Dagen før nyttårsaften var jeg og mamma innom “Barneparken” i Oslo. Der fikk jeg øye på en kjole som tok pusten fra meg. Rød, strikket, med sterke blå kanter nederst og på ermene. Vi egentlig bare inne for å kjøpe noe smått til juletrepynt, kanskje noen girlandere eller litt glitter, men jeg nektet å gå videre og begynte å mase på mamma om å få prøve kjolen.
Den satt perfekt på meg, som om den var laget akkurat til meg. Fantasiene i hodet begynte straks å spinne. Jeg hadde blitt veldig betatt av en gutt i klassen min, og nå klarte jeg ikke slutte å tenke på hvor gjerne jeg ville at han skulle se meg i denne kjolen på nyttårsfesten.
Jeg stod der nesten på gråten og ville ikke ta den av igjen. Da så mamma hvor mye det betydde for meg. Hun smilte, strøk meg på håret og sa: «Jeg får lønn snart. Vi tar den med oss hjem.»
På vei hjem trippet jeg lykkelig, kjolen trygt pakket i posen. Vi pyntet leiligheten, hengte opp julelys og pyntet det lille juletreet. Men i kjøleskapet var det bare is og en liten bit meierismør igjen.
Vi ventet spent på mammas lønning. Jeg husker at på åttitallet jobbet folk i Norge også på selveste nyttårsaften, men de fleste fikk gå litt tidligere. Da mamma kom hjem fra jobb, var hun tydelig lei seg. Lønna var forsinket.
Tårene lå i øyekroken, stemmen skalv av skuffelse og det verste var hvor flaut hun synes det var at jeg ikke skulle få noe ordentlig nyttårsbord.
Men jeg, jeg husker så godt at jeg ikke var det minste skuffet. Stemningen var likevel full av forventning og glede. Jeg satte meg foran TV-en, så på nyttårsfilmer jeg bare fikk sett denne ene gangen i året det var jo ikke så mye å velge i på norsk TV den gangen. Tror det bare var to kanaler.
Mamma kokte poteter, smeltet litt smør over dem, rev en gulrot og strødde sukker på. Mer hadde vi ikke. Vi satte oss sammen ved det lille bordet. Mamma begynte plutselig å gråte, og da prøvde jeg å trøste henne, men endte opp med å hulke selv også ikke fordi vi manglet mat, men fordi jeg plutselig fikk så vondt av mamma.
Vi krøp sammen under dyna i sofaen og så på nyttårskonserten. Klokken slo tolv. Noen naboer i oppgangen kom ut på trappeavsatsen med glass med champagne og gode nyttårsrop og sang, men vi ble sittende inne.
Så ringte det bestemt på døra mange ganger. Mamma gikk for å åpne, og der stod fru Astrid. Hun hadde bestandig noe å klage på: at jeg satte fra meg sko i gangen, at jeg ikke hadde vasket trappen ordentlig, at vi bråkte for mye. Barna i gården holdt seg alltid på litt avstand fra henne.
Hun var tydelig allerede i nyttårsstemning. Jeg hørte ikke hva hun sa, bare så hvordan hun presset seg forbi mamma og kikket på bordet vårt med poteter i sentrum, før hun gikk ut uten et ord.
En tjue minutter senere banket det på døra igjen, men denne gangen var det ikke ringing, det var noen som sparket på døra. Jeg ble litt redd og mamma sa klart ifra at jeg ikke måtte åpne. Hun gikk selv ut, og plutselig kom fru Astrid brasende inn i leiligheten. Hun slepte med seg poser stappfulle glass med sild, bokser med salat, røkt laks, sylteagurk, halve kyllinger, godteri og til og med noen klementiner og en flaske musserende.
Hun ba mamma ta seg sammen og hjalp henne å pakke ut alt sammen på bordet. Så tørket hun snørret til mamma med et stort lommetørkle, fnyste over dramatikken, og forsvant ut døra igjen.
Etter nyttår kom hun aldri tilbake til temaet om den kvelden. Fru Astrid fortsatte å være stram i klypa både i oppgangen og bakgården, og alle barna gikk fortsatt en stor bue rundt henne.
Men da mange år senere alle naboene tok farvel med fru Astrid i hennes begravelse, gikk det opp for oss at hele oppgangen egentlig var glad i henne alle hadde hun hjulpet på en eller annen måte.
