Dagen jeg gikk for å skille meg, kledd som brud.
Da ektemannen min sa han ville ha skilsmisse, åpnet jeg garderobeskapet og hentet ut brudekjolen min.
«Hva er det du driver med?» spurte han, tydelig nervøs.
«Jeg skal ha på meg denne i retten,» svarte jeg og ristet kjolen så støvet dalte ned på gulvet.
«Har du mistet vettet? Du kan ikke gå til skilsmisse kledd som brud!»
«Selvfølgelig kan jeg det. Og du skal ta på deg dressen du gifta deg med. Hvis du kunne love evig kjærlighet i den, kan du love evig skilsmisse i den samme.»
Jeg kunne se panikken i øynene hans mens han lette etter et godt motargument, men han fant ingen. Tjue minutter senere sto han bøyd inn i skapet og mumlet mens han lette etter dressen.
Da vi kom til tingretten, ble sikkerhetsvakten helt satt ut. En dame ropte: «Gratulerer!» hvorpå en annen dyttet til henne og sa: «Nei, kjære deg, de skal skilles!»
Dommeren holdt på å velte kaffekoppen sin da vi kom inn. Jeg i hvit kjole, slør og alt. Han i svart dress, slips og nypussede sko.
«Fru,» sa dommeren mens han svelget et smil, «kan jeg spørre hvorfor De er kledd som en brud?»
«Fordi, Deres ære,» svarte jeg og rettet ryggen, «denne mannen lovet meg til døden skiller oss og han hadde akkurat denne dressen på seg da løftet ble gitt. Siden døden ikke har skilt oss, men han likevel vil bryte pakten, får han gjøre det mens han ser på meg akkurat slik han gjorde da han lovet.»
Ektemannen min så ned, tårene blinket i øynene hans.
«Jeg har aldri løyet for deg. Jeg elsket deg virkelig den dagen.»
«Og nå?» spurte jeg med stemmen på bristepunktet.
Dommeren kremtet og så på oss.
«Vet dere hva? Dere får en halvtime. Gå ut, ta en liten spasertur og prat sammen. Kom gjerne tilbake, fortsatt kledd som nå, om dere er sikre. Men noe forteller meg at to mennesker som kommer hit, har mer å snakke om.»
Vi gikk ut i gangen. Han rettet forsiktig på sløret mitt, som hang litt skjevt.
«Du er vakker,» sa han. «Akkurat som den dagen.»
«Du ser også bra ut,» innrømmet jeg lavt. «Selv om du er en dust.»
Der sto vi pyntet for bryllup, inne på Oslo tingrett, uten å ane hva vi skulle gjøre.
«Hva om» begynte han forsiktig, «i stedet for å skille oss, går vi et sted og spiser bryllupskake og husker på hvorfor vi giftet oss?»
Kanskje er det ekte kjærlighet, å stille opp til og med til skilsmisse slik som i et bryllup eller kanskje vi bare er to dramatiske mennesker som aldri har lært å gjøre noe halvveis.
