Ingrid kommer hjem tidligere enn planlagt, med godsaker fra foreldrene sine. Hun hadde tenkt å overraske ektemannen, men Eirik sender henne på butikken i stedet for å møte henne med åpne armer. Det får uventede konsekvenser.
Den tunge bagen drar så mye i skulderen hennes at Ingrid stønnende må slippe et lite rop. Korsryggen verker de siste to månedene har den vært en konstant plage. Hun setter bærbagene varsomt fra seg på den ruglete asfalten ved bussholdeplassen.
Ingrid sukker dypt. Barnet i magen sparker misfornøyd. Sjette måned ikke akkurat noen spøk. Spesielt ikke når man har bestemt seg for å overraske mannen med å komme hjem fra mamma og pappa tre dager før avtalt. Hun har savnet ham så mye at de siste milene på bussen telte hun lyktestolper.
Lurer på hva Eirik gjør nå? Han har sikkert ingen anelse om at hun allerede er her bare ti minutter unna leiligheten til fots. Veien hjem føles evig lang. Posene, fylt til randen med hjemmelaget syltetøy, fenalår og store epler, veier som bly.
Etter rundt femti meter skjønner Ingrid at hun ikke klarer lenger. Ryggen svikter.
Hun tar opp mobilen og ringer ektemannen.
Hei Eirik, det er meg, hvisker hun lavt da han endelig svarer.
Ingrid? Hva skjer? Har det hendt noe? Han høres oppriktig bekymret ut.
Nei da, det har ikke skjedd noe. Jeg er hjemme! Står på bussholdeplassen ved blokka vår. Kom ut og hent meg, vær så snill. Jeg klarer ikke bære posene. Mamma har sendt med alt mulig denne gangen…
En merkelig pause følger. Ingrid sjekker displayet. Er samtalen brutt?
Er du på holdeplassen? Eiriks stemme sprekker over i panikk. Akkurat nå? Hvorfor sier du ikke fra? Du skulle jo ikke komme før på torsdag!
Trodde jeg skulle overraske deg, mumler Ingrid. Er du ikke glad? Jeg er utslitt, kom ut.
Vent! Ikke kom hjem nå! Eller, altså… Kom, men Ingrid, det er helt tomt hjemme. Jeg spiste opp alt i går. Kan du stikke innom Coop’en på hjørnet? Kjøp oksekjøtt, bare litt, og ferske poteter. Jeg har fri fra jobben i dag og hadde tenkt å ordne en skikkelig velkomstmiddag til deg.
Hva snakker du om? Ingrid blunker forvirret. Hører du ikke? Jeg er gravid, på sjette måned, med to tunge bager i hendene!
Ryggen min verker! Jeg orker ikke mer. Det er poteter og egg hjemme. Kan du ikke bare hente meg? Jeg trenger mat og en seng.
Ingrid, du skjønner ikke! han snakker fort, avbryter henne. Jeg vil at alt skal være perfekt. Det er rett borte i gata. Ta med kjøtt og kanskje en pose poteter, våre er råtne. Kan du ikke spørre noen om hjelp da? Eller gå flere turer? For min skyld, vær så snill. Det er jo til oss. Jeg ordner alt her hjemme.
Ingrid stirrer på de såre, røde hendene sine. En varm bølge av skuffelse skyller gjennom henne.
Eirik, er det mulig? stemmen skjelver. Ber du meg, i denne tilstanden, med alle disse posene, gå på butikken for at du skal lage middag?
Kan du virkelig ikke bare komme ned og hjelpe?
Jeg har begynt… eh…på forberedelsene! Hvis jeg går nå, blir alt ødelagt. Ingjerd, for min skyld: kjøp åtte hundre gram oksekjøtt og en liten nettpotet. Kom igjen, jeg venter!
Han legger på. Ingrid stirrer på den svarte skjermen. Det gir ingen mening. Hun har mest lyst til å gråte der på det folketomme fortauet under kaldt gatelys. I stedet for en klem og varm seng må hun traske til butikken. «Kanskje han faktisk forbereder noe helt utrolig?» rekker hun å tenke før hun sukker, løfter bagene og haltende går mot butikken.
Hun skyver handlevognen mellom reolene og får med seg blikket til den trette kassadama.
Kjøttet er tungt, potetene verre. Fingrene har numne, krokete ledd når hun kommer ut i den kjølige kvelden igjen.
Telefonen ringer på nytt.
Har du kjøpt? Eirik virker oppstemt.
Ja, svarer Ingrid sammenbitt. Jeg er utenfor inngangen. Lås opp.
Nei, vent! Ikke gå opp! Sett deg på benken ute. Ti minutter, ikke mer.
Mener du det? stemmen sprekker, bryr seg ikke lenger om de få som går forbi. Eirik, hvilke ti minutter? Jeg klarer snart ikke stå!
Overraskelsen er ikke klar ennå! han er urokkelig. Kom, pust litt frisk luft, fem minutter til. Sitter du nå? Jeg rekker det!
Hun synker ned på den slitte benken ved oppgangen. Posene dundrer i bakken. Skulle kaste den forbaskede kjøttpakken mot vinduet i tredje etasje.
Ti minutter går. Så tyve. Ingrid sitter fastfrosset, kjenner det koker innvendig. Hva venter henne nå? Hav av blomster? Frokost på senga? Strykeorkester i stua? Ingenting kan gjøre opp for dette, ikke for alt slitet, ikke for ventetiden utendørs.
