Dagbok, torsdag
Jeg sto i gangen, iført vaskefrakken min, og prøvde å finne mot til å banke på døren til direktørkontoret på kosmetisk klinikk Aurora. Dette var en dyr og anerkjent klinikk midt i Oslo, hvor jeg, Liv, hadde jobbet som renholder i knappe seks måneder. Tenk at jeg nå faktisk vurderte å spørre om en ledig stilling ikke hvilken som helst, men som assistentmassør!
Jeg listet meg inn og snakket med så lav stemme jeg klarte.
Jeg hørte det er en ledig stilling som junior-massør?
Hans Erik Myhren, eieren, så opp fra papirene med et surt ansiktsuttrykk. Han var vanligvis streng, men i dag var han tydelig i dårlig humør.
Og du, med bøtte og mopp, tror du skal massere kundene mine? Er det mulig? Ut herfra!
Nei, men Jeg har tatt online-kurs, og laget CV, stotret jeg frem og rakte ham det krøllete arket jeg hadde gjemt i lommen.
I det samme kom kollegaen hans, Per Hovland, inn. Hans Erik dundret løs verbalt.
Per! Hvorfor slipper du til at renholdere løper rundt her og søker på stillinger? Få henne ut herfra, og gjør det klart at slikt tull aksepteres ikke!
Han rev papiret i små biter og slengte det i gulvet foran meg.
Jeg bøyde meg ned, plukket opp bitene med skjelvende hender og svidde øyne. Per tok meg hardt i armen og dro meg gjennom gangen, forbi forbausede ansatte og klienter, inn i bøttekottet, hvor jeg endelig fikk puste ut og gråte ut.
Jeg jobbet på Aurora utelukkende fordi lønnen var bedre enn jeg kunne fått som renholder andre steder. Hjemme ventet moren min, Marit, og seks år gamle datteren min, Olaug. Vi bodde i en liten toroms på Tøyen og hadde aldri mye å rutte med. Når inntekten sviktet, var det mors alderspensjon vi levde på. Moren min hadde alltid vært sterk, hun trente turn og var en viljesterk kvinne.
Å bli massør var alt jeg ønsket. Jeg leste fagbøker på egenhånd, gjennomførte nettbaserte kurs, men hadde aldri råd til en skikkelig utdanning spesielt ikke etter at Einar, eksmannen min, stakk av med alt jeg hadde spart opp og etterlot meg og Olaug uten en eneste krone.
Det var ren tilfeldighet at jeg hadde våget å spørre Hans Erik. Det verste som kunne skje, skjedde. Papirene, beviset på all strevet mitt, lå i filler.
Jeg tørket tårene. Jeg måtte bare jobbe videre, late som ingenting.
Da jeg kom hjem, møtte moren min meg med tårer i øynene. Hun forsøkte å smile:
Olaug har vunnet tegnekonkurranse i barnehagen! Hun er et talent, Liv. Vi må fortsette å kjøpe gode farger til henne.
Men så oppdaget jeg at noe var galt. Moren min så ut som hun bar på en tung byrde.
Hva er det, mamma?
Jeg var på årlig helsesjekk på teateret hvor jeg jobber. Nå har de funnet noe, noe alvorlig med hjertet mitt. Jeg må opereres, men ventetiden er lang og privat behandling i Oslo har vi ikke råd til.
Jeg holdt hardt rundt henne.
Vi finner en løsning, mamma. Jeg lover.
Hele natten lå jeg våken og forsøkte å tenke ut en plan. Dagen etter kom jeg ikke inn på klinikken nedbemanning, sa de. Jeg fikk tre ukers sluttlønn, Norsk krone, men det ville ikke vare lenge.
Vaktmesteren, Torbjørn, den eneste på klinikken som aldri snudde ryggen til meg, insisterte på at jeg noterte hans nummer. Han hadde alltid trodd på meg, og det ga meg et svakt håp.
Endelig dukket det opp en jobb jeg turte vurdere; hjelpepleier for en eldre dame på Frogner. Det krevde ikke formell utdannelse, men jeg måtte hjelpe til med matlaging, husarbeid og omsorg.
Jeg ble kalt inn til intervju hos personalbyrået. Sjefen, Birgitte, så meg alvorlig i øynene:
Husk, denne klienten er krevende. Du blir hennes tiende hjelpepleier. Hun tåler ikke barn i huset. Du må være robust.
