Solveig har alene oppdratt sine to døtre. Faren deres døde da jentene var små, og Solveig har aldri giftet seg på nytt. Hun har alltid vært bekymret for at en ny mann kunne være til skade for barna hennes. Mellom ekteskap og barn, har hun alltid valgt barna.
Den eldste datteren heter Marte, den yngste heter Åse. Marte giftet seg tidlig og fikk en datter som hun kalte Liv. Etter det flyttet hun inn i leiligheten til ektemannen sin. Ekteskapet tok slutt etter noen år, og Marte kom tilbake til Solveigs leilighet med lille Liv i armene.
Åse, den yngste, var irritert på Marte. Hun mente at Marte kom tilbake til morens bolig helt bevisst for å tvinge henne til å flytte ut. Men det var feil; Marte var alvorlig syk og hadde fått kreftdiagnose. Liv ble derfor tatt vare på av bestemoren sin.
Åse var på den tiden også gift og hadde to barn. Solveigs eldre tante tilbød Åse en leilighet, og uten å tenke særlig mye på det, overførte tanten leiligheten til Åse med det løftet at Solveig aldri skulle gjøre krav på Åses leilighet, uansett hva som skjedde.
Marte døde da Liv var sytten år gammel. Da ble også Solveig syk. En dag kom Åse til henne og spurte hvem som skulle arve leiligheten når hun døde.
Hva mener du med det? Liv skal ha leiligheten. Hun er alene, moren er borte og faren har ikke hatt kontakt med henne. Hun kan ikke bo på gata.
Men hva mener du, hun er bare barnebarnet ditt og jeg er datteren din. Jeg har dessuten to barn. Liv vil vokse opp og kan skaffe seg en leilighet selv. Gi meg tilbake leiligheten min! Åse snakket høyt og aggressivt.
Nei. Vi hadde en avtale.
Da setter jeg aldri min fot her igjen.
Åse brydde seg ikke om Liv fikk tid til å gjøre lekser eller kunne ta seg av den syke bestemoren. Fra det tidspunktet hun ikke fikk leiligheten, har hun ikke hatt kontakt med moren sin.
