De gikk ut fra fødeavdelingen sammen, far og sønn. Ingen sto og ventet på dem, ingen tok bilder, og ingen kom med blomster. Egentlig hadde det sett underlig ut blomster til en mann…
Nei, moren levde, det var ingen fare med henne. Det var bare det at barnet ikke var ønsket av henne. Overhodet ikke. Hun hadde vært ærlig med ektemannen ganske fra starten, skjulte ingenting. Likevel sto han på sitt, ba henne, til og med kom med små trusler om at dette barnet var muligens hans eneste sjanse. Han var jo nesten førti, og ingen barn hadde det blitt før. Hva om dette var alt han fikk? De kom fram til en avtale… Hun fødte, de skilte seg straks etter, og hun gikk med på å betale barnebidrag uten å gjøre det vanskelig.
Først ville Torstein ikke ta imot pengene stoltheten traff ham. Men ekskona sa:
Livet er langt. Alt kan skje. Du er ikke noen gutt lenger, og jeg er da en god del yngre. Selv om jeg ikke vil ha barnet, så er han min, og det kan jo være greit for dere å ha en liten buffer. For framtida…
Urolige dager startet, men Torstein stod på. Alenemor fantes det mange av hvorfor skulle han være annerledes? Det var da ikke slik at barn mistrives av å vokse opp hos en far. Og ikke var det noen mangel på adopterte barn heller… Torstein tenkte at dette kom til å gå bra hvem sa at barn i herrehender ikke blir lykkelige? Nei, lille Emil Torsteinsson vokste, la på seg, og var et lykkelig lite barn.
Men da Emil ble litt større, kom spørsmålene om moren. Hvordan skal man si til et barn at moren egentlig ikke vil vite av ham? Torstein vridde seg unna:
Jeg fant deg i kjelleren, jeg.
I hvilken kjeller?
Der, i blokka ved siden av oss.
Fra den dagen begynte kjelleren å trekke i Emil med en egen mystisk kraft. Hver gang han fikk sjansen, listet han seg bort, smatt gjennom åpne vinduer ned i kjelleren, og ropte forsiktig: “Mamma?” Men alltid var svaret stillhet…
Så en dag skjedde det noe. Emil trodde han hørte noe! Hjertet stanset nesten, så begynte det å dunke så hardt at han ikke hørte annet enn sin egen puls.
Døren til oppgangen sto på gløtt, og Emil løp ned kjellertrappen. Det var mørkt, men øynene vennet seg fort. Han listet seg dypere innover, prøvde å rope, men stemmen ville ikke, det kom bare gråt og klukkelyder gjennom tårene:
Mamma, er du der? Det er meg, Emil… Jeg kom for å finne deg…
Men mamma svarte ikke. Emil satte seg på huk, snufset, og forsøkte å høre etter. En svak lyd i hjørnet, og Emil, med hånden tørket mot kinnet, gikk mot lyden.
Kanskje mamma var syk, og klarte ikke å komme ut til ham. Men nå fant han henne nok, og da ville hun bli glad.
Han gikk mot lyden, mens tårene blandet seg med et håpefullt smil. Alle de andre han kjente hadde mamma, nå skulle han også få en! Men i hjørnet, i en haug med filler, ventet ingen mor. Der satt en katt. Katten så skeptisk på ham og skjulte forsiktig en liten kattunge under magen.
Mamma?
Skuffelsen rev nesten Emil i stykker, bena ble slappe, og han satt seg tungt på gulvet. Så løftet han hodet og så på katten igjen…
Når man bare er fem år, tenker man annerledes. Logikken følger sin egen retning, og ofte er den både ærligere og mer begripelig enn voksenlogikk.
Emil så på katten og tenkte… Han husket Solveig i barnehagen. Hun påsto at faren var en trollmann. Og Erik, han hadde bevist at faren var astronaut. Hvorfor kunne ikke han ha ei kattemor?
Katten merket nok at gutten ikke ville henne noe vondt, og at han ikke ville røre kattungen. Hun listet seg nærmere og strøk hodet forsiktig inntil den lille guttehånden.
Så du er mammaen min?
Så ærlig og innerlig spurte Emil at det nesten var sant selv for ham. Nå var han klar til å slåss med hvem som helst, som sa noe annet. Han grep katten, klemte henne, og katten klemte tilbake…
Torstein la ikke merke til sønnen som var borte med det samme. Da han faktisk oppdaget det, ropte han med det samme:
Eeemil! Kom fram, Emil! Emil, hvor er du?
Noen endeløse minutter gikk, og håret til Torstein grånet nok enda litt før Emil dukket opp fra kjelleren. Han kom sakte, med katten og kattungen trygt i armene. Til faren sa han:
Jeg fant mamma. Og dette er vel lillesøsteren min… De var i kjelleren du fant meg i.
Torstein stivnet til hva skulle han si? Fortelle den hele sannheten? Hvordan kunne man gjøre det? Han nikket, tok det som det kom.
Hvordan visste du at det var henne?
Emil trakk på skuldrene.
Jeg bare visste det, pappa… Hun så sånn på meg! Kom, vi går hjem. Jeg tror mamma er litt sliten.
Emil var lykkelig. Mamma var funnet! Og det gjorde ingenting at søsteren viste seg å være en bror det var egentlig enda bedre. Da kunne de ha ordentlige gutteleker, og på kvelden kunne mamma synge for dem begge.
I barnehagen fikk han støtte. Så hva om mamma var en katt! Kjetil hadde vist fram bilde av flyet som var faren hans.
Torstein grublet lenge, visste ikke hvordan han skulle få forklart sønnen at sånn er ikke verden. Men da han så Emil så glad, lot han det fare. Tiden får vise…
Hjemme ble det ikke mindre liv. Emil hoppet rundt med kattene, de rotet, lekte og snudde leiligheten helt på hodet. Katten likte det, hun var så ung selv og slett ikke imot å leke med to småbrødre.
Nå får dere gi dere! ropte Torstein, og prøvde å rydde tilbake kaoset.
Emil, med et skolisser i hånden, kattungen og katten stoppet opp og så på Torstein så på hverandre… Trakk så skuldrene på likt og løp for å fortsette der de slapp. For hvorfor skulle de ikke det? Mamma hadde jo sagt det var lov.
