Vi var helt satt ut, mannen min og jeg, da datteren vår, Ingrid, fortalte oss at hun skulle gifte seg. Hun var jo bare 18 år gammel. Det fantes ikke en sjanse i verden for å overtale Ingrid til å endre mening.
Ingrid måtte svare på spørsmål fra min svigermor:
Kjære, venter du barn?
Nei, bestemor.
Ingrids forlovede var bare to år eldre enn henne. Vi snakket med foreldrene hans, og kom sammen frem til at bryllupet skulle holdes hjemme hos oss. Det falt ikke i smak hos Ingrid.
Det er jo helt gammeldags! Kan vi ikke gjøre noe mer moderne?
Vi diskuterte i det uendelige. Til slutt ble vi enige om å leie et lokale og ha bryllupsfesten på restaurant. Ingrid valgte den dyreste løsningen. Vi, og foreldrene til brudgommen, var alt annet enn fornøyde.
Ingrid brast ut i gråt:
Man gifter seg bare én gang i livet!
Vi tok opp lån. Det gjorde også brudgommens foreldre. Vi kjøpte en diamantring, akkurat som Ingrid ønsket seg. Sammen med datteren min valgte jeg ut en fantastisk brudekjole.
Vi hadde egentlig tenkt å kjøre til tinghuset i vår gamle bil, men Ingrid var ikke fornøyd.
Lei en jeep, vær så snill!
Faren hennes forsøkte å forklare at det kostet mye.
Men jeg ønsker meg det virkelig.
Så vi leide jeep til bryllupet for både Ingrid og svigersønnen. Da dagen endelig kom, var vi helt utmattet både mentalt og fysisk. Hele bryllupet hadde kostet oss altfor mye. Ingrid og mannen hennes skilte seg etter et halvt år.
Ingrid likte rett og slett ikke å være gift. Hun beskyldte ofte ektemannen for ditt og datt.
Jeg kom plutselig på hvordan jeg selv giftet meg. Jeg hadde på meg en fin topp og et skjørt. Forloveden min ventet på meg på rådhuset med en bukett. Nå har vi vært gift i 20 år, og fått et barn. Ingenting stort bryllup trengtes for å få familielivet til å fungere.
Jeg er ikke motstander av bryllup. Men alt må ha sine grenser. Jeg håper vår datter er mer forsiktig neste gang.
