De sier at alder gjør deg usynlig… At du ikke lenger er viktig. At du er til bry. De sier det …

De sier at med alderen blir du usynlig
At du ikke lenger betyr noe. At du står i veien.
De sier det med en slik kjølighet at det verker
som om det å slutte å bli sett er en del av avtalen med å bli gammel.
Som om man bare skal godta kroken
og bli nok en ting i rommet
stille, urørlig, til siden for alt.
Men jeg ble ikke født for krokene.
Jeg vil ikke be om lov til å finnes.
Jeg senker ikke stemmen for å ikke være til bry.
Jeg kom ikke til denne verden for å bli en skygge av meg selv,
eller smalne meg slik at andre får bedre plass.
Nei, mine herrer.
I denne alderen når så mange venter på å se meg slukne
velger jeg å flamme opp.
Jeg ber ikke om unnskyldning for rynkene mine.
Jeg er stolt av dem.
Hver eneste én er et livets signatur
jeg har elsket, jeg har ledd, jeg har grått, jeg har levd.
Jeg nekter å slutte å være kvinne
bare fordi jeg ikke passer inn i filteret lenger,
eller fordi knærne ikke tåler pumps.
Jeg forblir et begjær.
Jeg forblir skapende.
Jeg forblir fri.
Og hvis det irriterer noen
enda bedre.
Jeg skammer meg ikke over mitt grå hår.
Jeg ville skammet meg om jeg ikke hadde levd lenge nok til å fortjene det.
Jeg slukner ikke.
Jeg gir meg ikke.
Og jeg går ikke av scenen.
Jeg drømmer fortsatt.
Jeg ler fortsatt høyt.
Jeg danser fortsatt på mitt vis.
Jeg roper fortsatt til himmelen at jeg har mye igjen å si.
Jeg er ikke et minne.
Jeg er nærvær.
Jeg er en sakte ild.
Jeg er en levende sjel.
En kvinne med arr
som ikke lenger trenger følelsesmessige krykker.
En kvinne som ikke venter på andres blikk for å vite at hun er sterk.
Så ikke kall meg «stakkars».
Ikke overse meg fordi jeg er eldre.
Kall meg modig.
Kall meg styrke.
Kall meg ved mitt navn
med tydelig stemme og løftet glass.
Kall meg Åshild.
Så la det være sagt:
jeg er fortsatt her
rak i ryggen, med en sjel som brenner.