Etter trettifem minutter åpnes oppgangen brått. Eirik stormer ut. Han ser forlegen og litt tullete ut: T-skjorten vreng, blanksvett i pannen, håret rett opp.
Der er du! han smiler anstrengt og tar posene. Så gretten du er. Se på været ja, nettopp. Kom nå!
Hvorfor er du så svett? Ingrid myser mens hun reiser seg tungt og støtter seg til rekkverket. Og hva lukter det vaskemiddel av deg hele veien ned hit?
Du får se! jubler han, og hopper nærmest inn i heisen.
Oppe åpner Eirik døren høytidelig og venter på applaus. Ingrid kommer inn i gangen, med det slår henne en sur lukt av klor og billig luftfrisker med «havbris».
Hun tar en runde på stua, kjøkkenet, badet. Leiligheten er skinnende. Altfor tom. Det ligger ikke lenger klær på stolene, teppet er støvsugd (fuktige striper kan fortsatt ses), støv er tørket av hyller, prydfigurer står ensomt i hjørnet.
Hva sier du? Eirik stråler som en gullfemmer. Overraskelse!
Ingrid snur seg sakte.
Er det alt? hvisker hun.
Hva mener du med alt? Eirik setter seg i frustrasjon. Du skjønner ikke! Jeg har vasket overalt, under sofaen, vasket alt av kopper og alle servanter skinner! Jeg ville at du skulle komme hjem til rent hus. Jeg har løpt siden du ringte, bare så du vet det.
En klump setter seg i halsen hennes.
For dette for å vaske, lot du meg dra på butikken alene?
Du møtte meg ikke, selv om jeg ba deg, bare for å vaske gulvet?
Ja! Han slår ut med armene. Jeg ville vise deg! Du klager alltid over at jeg ikke tar i et tak hjemme. Nå har jeg bevist det! Du kom for tidlig, jeg rakk ikke ferdig!. Jeg måtte holde deg ute så jeg fikk gjort meg ferdig. I stedet for et «takk» ser du ut som om jeg har gjort noe fryktelig galt.
Er du helt fjern, Eirik? stemmen bærer over i gråt. Jeg bryr meg da ikke om renheten akkurat nå! Ryggen min er vond, posene var for tunge! Jeg venter barn, forstår du? Det jeg trengte, var at du tok imot meg og førte meg hit, ikke moppet gulvet!
Eirik rødmer, kaster kluten i vasken.
Jaså! Nå begynner vi igjen! roper han. Du blir aldri fornøyd. Jeg har vært oppe siden fem, vasket og ordnet for å glede deg! Og så kommer du og kjefter. Ser du ikke hvor reint det er? Ikke engang bryllupsdagen var slik!
Hva skal jeg med det hvis det koster meg dette? Ingrid hikster. Jeg satt en halvtime på benken. Føttene mine dunker enda! Jeg måtte slepe med meg kjøttet og potetene du så gjerne skulle ha. Dette er ikke noen overraskelse. Det er ydmykelse!
Ydmykelse? Eirik virrer rundt på kjøkkenet. Unnskyld meg at jeg prøvde! Hvilken annen kone ville ikke blitt glad? Andre hadde vært i ekstase! Du trenger alltid å syte «åh, min rygg, åh, min tilstand». Kanskje jeg også er sliten! Jeg har ikke sovet, har grublet på hvordan jeg skulle overraske deg!
Ingrid dekker til ansiktet med hendene.
Du skjønner ingenting… hulker hun. Jeg betyr mindre for deg enn listverket.
Hva med listverket? Eirik hever stemmen på ny. Du kom før tiden! Hadde du kommet på torsdag som avtalt, hadde alt vært klart og du hadde fått det fabelaktig. Men nei, du kunne ikke vente, måtte ødelegge overraskelsen og så skylde på meg! Du er utakknemlig, Ingrid!
Han flyr ut av kjøkkenet og smeller med døra til soverommet.
Barnet sparker igjen. Ingrid synker sammen ved kjøkkenbordet og stirrer på posen med kjøtt som Eirik aldri fikk lagt i kjøleskapet. Hun er kvalm, har vondt i magen.
Etter ti minutter åpner han døren så vidt.
Skal jeg lage kjøtt, da? mumler han. Eller vil du la vær med vilje for å gjøre meg ille til mote?
Dropp det, Eirik, sier hun stille, vender ikke hodet. La meg være i fred. Jeg trenger å hvile.
Greit! han slamrer igjen.
Ingrid stabber inn på badet. I speilet ser hun et blekt, mørkringet, slitent fjes.
Hun husker bussturen, alle håpene. Hun så for seg at Eirik kom til å holde rundt henne og si: «Endelig er du hjemme.» Jada. Fikk klem, ja
Da hun har vasket seg, bryter en ny krangel ut. Han kjefter på henne for småting igjen.
Til slutt reiser hun tilbake til foreldrene, akkurat som hun er, uten å engang skifte klær.
Alle prøver å overtale Ingrid til ikke å skille seg svigerforeldre, svoger, til og med Eirik ringer ofte og lover at han har forstått alt. Men Ingrid er ikke i tvil: hun vil ikke ha en mann som setter vasking og orden over helsa til barnet og henne. Skilsmisse er eneste utvei.
