Dette hendte en sommerdag i fjor, det var fredag, min mann var på jobb, og jeg og datteren min, som heter Åsne, gikk til torget for å handle.
Etter handelen gikk vi hjemover, arm i arm gjennom de svingete gatene. Da vi kom hjem, begynte vi straks med husarbeidet; Åsne støvsugde med et litt drømmende uttrykk, mens jeg kokte middag og snakket med fiskene i akvariet, som plutselig virket overraskende interesserte i menneskene utenfor glasset.
Ute hørtes lyden av bremsende biler, skarpt og plutselig, nesten som et ekko fra en annen virkelighet. Våre fjerne slektninger hadde plutselig dukket opp min kusine Ingrid, hennes mann Trygve og datteren deres, som var femten og alltid bar med seg en bok hun aldri leste ferdig.
Jeg ba dem inn, de kom inn som en strøm av elver, og jeg dekket bordet raskt, som om tallerkenene danset av seg selv. Jeg spurte hva som hadde hendt, og da kom det frem at i går var Ingrids bursdag, og at de hadde besluttet, i et slags feberaktig impuls, å besøke oss.
Selvsagt var jeg ikke forberedt på dette, og mens gjestene forsiktig sippet til teen sin som om den kunne forvandle dem på et øyeblikk, ringte jeg min mann, Einar, og fortalte om situasjonen. Einar foreslo at vi kunne grille, og sa at det tilfeldigvis lå noen skiver svinekjøtt i fryseren, særlig til grillspyd.
Jeg gikk ut til stuen og forklarte at jeg ikke var klar for besøk, men tilbød grillspydene, og sa at vi nå skulle marinere kjøttet, og om en time eller to ville alt være klart akkurat tidsnok til at Einar kom hjem fra arbeid. Slektningene nikket, med ansiktene vendt mot en metaforisk sol, gikk inn i stuen og la seg på sofaen, skrudde på fjernsynet og forsvant inn i et program om reinflytting.
Etter dette føltes alt merkelig. Jeg spurte Trygve, min kusines mann, om hjelp til å kutte kjøttet til grillspydene, men han sa at hånden verket, mens Ingrid mumlet lavt at hun var uvel etter reisen og snudde seg mot veggen og lot blikket gli innover i det underlige landskapet på TV-skjermen.
Stille vendte jeg tilbake til kjøkkenet og begynte å skjære og marinere kjøttet med Åsne. Vi dekket bordet, satte på tallerkener som virket litt større enn sist, og slektningene hjalp oss ikke én eneste gang.
Da Einar kom hjem, fortalte jeg rolig om alt. Han ble forbløffet, sa at slektningene var uoppdragne og ba dem komme til bords. Under måltidet hersket en dyp, dundrende stillhet alle spiste som var de i en annen verden, Trygve tok straks tre grillspyd og slukte dem, en etter en, som om han aldri hadde vært sulten før. Einar så på dem, og jeg så at han mislikte hele den absurde situasjonen.
Etter maten spurte jeg forsiktig om de kunne hjelpe til med oppvasken, i håp om at samvittigheten kunne våkne. Men Ingrid sa at hun hadde fått ny manikyr, og datteren kunne visst heller ikke ta oppvasken.
Da sa slektningene at klokken var blitt for mye, at de ville overnatte hos oss og sove i vår seng, fordi Trygve har vondt i ryggen og må ligge på en hard madrass. Da maktet ikke Einar mer, og utbrøt i et nesten eventyrlig sinne:
Tror dere dette er et hotell, at vi er tjenere? Nå pakker dere sakene og drar hjem straks!
Kjeven min falt, og jeg forsøkte å roe ned situasjonen, men da jeg møtte slektningenes blikk, løp de plutselig ut, som om huset hadde fått hjul, og hoppet inn i bilen sin, som forsvant nedover veien med et iltert drønn som fikk den drømmende stillheten til å vibrere.
