Det var ingen steder for Solveig å gå. Ikke en eneste. «Kan jeg sove noen netter på togstasjonen? Og så?» En plutselig idé kom til henne: «Hytta! Hvordan kunne jeg glemme hytta? Selv om den er halvveis i ruiner det er bedre enn å søke ly på perrongen», tenkte hun.
På vei i pendeltoget lente Solveig hodet mot det kalde vinduet og lukket øynene. Minner fra de siste årene skyllet over henne. For to år siden mistet hun foreldrene og sto helt alene, uten noen støtte. Pengene til studiene rant tørt, så hun måtte droppe universitetet og ta en jobb på et marked.
Etter alt dette traff hun sin store kjærlighet. Jonas viste seg å være en snill og anstendig kar. To måneder senere holdt de et beskjedent bryllup.
Alt skulle ha gått som en dans, men livet hadde en ny test i ermet for Solveig. Jonas foreslo at de skulle selge den gamle leiligheten i sentrum av Oslo og starte en egen virksomhet.
Jonas malte så vakre fremtidsbilder at Solveig ikke hadde noen tvil hun stolte fullt på ham og drømte om å bli mor så snart som mulig.
Virksomheten gikk imidlertid ikke som planlagt. Konstant krangling om penger som forsvant i vinden førte til at forholdet brøt sammen. Snart førte Jonas en annen kvinne inn i hjemmet og satte Solveig i døråpningen.
Først ville hun ringe politiet, men innså at hun ikke hadde noe å anklage ham for. Hun hadde selv solgt leiligheten og gitt pengene til Jonas
***
Da hun steg av på stasjonen, vandret hun alene langs den tomme perrongen. Det var tidlig vår, men hyttesesongen hadde ennå ikke begynt. På tre år hadde hytta blitt overgrodd og lå i en elendig tilstand. «Ingen problem, jeg setter den i stand, så blir alt som før», tenkte hun, selv om «før» kanskje aldri kom tilbake.
Solveig fant lett nøkkelen under verandaen, men den gamle tredøren hadde satt seg fast og ville ikke gi etter. Hun prøvde alt, men døren ga seg ikke. Til slutt satte hun seg på trappene og begynte å gråte.
Plutselig så hun røyk og hørte lyder fra nabohytta. Lettelsen var stor, så hun hastet bort.
Hei, er du hjemme? ropte hun.
Der, i en overgrodd hage, stod en eldre mann med en liten flammende gryte på en leir.
Hvem er du? Hvor er fru Ragnhild? spurte hun, mens hun trakk seg tilbake.
Ikke vær redd. Ikke ring politi. Jeg gjør ingen skade. Jeg bor her i gården, sa den eldre mannen med en rolig baritonstemme.
Solveig spurte om han var hjemløs.
Ja, helt ærlig, svarte han lavt og unngikk blikket. Bor du i nærheten? Jeg vil ikke forstyrre deg.
Han presenterte seg:
Jeg heter Einar.
Hvor er patronymikonet ditt? spurte hun.
Olavsen, svarte han overrasket.
Einar så litt sliten, men ryddig ut. Klede var slitte, men rene.
Jeg vet ikke hvem jeg skal be om hjelp sukket hun tungt.
Hva har skjedd? spurte han medfølende.
Døren sitter fast, den vil ikke åpne, svarte hun.
Einar tilbød seg å se på den.
Tusen takk! ropte hun i fortvilelse.
Mens Einar jobbet med døren, satt Solveig på benken og tenkte: «Hva er jeg til å dømme ham? Jeg er jo også på gaten, vi er i samme båt.»
Einar smilte og dyttet døren opp.
Så, skal du sove her i natt?
Jo, hvor ellers? spurte hun overrasket.
Har huset oppvarming?
Det skal være en vedovn vandret hun, uten å vite hva hun snakket om.
Har du ved?
Nei, sa hun med et sukk.
Kom, jeg går og henter noen, svarte han bestemt og gikk ut.
Solveig brukte en time på å rydde. Det var kaldt, fuktig og ubehagelig. Etter en stund kom Einar tilbake med ved. Solveig ble overrasket over at en levende sjel likevel var i nærheten.
Einar renset ovnen, tente opp og etter en time var det varmt.
