Vi ble helt satt ut, mannen min og jeg, da datteren vår, Ingrid, fortalte oss at hun skulle gifte seg. Hun er jo bare 18 år gammel. Det var ingen måte å overtale Ingrid til å ombestemme seg på.
Ingrid ble straks utspurt av min svigermor:
Kjære barnebarn, er du gravid?
Nei, bestemor.
Ingrids forlovede var bare to år eldre enn henne. Vi tok en prat med foreldrene hans og ble enige om at bryllupet skulle være hjemme hos oss. Ingrid protesterte.
Dette er jo helt gammeldags! Kan vi ikke gjøre noe mer moderne?
Vi diskuterte i det lange og brede. Til slutt bestemte vi oss for at bryllupsfesten skulle holdes på en restaurant. Ingrid valgte selvsagt det dyreste alternativet. Vi og foreldrene til brudgommen var ikke særlig begeistret.
Ingrid begynte å gråte:
Man gifter seg bare en gang i livet!
Vi endte opp med å ta opp lån. Det gjorde brudgommens foreldre også. De kjøpte en diamantring slik Ingrid ønsket seg. Sammen med henne fant jeg en helt fantastisk brudekjole.
Vi hadde tenkt å kjøre til folkeregisteret i den gamle bilen vår, men Ingrid likte ikke det.
Lei en jeep!
Faren hennes prøvde å forklare at det ble for dyrt!
Men jeg har så lyst!
Så vi leide inn en jeep til datteren og svigersønnens bryllup. Da bryllupsdagen endelig kom, var vi helt utmattet både fysisk og mentalt. Hele bryllupet kostet oss en formue. Ingrid og mannen hennes gikk fra hverandre bare et halvt år senere.
Ingrid trivdes rett og slett ikke som gift. Hun hadde mange klager på ektefellen.
Jeg kom til å tenke på da jeg selv giftet meg. Jeg hadde på meg en fin topp og et skjørt. Forloveden min ventet på meg på folkeregisteret med en blomsterbukett. Vi har vært gift i 20 år og fått et barn. Et storslått bryllup betyr ingen ting for familielivet.
Jeg er på ingen måte motstander av bryllup, men alt må ha sin grense. Jeg håper at neste gang er datteren min mer forsiktig.
