amalie ønsket seg en leke, men hvordan kunne hun få råd til det?
Hjemme var alt snudd på hodet. Åse satt og tørket bort tårer. Ingebjørgs hjerte sank. Moren hadde vært gjennom alt mulig og gråt hun, da var det alvor.
Mamma, hva har skjedd?
Å, det går bra, svarte Åse halvhjertet.
Snakk nå, mamma, insisterte Ingebjørg.
Moren gråt stille.
Jeg var hos legen. Kontroll fra amatørteateret, og de fant noe galt. Jeg må opereres. Ellers har jeg knapt ett år igjen. Kjempekø. Privat behandling har vi ikke råd til. Jeg må til Oslo for utredning, reisen, testene… Ja, du skjønner vel, mumlet hun.
Ikke snakk sånn, avbrøt Ingebjørg. Vi finner en løsning.
På renholderlønn og min pensjon, fnøs Åse. Jo da, men som man reder, ligger man.
Den natta lå Ingebjørg søvnløs. Hun bestemte seg: Hun måtte, koste hva det koste ville, snakke med Eirik én siste gang.
Men hun kom ikke en gang inn i klinikken neste morgen: oppsigelse grunnet omstrukturering, og utbetaling av tre lønnsmåneder på grunnbeløpet. Ute på fortauet så Johan trist på henne. Han ba henne skrive ned nummeret hans.
Ingebjørg sa knapt noe til moren om oppsigelsen, bare nevnte at hun likevel vurderte å slutte. Så søkte hun ledige stillinger: alt var underbetalt uten formell utdanning. Men etter noen dager fant hun en stillingsannonse: trengte omsorgsarbeider, ingen krav om medisinsk utdannelse, men matlaging, rengjøring, hjelp i hjemmet.
Hun sukket og søkte. Etter en time ringte et bemanningsbyrå. En rik, eldre kvinne trengte hjelp.
Der møtte Ingebjørg Kari, bemanningssjef, som advarte:
Kunden er vanskelig. Du blir den tiende på kort tid.
Det går nok, svarte Ingebjørg lavt.
Har du barn, bør du vite: Fruen tåler ikke barn eller dyr. Hun vil at du skal hjelpe henne i rullestolen. Prøvetid på tre måneder klarer du det, dobles lønnen og kontrakt for ett år.
Selv nå lå lønnen betydelig høyere enn tidligere. Det var mulighet for å redde moren Ingebjørg tok sjansen.
Neste morgen sto hun foran huset til ærekjære, tidligere operastjerne Kristin Engelstad. Omgitt av overdådig interiør, ventet Ingebjørg:
Hva glor du på? Let du etter noe å stjele? skrek Kristin med hes stemme.
En luksuriøs rullestol med en liten, spinkel gammel dame med grått hår og falkerblikk kom mot henne.
God morgen, fru Engelstad, mumlet Ingebjørg.
Snakk tydelig. Henderne på bordet, ikke stikk dem i lomma. Og bruk skotrekk jeg har eikeparkett! snøftet Kristin.
Etter mye mas fikk hun forklart hvordan håret skulle gres og parykken settes på plass.
Ta med deg en kopp te, men ikke kloss; du tramper tungt. Gulvet tåler ikke det, ropte Kristin.
Te i glasset ble grundig gransket før Kristin skjevlet det over Ingebjørgs hender.
Du dyttet meg! Skyld din, skrek hun.
Hvor kan jeg vaske hendene? svarte Ingebjørg rolig.
Resten av dagen testet Kristin tålmodigheten hennes: fornærmelser, kommandoer, små feller. Ingebjørg forstod raskt at dette var en utsilingsprosess. Så hun tidde og tålte.
Om kvelden roet huset seg, og etter at hun hadde gitt Kristin en lett massasje, la hun henne, satte parykken på plass og listet seg ut.
Neste dag hadde Kristin mer å si: Du har ingen smak, det ser ut til at du aldri finner deg en mann; du sminker deg jo ikke engang.
Så krevde hun at Ingebjørg skulle bestille manikyr og ikle henne en kimono i japansk stil, føre henne til det hun kalte budoar.
