52 år gammel fant jeg endelig min store kjærlighet, og vi giftet oss, selv om vi begge er i en moden fase av livet. Ektemannen min, Eirik, har en voksen datter Ingrid som selv har en liten jente. Ingrid har nettopp gått gjennom en krevende skilsmisse, og hun har valgt å flytte nærmere faren sin i Oslo for å få støtte.
I starten hadde vi bare kontakt gjennom videosamtaler, med korte hilsener. Nå som hun bor i nærheten, legger jeg merke til at hun ikke aksepterer meg. Jeg har prøvd å nå ut til henne og snakke, men hun ser på meg som en trussel, en konkurrent om farens oppmerksomhet. Hun tror at hvis jeg ikke hadde kommet inn i bildet, ville hun fortsatt bodd sammen med faren sin i det gamle huset, der alt var som før.
For å løse situasjonen foreslo jeg at Ingrid kunne bo sammen med oss det er jo nok plass i huset vårt på Frogner. Overraskende nok svarte hun at faren hennes var imot det, siden vi nettopp hadde giftet oss. Jeg tok samtalen videre med Eirik, og han innrømmet det stemte. Han sa han ønsket å skåne Ingrid fra mulige konflikter eller utfordringer i den nye familiesituasjonen vår.
Jeg har ikke noe imot at Eirik hjelper Ingrid jeg synes det er naturlig at en far støtter datteren sin. Likevel overrasker det meg at hun skylder på meg for alle problemene hennes. Jeg skulle ønske hun forsto at jeg elsker Eirik for den han er ikke for det han eventuelt kan gi. Hun virker å tro at uten meg ville all Eiriks økonomiske støtte gått direkte til henne og barnebarnet vårt. Men sannheten er at Eirik bidrar så godt han kan, og likevel strever de med å få endene til å møtes, selv med ekstra støtte.
Jeg ønsker å bygge en god relasjon til Ingrid, men det er vanskelig når hun ser på meg med slike negative briller. Jeg håper virkelig at tiden, åpne samtaler og gjensidig forståelse kan hjelpe oss med å finne en felles plattform. Kanskje vi sammen kan bygge opp en familie preget av omsorg, varme og støtte for alle som står oss nær.
