Solveig, vi har en jente på 3500! roper Gunn i telefonen, begeistret.
Jeg står under vinduene på fødeavdelingen i Oslo universitetssykehus og vinker til kona som holder den lille i armene.
Vi har en datter. Jeg er far! Gunn, hvilken jente? Vi ble jo lovet en gutt!
Et øyeblikk henger det i stillhet i røret, så sier hun stille:
Kanskje vi har gjort en feil
Jeg snur meg og går forbi de lykkelige fedrene som maler hjerter på asfalten og slipper opp luftballonger, forbi de nypolerte bilene og de samlete slektningene rundt dem.
Jeg har alltid drømt om en sønn, en arving, en videreføring av slekten. Mens Gunn var gravid, tegnet jeg bilder av vår framtid: vi kaster ball i gårdsplassen, vi fisker sammen, vi holder gutteprat og bringer mamma en rik fangst, og om kvelden sitter vi alle rundt bordet og forteller hvordan dagen har gått, med gutten min ved min side, min stolthet.
Gunn har lenge slitt med å bli gravid. Vi har reist til flere klinikker, også til en berømt professor ved universitetet, og først etter fem år får hun den gledelige nyheten.
Jonas, du? hører jeg bak meg, og snur meg. Det er Pål, en kompis fra studietiden.
Hvor mange år, hvor mange vintre, hvordan går det?
Jeg har kommet til mamma, blitt litt forkjølet, trenger litt hvile. Hun er alene her, faren har vært borte i fem år. Hvordan er det med deg?
Jeg kommer fra fødeavdelingen, kona har nettopp født, en jente.
Gratulerer! Hvorfor er du ikke helt i ekstase? smiler han.
Han ser seg omkring, og da han legger merke til en kafé noen skritt unna, inviterer han meg inn for en prat.
Så du har ventet på en gutt? Vi alle venter på guttebarn, arvinger, det er vanlig. En gang var jeg som deg, forberedte meg på å bli far til en sønn, men kona fikk en datter.
Forresten, hvordan går det med deg? Kom du med noen?
Pål senker blikket, blir stille, så møter han meg med et blikk fullt av en dyp, nesten kosmisk melankoli.
Jeg er alene, har ikke mer familie. Jonas, dette er kanskje litt feil tidspunkt, men du har jo din glede.
Hva har skjedd?
En ulykke Jeg vil ikke snakke om det. Jeg har vært alene i ett år, tenker på å flytte tilbake til moren, finne ny jobb, fikse leiligheten.
Vi sitter lenge, snakker om studietiden, felles bekjente, deler planer for framtiden. Jeg gir ham telefonnummeret mitt og sier at han kan ringe når som helst, dag eller natt.
Neste morgen løper jeg med en enorm bukett av Gunns favorittpioner og en knipe luftballonger til vinduene på fødeavdelingen.
Gunn! roper jeg, når jeg hører hennes kjente stemme i telefonen.
Unnskyld meg! Jeg er så glad for vår etterlengtede datter! Hva ligner hun på?
På deg, Jonas, du er så lik!
Virkelig? Jeg har følt meg litt
Det er ikke nødvendig, jeg forstår alt
Gunn avbryter meg:
Jonas, jenta er frisk og rolig, spiser og sover, og smiler i drømmene. Vi blir snart skrevet ut, så får du se selv.
P.S.
Vi får aldri flere barn; fødselen var tung, og konsekvensene gikk utover Gunns helse.
Tjue år har gått, datteren vår har vokst opp til å bli en smart og vakker ung kvinne. Vi er stolte av henne, og Pål har blitt gudfar.
Jeg er fortsatt takknemlig for samtalen med ham; den åpnet øynene mine og lærte meg å sette pris på og elske alle som er her sammen med meg nå.
