Sønnen min er ikke skilt. Han bor sammen med kjæresten sin, men han har ingenting han skulle ha sagt. Hver gang jeg kommer på besøk, lar svigerdatteren min meg ikke se barnebarnet hvis jeg ikke lover hvor mye penger jeg skal ta med. Det er alltid noe hvis jeg ikke leverer, kommer jeg ikke inn døra.
De giftet seg for to år siden. Jeg likte henne egentlig aldri. Hun har et misunnelig blikk og altfor raske hender. Så fort de hadde fått papirene i orden, begynte hun å mase om den gamle leiligheten min «Burde ikke du gjøre om på den, og gi oss halve, du trenger jo ikke så mye plass, sånn som du bor alene?»
Vi kranglet mye om dette. Jeg har tross alt en datter også, hvorfor i all verden skulle jeg forære halve livet mitt til svigerdatteren min? Begge barna mine har fått utdanning og solid start i livet resten får de klare selv, akkurat som jeg og mannen min måtte jobbe oss opp. Ingenting kom gratis til oss.
Datteren min, Sigrid, er fremdeles ugift. Hun jobber hardt, har tatt opp boliglån og sto en stund lagret hos meg, mens leiligheten hennes ble leid ut for å få råd til avbetalingene. Nå bor hun for seg selv. Sønnen min derimot, han er håpløs. Han bøyer bare hodet for kona si, og lar henne ta alle avgjørelser. Han vil ikke bo hos meg hun passer på at han ikke er for mye med familien.
Selv hadde jeg ikke akkurat ønsket å dele leiligheten min med henne. Men jeg hadde gjort det om det kunne hjelpe dem å spare til egen bolig. Slik det er nå, kommer ikke huset mitt til å bli solgt eller delt. Når min tid kommer, arver barna halvparten hver, og de får ordne resten på egen hånd.
Jeg sa dette rett ut til svigerdatteren min. Uten å pakke ordene inn. Hun svarte frekt: «Synes du ikke det er på grensen til grådig å bo alene i en treromsleilighet?» Jeg ba sønnen min ta seg sammen, men han mumlet bare lavt og gikk.
Jeg forstår ikke hva som har skjedd med sønnen min. Jeg og faren hans har alltid vært sterke. Sigrid også hun er standhaftig og uredd. Men sønnen min er som en fisk på tørt land. Ærlig talt, jeg skjønner ikke at han i det hele tatt fikk seg en kone. Kanskje hun bare var desperat etter å få gifte seg.
Etter den krangelen om leiligheten, hadde jeg nesten ikke kontakt med svigerdatteren min. Sønnen ringte noen ganger, men han kom aldri alene. Tydeligvis ble det ikke tillatt. Så ringte han og fortalte at jeg skulle bli bestemor. Jeg ble rørt, det var jo første barnebarnet mitt. Jeg ønsket å forsone meg med svigerdatteren, kjøpte med gave og kake men det endte med at hun skjelte meg ut, for at barnet deres skulle «fødes i en fremmeds leilighet, som en hjemløs». Hun startet straks på nytt om boligen.
Forsoningen uteble. Jeg kranglet ikke med en gravid kvinne, bare dro stille hjem. Tanken slo meg folk forandrer seg ikke. Slik lot jeg være å møte dem under resten av graviditeten. Egentlig hadde jeg ikke tid heller, helsen min var elendig og jeg løp til lege på lege. Ingen ringte meg da hun fødte jeg fikk vite en uke senere, da sønnen min en sjelden gang ringte.
Han inviterte meg på besøk, men så grep svigerdatteren inn på telefonen og sa klart og tydelig at jeg kunne spare på en gave, og i steden komme med kontanter. Jeg protesterte ikke barnebarn får man bare en gang. Jeg tok ut ti tusen kroner fra kontoen. Enormt for meg, men jeg ville i det minste se den lille.
Da jeg kom fram, møtte svigerdatteren meg, reiv til seg konvolutten og rynket på nesen. Tydeligvis var ti tusen for lite for henne. Hun sa ikke et ord, men det lå i blikket hennes at hun var misfornøyd. Lille barnebarnet mitt var nydelig lignet på faren sin. Jeg ble ikke lenge, og dette var siste gang jeg ble invitert. Jeg maste ikke på besøk, for småbarnsfamilier må få ro, tenkte jeg. Men tre måneder gikk og ingen tok kontakt. Jeg ringte selv, spurte sønnen min om de ville ha besøk.
Jeg kjøpte med klær til lille og kake til kaffen. Svigerdatteren tok imot gaven, sendte meg et hardt blikk og sa: «Vi trenger ikke flere småting og søtsaker, vi trenger penger til barnet. Kan du ikke forstå det snart? Du kan ta med konvolutt fremover, hvis du først skal komme.»
Jeg kjente det strammet seg rundt halsen av sinne. Sønnen min sa ingenting, han satt bare som et spørsmålstegn med barnet i armene.
Jeg snudde på hælen og gikk ut. Jeg har ingen planer om å kjøpe meg tid med barnebarnet mitt. Stoltheten min får ingen tråkke på.
Det har gått nesten et år nå. De har ikke ringt, jeg har ikke ringt. Men forrige uke ringte sønnen for å si at det var bursdag jeg kunne godt komme, men ikke glem gaven. Svigerdatteren tok straks telefonen: summen hun krevde var på høyde med en hel månedslønn for meg.
Jeg gikk ikke. Jeg hadde ikke råd, og jeg skjønte: jeg har verken barnebarn eller sønn lenger. Hvis sønnen min virkelig hadde vært min, ville han aldri godtatt at kona hans utpresset moren sin med barnebarnet som lokkemat. La dem sitte der i sin egen gryte.
Nå vurderer jeg hva jeg skal gjøre med leiligheten min jeg skal sørge for at verken den forsagte sønnen min eller den grådige svigerdatteren får legge en finger på den etter min død.
