De beste elskerinnene er de konene som alle har avskrevet for lenge siden
Erik var overbevist om at han rett og slett hadde vært uheldig med kona si. Kald, liksom. Eller, før var hun helt annerledes, men nå var alt forandret. Den gnisten som en gang fikk ham til å skynde seg hjem, var borte.
Egentlig var det ikke så ille: huset var ryddig, suppen stod klar, og barnet deres hadde kommet seg gjennom studiene og flyttet til Oslo. Men alt dette, det skjedde nærmest på autopilot, uten den gamle driven fra tiden med røde blondeundertøy. Kona hadde stille og rolig gått fra å være hans «femme fatale» til å bli en «søt hjemlig flodhest», og Erik hadde slått seg til ro med det.
Han hadde for lengst sluttet å være sjalu. Men til hvem, egentlig? Kollegaene hennes på jobben? Skal han være sjalu på 75 kilo stabilitet som jobber som kassadame på Rema 1000?
Så det som tidligere ble gjort diskret og hemningsløst, ble etter hvert nesten åpenlyst. Nettdating «bare for å se hva som finnes», meldinger «for å få litt selvtillit», sammenkomster med gutta «du skjønner vel, menn trenger å slappe av også».
Kona hadde merket noe, mistenkt litt, kranglet noen ganger, og så stilnet det. Erik tolket det som overgivelse: hun hadde funnet seg i sin plass.
Og så dukket den perfekte muligheten opp. Kona fikk utlegg på jobben en kort arbeidsreise til Bergen. Erik frydet seg: endelig kunne han leve som en fri mann.
Han gledet seg til å chatte, møte noen nye, invitere noen «på kaffe», eller kanskje mer enn bare kaffe. Livet fikk nye farger.
Men virkeligheten ble mer beskjeden enn han hadde drømt om. På nettdating sendte han nær hundre meldinger, fikk svar på ti, og dialog med fire. Én begynte å mas om kryptovaluta og «hva du må gjøre for å lykkes», én var bare en bot, og de to andre forsvant sporløst etter noen få meldinger. Erik innså plutselig til sin overraskelse at en fri, nesten skilt mann med egen leilighet og stabil lønn ikke var så ettertraktet som han hadde trodd.
En kveld, da han ryddet nettleseren for spor etter sitt hektiske virtuelle liv, fant han plutselig noe merkelig om konas arbeidsreise. Jo mer han gravde, jo dårligere følte han seg.
Arbeidsreisen var ekte. Men det var én liten detalj: kona hadde med seg en ung reisekamerat, en elsker på 27 år. Og ikke bare det hun hadde betalt alt for ham: billetter, hotell, restaurant alt ble dekket av den «kalde og kjedelige» kona.
Erik trodde ikke sine egne øyne. Så trodde han, og ble rasende. Det viste seg at mens han latet seg gjennom Tinder i jakt etter spenning, levde hans «søte hjemlige flodhest» et rikt liv, fullt av de eventyrene han selv bare drømte om.
Det ble naturligvis en skikkelig skandale, med gjensidige anklager og lang diskusjon om forholdet deres.
Menn på nettet vil kanskje rope at slike koner bør kastes ut i kulden. Men ingen ble sendt ut. De ropte, de gråt, de snakket og til slutt innså de at det å være sammen faktisk var mer praktisk enn å leve alene.
Erik begynte faktisk å se kona med helt nye øyne. Ikke som et kjent møbel, men som en kvinne med egne ønsker og fantasier. En kvinne som faktisk kan være attraktiv bare ikke for ham.
Jeg vil ikke anbefale slike eksperimenter som en oppskrift på familielykke. Som oftest ender det med skilsmisse, tårer og nervøse sammenbrudd. Men denne historien gir meg én enkel tanke: ofte er de såkalte «kalde konene» slett ikke kalde. De er bare slitne av hverdagen, av likegyldighet, og av at ingen ser dem som kvinner lenger.
Noen ganger trengs bare et lite puff for å se at det bor en lidenskapelig kvinne hjemme. En kvinne som brenner, men kanskje for noen andre. Noen som faktisk ser henne for den hun egentlig er.
