Hei du, så jeg må bare fortelle deg den merkelige dagen jeg hadde med Anders og Synnøve. Det hele startet med at vi var på en liten sammenkomst hos noen venner i en leilighet på Grünerløkka, og jeg hadde nettopp hørt at Synnøve hadde fått seg en ny husassistent, men jeg trodde først hun snakket om en ny kjæreste. Det var jo helt utrolig, så jeg ropte: «Synnøve, du er jo ikke gift, du har jo bare en hushjelp!» Og hun ble rød som en radise.
De andre gjestene så også rart på oss, som om de var ministre i et statsrådsmøte. Anders, som kom løpende fra kjøkkenet, kastet seg over Synnøve for å dekke henne for de nysgjerrige blikkene. De andre lurte høyt: «Hva skal han si til en hushjelp?» og lo med en tvetydig smil.
Det eneste som så ut til å ta det med ro, var den høye fyren som satt lengst bort en stor fyr i den gamle skinnjakken som alltid ser ut som en investor på en konferanse.
«En hushjelp? hvisker Synnøve bak en dør, eller en kokk?» spurte hun.
«Det er litt rart å tenke på deg som kone i de slitte jeansene, Anders, sier han som om han snakker direkte til meg, vi har nemlig en hel haug med seriøse menn her rundt.»
«Det er bare vanlige jeans,» mumlet Synnøve. «Trådene i sømmene er der, men de er ikke så synlige.»
«De er fine for en arbeidskarriere, men en ekte dame til en suksessfull forretningsmann skal ikke gå rundt som en tigger.»
«En suksessfull forretningsmann? du tuller? Hvor fikk du tak i sånne investorer?» spurte Anders, som hadde nettopp vært på biljardklubben på Karl Johan og vant en runde mot fem andre. «De ropte at jeg skulle ta en skikkelig sterk øl, så jeg spurte om de kunne sponse en bilforhandler. De var jo så imponerte at de sa de kunne finansiere prosjektet mitt.»
«Alle investorene mine spiller domino på bakgården,» mumlet han.
Synnøve innså at hun ble sett på som en slags tjeneste en økonomisk tjeneste, så hun tenkte å gjemme seg under en list.
Hun ble så tatt i å snakke om domino: «Hvis jeg ikke tror på mannen min, hvordan kan jeg da bli sint når han ikke tror på seg selv og slutter å jobbe? Hvordan kan jeg bygge en karriere når min egen kone ser ned på meg?»
Senere hadde de avtalt at Anders skulle levere Synnøves dresser til renseriet. Synnøve er en ekte fan av klassisk stil, men bruker jeans til hverdags når hun må være på farta. «Har du levert dressene?» spurte hun.
«Nei, jeg har vært opptatt med å prøve å vinne investorene i biljard,» svarte Anders, mens han lente seg tilbake på sofaen. «Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av?»
Synnøve prøvde å minne ham på at hun hadde tatt ansvar for økonomien, mens han var ansvarlig for husarbeidet. «Jeg har sagt at jeg trenger tid til hobbyer og egenutvikling,» protesterte hun. «Du har så mye tid, men ingen tid til husarbeid. Jeg betaler for renhold, spiser hva jeg vil, og du bestiller sushi om kvelden. Hvorfor drømmer du om å sitte på biljard hele dagen?»
Anders la hånden over munnen hennes: «Ta det ned, kjære, hvis investorene hører dette, får vi ingen profit.»
Synnøve tenkte på sine kolleger som kom på jobb for å bryte opp hverdagens monotoni. De hadde egne penger og måtte ikke sitte hjemme og rote med regnskapene. Nå var de i en nedskjæringsperiode, men de drakk fortsatt kaffe og sladder, fordi hjemmeventet var menn med lønn som ofte var lavere enn kvinners. Så en jobbnedleggelse skremte Synnøve som flammer.
Anders mumlet misfornøyd: «Du er en nybegynner i forhandlinger, gå og le av de andre med den rotete hushjelpen som glemte dressene sine.»
Synnøve sa ingenting, for hun visste at en diskusjon ville ende i at Anders snakket om skilsmisse.
Leiligheten deres var en nybygging med en felles balkong som vendte mot en stor fellesstue. På den balkongen hørte de en stemme: «Jeg hadde også en kone», sa den høye investoren. Synnøve sprang opp og ropte: «Hva har du å si om en kone, når jeg aldri har snakket med deg?»
