Nylig hadde jeg en merkelig drøm hvor jeg nettopp hadde kjøpt meg en leilighet midt i Oslo. Glede boblet i kroppen, og jeg løp gjennom gater som forvandlet seg til elver av sølvfisk på vei hjem til Sogn. Jeg gledet meg til å fortelle det til familien min mamma, pappa og min yngre søster, Ingrid, men idet jeg ringte på døren til barndomshjemmet, åpnet ingen. Dørene smeltet sammen til vegger og stemmer summet lavt som regn mot ruter.
Leiligheten i byen, som nå befant seg like under Ekebergskrenten, hadde kostet meg langt over én million kroner og en håndfull år med arbeid og sparing, føltes det som kanskje det til og med var fem år, kanskje bare fem søvnløse netter. Jeg var lei av å flytte rundt som en rødrev om natten, stadig på jakt etter nytt hi, omgitt av udregelige og uberegnelige utleiere, som alle forvandlet seg til ulver i drømmen. Så jeg satte foten ned eller var det kanskje vingen? og tok opp et lån for å kjøpe mitt eget sted. Med litt oppspart egenkapital kunne jeg betjene lånet, men det betydde også mindre raushet overfor familien. Ingen flere overraskelsesoverføringer eller gaver pakket inn i papp.
I drømmetiden hadde jeg brukt år av mitt liv på å betale hele universitetsutdanningen til søsteren min og sendt henne ukentlig lommepenger uten spørsmål eller krav. Alt for kjærligheten, og den stille tanken på at familier holder sammen, også når tåken legger seg over fjordene og alt blir stille. Men når jeg inviterte mamma, pappa og Ingrid til min nye leilighet som hang i luften over Akerselva, trodde de først at jeg bare leide nok et midlertidig sted, et hjem uten røtter. Da jeg endelig stod der med kaffekoppen min og klasket i hendene for å jage bort duene på balkongen, sa jeg: «Den er min!» Men gleden deres suste over hodet mitt som en måke. Verken klemmer eller gratulasjoner la seg om skuldrene mine.
Så fortalte jeg dem om lånet og at jeg nå måtte kutte ned på den økonomiske støtten. Plutselig blåste vinden opp, og et fryktelig uvær brøt løs i stua. Mamma ropte ut at hun var skuffet, og at de nå måtte bruke pengene de hadde spart til Ingrids utdanning. Pappa forsvant ut på en båt på fjorden, og Ingrid kom bort til meg, kledde seg ut som en alv, og tryglet om den nye mobiltelefonen jeg hadde lovet. Hver setning lød som om det var valuta i luften kroner drysset fra vindussprekken. Jeg innså plutselig at de bare oppsøkte meg når de trengte noe alltid med åpne never, aldri med åpne armer.
Jeg satt fastfrosset i drømmen, i en skinnstol som snurret sakte rundt sin egen akse, omgitt av ekkoet fra deres forventninger. Jeg følte meg ikke trist, men tom et spørsmål uten svar: Når sluttet de å se meg som en datter, og begynte å se meg som et pengeskap på to ben? Kanskje det alltid hadde vært slik, tenkte jeg, mens jeg svømte ut av drømmen og inn i morgenlyset, og undret meg over hvem jeg egentlig var i familiens forunderlige, uendelige hus.