Gjestene var åpenbart viktige. Snart ankom en høy, gammeldags mann Kåre, en gammel venn og praten gikk.
Da Kristin den kvelden fikk massasje av Ingebjørg, stille hun plutselig:
Og du: du kan massere?
Jeg har lært litt selv, svarte Ingebjørg.
Flott. Gjenta det i morgen, instruerte Kristin.
Slik gikk tre måneder fort. Én fridag i uken, knapt tid til datteren, men mer penger enn noen gang. Moren Åse slapp å jobbe.
Forholdet til Kristin ble enklere. Kristin så ut til å måle Ingebjørgs utholdenhet. En dag spurte hun plutselig:
Hvordan reagerer familien på at du aldri er hjemme?
Har bare mamma og datter jeg har ikke noe valg.
Hvor gammel er jenta? Noen hobbyer?
Nesten seks. Veldig flink til å tegne, svarte Ingebjørg.
Ta henne med. Jeg vil møte henne.
Slik fikk Amalie være med innimellom. Hun satt stille og tegnet. Engang tegnet hun et portrett av Kristin, så likt at portrettet fikk ramme og hedersplass på veggen.
Familien nærmet seg Kristin, og Ingebjørg sluttet å frykte å miste jobben.
Kristin slet med alvorlige leddproblemer. Da smertene var hardest, ga Ingebjørgs massasje henne litt lindring. En natt lot hun Ingebjørg og Amalie sove over, og da de lå der, kom en drøm snikende om å bo der for godt.
Neste dag ba Kristin henne vaske kontoret. Der fant hun et gammelt, gult album. Ferdig, bar hun det inn til Kristin:
Kan jeg få se?
Ja, det var tider, lo Kristin. Vi ser sammen.
De bladde, og plutselig utbrøt Amalie:
Mamma, det er jo bestemor! Vi har samme foto hjemme!
Ingebjørg stirret, for der var virkelig Åse som ung.
Kristin kikket nøye og sa:
Er du datter til Åse? Nå legger jeg merke til at dere ligner.
Hvordan kjenner du mamma? spurte Ingebjørg.
Hun og jeg var uatskillelige ungdomsvenner. Hun var gymnast, jeg musiker. Vi bodde i samme gård, trente sammen, men hun hadde mer talent. Så måtte vi vel bli voksne. Jeg stjal kjæresten hennes, Ivar, og mistet henne ut av livet mitt da.
Det har hun aldri nevnt, sa Ingebjørg lavt.
Jeg het Skaug før. Giftet med Ivar, men vi skilte oss.
Ingebjørg tenkte bare på å gjenforene mødrene. Sjansen kom av seg selv.
Åse hentet Amalie etter en overnatting. Hun kom i sin gamle frakk, og Kristin så spørrende på henne.
Hei, Kristin, sa Åse kaldt.
I like måte, fnøs Kristin. Ser ut som livet ikke har vært greit for deg.
Mer å leve for enn deg jeg har datter og barnebarn. Hos deg må fremmede hjelpe deg. Har alle ekteskapene gitt deg noe?
Hah, du lever fortsatt under pikenavnet, lo Kristin.
Men Åse smilte blidt.
Du har aldri forstått meg, Kristin. Jeg har alltid heiet på deg. Forresten, for fem år siden, husker du den telefonen?
Kristin ble blek.
Da du var i ferd med å gjøre deg arveløs til fordel for en svindler fra teatret; det var jeg som ringte. Jeg kunne ikke la deg bli lurt.
Det var du? Du reddet meg.
Etter dette fikk Kristin vite om Åses alvorlige sykdom.
Flytt inn, bestemte Kristin. Jeg har rom, og Amalie trenger et ordentlig barnerom, og vi har mye å ta igjen. Hvem vet hvor lenge to gamle venninner har igjen?
Åse satte seg ned utslitt.
Cirka åtte måneder igjen, sa hun lavt.
Da blir det innflytting, fastslo Kristin. Ikke motstå. Jeg skylder deg. Beklager forresten at jeg tok Ivar.
Du kunne heller nevnt Lars fra videregående, lo Åse. Men vi får dra hjem i dag, og tenke på det.
