Dagbok, fredag
Bestemor var en vanskelig person, på mange måter nesten nådeløs. Mor og far skilte seg tidlig, jeg var så liten at jeg ikke har noen minner om pappa. Vi flyttet inn hos bestemor da jeg var fem, og jeg vokste opp under hennes tak hele barndommen.
Hun var streng og krevde først og fremst lydighet og arbeidsomhet. Jeg klarer faktisk ikke å finne frem noen gode minner om henne.
Når folk angrer på barndommen, kjenner jeg at jeg helst ikke vil tenke på min. Det er ingenting å se tilbake på. Mamma var dessverre ikke til særlig hjelp. Jeg hadde ingen steder å gjemme meg, det var 90-tallet, og alt handlet om drømmen om penger og arbeid. Jeg måtte bare godta det. Bestemor måtte alltid bestemme alt for både meg og mamma, sånn at alt ble som hun ønsket.
Sånn gikk dagene. Utad lot vi selvfølgelig som alt var bra.
I femte klasse fikk mamma et bedre liv hun ble sammen med en mann, og etter et år tok de meg med. Stemfar var ikke spesielt begeistret for meg, men han var heller aldri ufin eller slem. Etter å ha bodd med bestemor, hvor det bare var konflikt, føltes livet med de to som paradis.
Bestemor mislikte hele greia, men mamma grep muligheten til å komme vekk fra “herskeren” i skjørt. Siden har de ikke hatt kontakt.
Jeg ringer bestemor nå og da.
Hver måned gir jeg henne en telefon, men jeg må alltid forberede meg i lang tid før. Vi prater kort om ting som ikke betyr noe, jeg styrer unna all negativitet og forteller om det gode. Vanligvis blir det noen korte replikker, og et par meldinger. Hver halvår, på bursdager eller navnedager, stikker jeg innom med blomster og en kake. En halvtimes besøk, det holder. Det er alt vi har av kontakt.
Nå har livet mitt blitt godt jeg har en kjæreste jeg elsker, en liten gutt og en nær familie. Nylig har jeg og mannen min bestemt oss for å kjøpe en leilighet på lån i en annen by. Bestemor fylte 80 år i fjor.
Før var hun handlekraftig og drev alt hjemme selv. Nå den siste tiden har det gått dårligere.
Bestemor er blitt mer tilbaketrukket, hun klarer ikke gå ut, og matlaging er utelukket. Hovedsakelig ligger hun, selv om hun klarer å komme seg rundt i huset. Nå er hun syk naboene har hjulpet så godt de kan. Det står slik til at bestemor trenger pleie.
Bestemor har mange fjerne slektninger som nå ringer meg hele tiden med bebreidelser! De får ikke tak i mamma, for mamma og mannen bor i utlandet. Derfor mener de at det er mitt ansvar.
Men jeg vet hvilket mareritt det blir. Ja, hun har tross alt oppdratt meg, passet på meg, lært meg mye. Nå er det kanskje min tur til å betale tilbake. Men jeg vil ikke! Hun viste aldri kjærlighet mot meg gjennom hele min oppvekst. Jeg har klart å legge bort bitterheten for oppførselen hennes, men jeg klarer ikke å tilgi. Likevel kjenner jeg skyldfølelse jeg forstår at jeg bør hjelpe henne.
En god løsning ville vært å finne en sykepleier, men jeg har ikke penger til det; vi har barn, lån, og sønnen min er ofte syk.
Hva skal jeg gjøre?
Er det min plikt som barnebarn å ta vare på bestemor, eller har jeg rett til å si nei særlig når jeg ikke ønsker arv? Jeg vil hverken ha en slik bestemor eller arven hennes.