Sånn! Ovnen er i gang. Legg litt ved etter hvert, så kan du slukke den om natten. Det holder til morgenen, forklarte han.
Hvor går du? Til naboene? spurte Solveig.
Ja, jeg skal sove på naboens tomt en stund. Jeg vil ikke dra tilbake til byen Jeg vil ikke tenke på fortiden.
Vent, la oss spise middag og drikke te først, så kan du dra, sa hun bestemt.
Einar trakk av seg jakken og satte seg ved ovnen.
Beklager at jeg er så påtrengende begynte hun. Du ser ikke ut som en hjemløs, hvorfor lever du på gata? Hvor er familien din?
Einar fortalte at han hadde jobbet som professor i mange år. Da han ble eldre, ble han helt alene. Ett år før hadde hans niese, Kaja, begynt å besøke ham med løfter om hjelp så lenge han ga henne arven etter leiligheten. Kaja hadde overtalt ham til å selge leiligheten i en trangbod i sentrum, for så å kjøpe en flott hytte på landet til en rimelig pris. Hun hadde også fått ham til å åpne en bankkonto, så han ikke måtte ha store summer hjemme.
Kaja forsvant i banken med en pose, og Einar ventet i timevis. Da han endelig så seg rundt, var banken tom, og en annen dør ledet ut.
Einar kunne ikke tro at hans egen familie hadde lurt ham så grusomt. Han satt igjen på benken i timene, ventet på Kaja som aldri kom. Dagen etter gikk han til hennes hus, men en fremmed dame åpnet døren og fortalte at Kaja hadde flyttet for to år siden; hun hadde solgt leiligheten.
Så trist historie sukket Einar tungt. Jeg har bodd på gata siden da. Jeg kan fortsatt ikke tro at jeg er hjemløs.
Jeg trodde jeg var den eneste svarte Solveig. Jeg har også mistet leiligheten etter universitetet. Men vi må ikke gi opp; hver utfordring kan løses. Du er ung, og du vil få det bra, sa han oppmuntrende.
Hva med alt det triste? La oss spise! smilte Solveig.
Hun så ham sluke makaroni med pølse med stor appetitt og fikk medlidenhet for ham. Det var tydelig at han var ensom og hjelpeløs.
Hvor skremmende det er å være helt alene på gata, uten noen som bryr seg, tenkte Solveig.
Einar overrasket henne:
Jeg kan hjelpe deg med å komme tilbake på universitetet. Jeg har mange gamle venner der. Du kan få stipend. Jeg kan skrive et brev til rektoren, så du kan møte ham. Vår felles venn, Konstantin, vil hjelpe.
Tusen takk! Det ville vært fantastisk! svarte hun glad.
Takk for middagen og for at du lyttet. Jeg må gå, det blir sent, sa han og reiste seg.
Vent! Hvor skal du? spurte hun lavt.
Ikke bekymre deg. Jeg har en liten hytte på naboeiendommen. Jeg kommer tilbake i morgen, smilte han.
Du trenger ikke å gå ut. Jeg har tre rom her. Du kan ta ett av dem. Jeg er redd for ovnen, men jeg vil ikke bli forlatt, ba hun.
Jeg lover, jeg drar ikke, svarte Einar alvorlig.
***
To år gikk. Solveig bestod eksamen med glans og gledet seg til sommerferien. Hun tilbrakte helgene på hytta, men bodde fortsatt på studenthybelen.
Hei! ropte hun, og omfavnet Einar.
Solveig! Min kjære! Hvorfor ringte du ikke? Jeg hadde møtt deg på stasjonen. Hvordan gikk det med eksamen? spurte han.
Ja! Alt gikk strålende! jublet hun. Jeg har med meg en kake. Sett på vannkokeren, så feirer vi!
De drakk te sammen og delte nyheter.
Jeg har plantet druer. Jeg skal bygge en liten bod der borte, så blir det koselig, fortalte Einar.
Så bra! Du er her som eier, gjør som du vil. Jeg bare kommer og går, lo Solveig.
Einar forvandlet seg. Nå hadde han et hjem, en barnebarn Solveig og et liv fylt med varme. Hun var takknemlig for at skjebnen hadde sendt ham inn som en slags erstatningsfar og støtte i vanskelige tider.