Sjåføren min kjører dere, og i morgen kommer bilen tilbake for å hente flyttelasset. Jeg mener det!
Den kvelden lå Kristin våken lenge. Hun snakket med Ingebjørg om sykdommen, om fortiden, og om hvordan vennskap noen gang varer lengre enn alt annet.
En uke senere var huset fullt av håndverkere, kataloger, barneromstapet, tepper, lamper. Kristin gikk grundig til verks.
På kveldene satt hun og Åse sammen over tekopper og mimret.
Da innflytting og oppussing var over, klappet Kristin i hendene ved middagsbordet:
Jeg har fikset tid for en operasjon om to uker. Den beste hjertespesialisten i byen står klar. Du kommer til å bli frisk for Amalies skyld, og det er for sent å si nei.
Men det koster…
Pengene følger meg ikke i graven, svarte Kristin. Nå blir det sykehus, så tar Ingebjørg seg av deg, og jeg passer på Amalie.
To uker senere lå Åse på enerom på byens toppsykehus. Kirurgen Espen Hagen ung og dedikert fulgte opp. Han smilte vennlig til Ingebjørg:
Dere har et uvanlig varmt forhold. Mammaen din er heldig og det gjelder sikkert alle rundt deg.
Jeg har bare datteren min, men hun er verdens beste.
Jeg er sikker på det, sa Espen. Jeg har barn selv, men ekteskapet sprakk da jeg flyttet fra Oslo til Kristiansand for denne jobben. Slik gikk det bare.
Du møter nok den rette, svarte Ingebjørg.
Kanskje jeg allerede har gjort det, sa Espen sjenert.
Ingebjørg kjente hun likte ham, og respekten var gjensidig. Han var ingen blendende sjarmør som Per, men hadde ro og varme.
Åses rehabilitering tok en uke. Kristin tok vare på Amalie. Nå kalte Amalie henne «bestemor» og så på henne som familie.
Men Kristin hadde mer og mer vondt. Massasjen hjalp bare kort.
Espen begynte å anbefale Ingebjørg til sine pasienter for opptrening etter hjertesykdom. Ingebjørg leste mer og mer om rehabilitering. Hun og Espen fant stadig flere felles interesser.
En kveld sa Kristin:
Nå skal du få ta utdanning som ekte massasjeterapeut. Jeg betaler alt. Dette har du fortjent. Bare ikke la meg angre.
Ingebjørg tok tilbudet. Kristin forsørget nærmest familien, men Ingebjørg visste hun ikke kom til å være avhengig lenge.
På kurset underviste Sivert en erfaren massør og eier av den splitter nye salongen Vanilje. Han lot særlig merke til Ingebjørgs ferdigheter.
Kjenner du Vanilje-salongen? spurte han.
Alle vil jobbe der! svarte hun.
Jeg åpnet den nylig. Vil du begynne hos oss? Vi spesialiserer oss på opptrening etter sykdom. Jeg har full tillit til deg.
Ingebjørg klarte nesten ikke holde tårene tilbake.
Siden jobbet hun enda hardere, tok kurs etter kurs. Nå jobbet hun hos Vanilje en populær terapeut, kjent for varme hender. Arbeidstiden var fleksibel; resten av dagen ga hun omsorg hjemme.
Forholdet til Espen var først vennskap, så langsomt kjærligere. De gikk på turer sammen, tok Amalie med til teater og parker.
Åse begynte å jobbe litt igjen, men Kristin ble stadig svakere. Smertene tok over. Ingebjørg masserte henne med kjærlighet, men visste det kun lettet for en stund.
Espen besøkte huset stadig oftere, og Kristin ga ham sin velsignelse:
Skader du mine jenter, blir det bråk, lo hun.
Snart var alle blitt én stor familie, der det å hjelpe hverandre var selvsagt.
Det er lett å tro at livet bare gir og gir til enkelte, men egentlig er det vårt mot og vår vilje til å strekke ut en hånd tilgi, hjelpe, elske som gir de største gavene. Noen ganger er familie dem vi selv velger, og kanskje kan to gamle venninner og en ny generasjon bli starten på et bedre liv for alle.