«Jeg hadde en kone som også var husmor,» svarte han. «Vi hadde ingen barn, jeg bestilte renhold for henne, men hun møtte meg med glede. Jeg tjente penger, hun holdt hjemmet i orden, og jeg elsket henne. Hvis hun hadde kalt meg en tjenesteperson, ville hun blitt min eks, men i hjertet mitt var hun fortsatt min kone.»
Synnøve spurte: «Hva førte til at dere skilte dere?»
Han lo: «Ingen, jeg er bare en sliten forretningsmann som har drukket for mye på biljardklubben.»
Synnøve forsto at hvis du går i andres sko, får du vite hvordan de har det. Anders, som nå var litt full, mumlet at det måtte være en grunn til at de tenkte på barn. Synnøve var 37 år og drømte om en lille en.
«Det er kreft, det er det som har splittet oss,» sa hun. «Beklager.»
Han svarte: «Ingen problem, Tanja. Ikke la noen snakke ned til deg, heller ikke mannen. Uten respekt er det ingen kjærlighet.»
«Jeg er en familieterapeut,» sa han. «Eller programmerer. Hva har du mistet i denne høylytte investor-gjengen?»
«Jeg er ikke fattig, jeg kan investere i noe selv, men jeg savner hjemme. Jeg går rundt som en vandrer. Jeg er glad for at jeg møtte deg, du er fantastisk.»
Han presenterte seg som Ivan og ropte: «Jeg ordner dette, folkens, gå hjem!»
Etter dette ringte Anders til sine nye investorer, men de husket ikke engang navnet hans. De så bare bort fra alt dramaet.
Synnøve spurte: «Hva gjør vi med permisjonen min?»
«Hva, du vil gå i permisjon? Hva skal du leve av?» svarte Anders. «Du tar bare en måned før fødselen og tre etter. Da får du barnepass. Jeg sa ja til å ta vare på familien, men jeg lovet ikke å bli barnepike.»
Han la hånden på munnen: «Hvis du går i permisjon, vil vi miste inntektene. Investorene vil bli skremt.»
Synnøve tenkte på å finne en barnepasser og jobbe deltid, men så fikk hun beskjed fra sjefen hennes, Anna, at firmaet gikk konkurs om en måned. «Vi blir uten jobb,» sa Anna. «Men du er gravid, du kan ikke sparke deg ut.»
Konkursen kastet Synnøve inn i en dyp avmakt. Hun ville bare ha en liten mulighet til å bli mor uten å miste alt. Anders var skeptisk: «Hvis jeg går tilbake til jobb, blir lønnen min spøkelsesaktig. Jeg har en stor pause i CVen, ferdighetene mine har rustet opp, men utdannelsen min er gammel.»
Hun svarte: «Jeg har ti uker igjen før fødselen. Vi må finne en løsning nå.»
Anders mumlet: «Du trenger ikke å føde. Jeg har ringt moren min, hun er i sjokk over din uansvarlighet. Vi kan ikke ha en permisjon når du har så mye ansvar.»
Synnøve følte at hun ble presset til å gi opp drømmen om barn. Til slutt gikk hun til en jobbmesse, men ble møtt av en høy mann som ropte: «Hei, husmødre!»
«Jeg er ingen husmor,» svarte hun. «Anders sa jeg var arbeidsledig.»
Mannen fortalte at Anders hadde pakket sine ting og var på vei til å søke om skilsmisse. Synnøve innså at hun stod på kanten av et brudd.
Hun bestemte seg for å sende ut CVer, håpet at noen ville se verdien i hennes pågangsmot. Den høye investoren kom tilbake: «Jeg kan sette deg i en stilling som krever lite støv. Jeg har alltid drømt om en egen familie, men min kone døde. Jeg vil hjelpe deg. Kom innom kontoret i morgen, så finner vi en løsning.»
Synnøve takket, og til slutt fikk hun både en baby og en jobb. Hun fikk en liten jente, en gutt og enda en gutt. Selv om den første døren var hennes steddatter, så Ivan aldri på dem som forskjellig. Anders fortsatte å minne henne på at han hadde drukket for mye, men Synnøve klarte seg hun fikk en ny start med barna og litt hjelp fra venner i Oslo. Hva tror du, har du noe slikt i bakhånd? Håper du likte historien, den er jo helt vill!