Jeg trengte jobben. Vennlig, men klart, gjorde jeg det klart at jeg tok utfordringen.
Dagen etter stod jeg foran døren til et gammelt, staselig hus på Frogner. Dørvakten slapp meg inn, og jeg gispet nesten over krystallkroner, massive malerier, eikegulv. I det jeg undret meg over hvor jeg skulle gå, hørte jeg et raspende kvinnestemme:
Hva glor du på? Let etter noe å stjele?
En tynn, benskjør kvinne satt i elektrisk rullestol Astrid Ulriksen, tidligere stjerne i Den Norske Opera. Helt hvitt hår, øyne som plirer bak runde briller.
God dag, fru Ulriksen, sa jeg.
Ikke stå der og mumle. Hent tøfler i bøtta der. Og ikke skrap opp parketten min!
Resten av dagen gled forbi i kommanderende tonefall, og jeg skjønte fort at dette var en test. Astrid kastet kjelen med te over skulderen på meg!
Men jeg bet tennene sammen gjennom alle prøver Astrids små triks for å skremme den nye pleieren.
Det var en lang dag, men jeg klarte å holde ut. Kvelden kom, og jeg gav henne forsiktig massasje, den eneste spesialiteten jeg faktisk hadde. Hun falt i søvn.
Dagen etter spurte hun plutselig nærmest motvillig om jeg kunne gjøre den samme massasjen igjen. Jeg gjorde det, og hun sov som et barn.
Tiden gikk, Olaug kom på kort besøk, satt i kroken og tegnet. En dag la Astrid merke til en tegning av seg selv, og lo høyt. Den må henge i stua, beordret hun.
Så, mens jeg hjalp til med å rydde i et kott, fant jeg et falmet, gammelt fotoalbum. På en av sidene gløttet jeg og fikk hakeslepp. En ungdomsvenninne av Astrid det var min egen mor, Marit. Jeg viste bildet til Astrid, og hun stirret på meg lenge.
Så du er Marits datter, ja. Nå skjønner jeg hvor jeg har sett deg før.
Resten av samtalen gikk raskt de to gamle venninnene hadde mistet kontakten for mange år siden, etter at et kjæresteoppgjør splittet dem. Astrid var skyldig for å ha stjålet Marits ungdomskjæreste, men hadde aldri glemt henne.
Neste uke tok jeg mot til meg og inviterte moren min til huset på Frogner. Astrid satt klar, i silkekimono og med håret pent satt opp.
Møtet var først kjølig, men gamle minner kom opp. Plutselig lo de og gråt om hverandre: barndommens gater på Grünerløkka, første løpetur over Akerselva, teaterprøver og felles drømmer. Sorgen over gammel kjærlighet gikk fort over i latter. De tilga hverandre det som var, og Astrid insisterte: Fra nå av skal du og Olaug bo her hos meg. Huset er for stort uansett.
Og så, som tryllestøv over oss alle, begynte livet sakte å bedre seg. Astrid presset på for å få mors operasjon i gang, og plutselig gikk det slag i slag den beste kardiologen på Rikshospitalet, Martin Berg, tok saken. Han var ikke bare dyktig, men også mild og hyggelig. Det gikk ikke lang tid før jeg merket et blikk eller to fra ham, og jeg skal innrømme at jeg selv så litt ekstra etter ham.
Med Astrids støtte tok jeg endelig ordentlig utdanning til massør. Kurset var tungt, men jeg elsket det. Læreren min, Jan Even, anbefalte meg videre til en nyåpnet velværesalong på Majorstua Vanilje der han selv var eier.
Tenk! Plutselig fikk jeg fast jobb, gode penger, og et sted hvor folk gledet seg til å møte meg.
Olaug trivdes på tegneskolen, mor kom seg stadig bedre etter operasjonen, og Astrid som nå fikk Olaug til å kalle seg «bestemor nummer to» trivedes med vår støy i huset.
Martin og jeg ble enda nærmere. Vi drømmer om et lite hus i utkanten av byen, kanskje ny familie. For første gang på mange år tør jeg tenke fremover.
Og i kveld, mens jeg la sammen klær på vaskerommet og Olaug lå og leste i sengen, satt Astrid i stua med mamma, og jeg hørte dem le som tenåringsjenter over gamle minner. Utenfor trillet trikken stille forbi, og jeg tenkte, tross alt: Kanskje finnes det hverdagsmirakler også i Oslo, for sånne som oss.
