Dagboken min: Dagen da bestemor giftet seg med sønnen til mannen som forlot henne ved alteret
Bestemor er 89 år gammel, og i går havnet hun midt i det største oppstyret bygda vår har sett siden den gangen den lokale kjøpmannen stakk av med loddpengene etter julemarkedet. Her har vi opplevd alt mulig avlyste bryllup, slåsskamp på skoleballet, til og med det året taket på kirken raste sammen Men dette, DETTE, toppet alt.
Alt startet da bestemor ble kjent med en eldre herre på eldresenteret.
Han er en ordentlig gentleman, jenta mi, sa hun, mens hun påførte lysrosa leppestift. Og han kjører bil fortsatt.
Bestemor, han er 91 år. Er du sikker på at han burde kjøre?
Åh, hold nå opp! Han har da bil, har han ikke?
Romansen gikk i rekordfart. Etter tre uker kom frieriet, med ring og det hele. Greit nok, ringen var ikke ekte gull, men det var tanken som telte.
Jeg gifter meg på lørdag, kunngjorde bestemor ved søndagsmiddagen.
Mamma satte nesten fiskegratengen i halsen.
På lørdag?! Det er jo om fem dager!
Nettopp. I min alder har man ikke tid til å vente. Hva om jeg dør på fredag?
Vi kjøpte kjole perlefarget, enkel og stilig. Reserverte menighetssalen, bestilte kake. En av slektningene lagde blomster av kreppapir.
Så kom den store dagen. Bestemor glitret med kjolen, det ekte perlekjedet hun hadde arvet fra sin mor, og et smil jeg ikke hadde sett på årevis.
Salen var fylt til randen. Myk musikk. Presten bladde i boken sin. Alt så perfekt ut.
Men brudgommen dukket aldri opp.
Vi ventet tjue minutter.
Så førti.
Etter en time gikk en av fetterne mine bort til huset hans.
Han kom tilbake alene, med ansiktet som om han hadde vært i begravelse.
Han sier han ikke kan komme.
Salen begynte å summe. Bestemor ble kritthvit i ansiktet.
Hva mener du, han kan ikke?
Han sier han er redd. At han er for gammel, kanskje blir syk og blir til bry for deg. At det er best sånn.
Bestemor satt bare der med den hvite rosebuketten i hendene.
Da åpnet plutselig døren seg. En mann på rundt sekstisju år, pent kledd, med grått, tykt hår og ganske sint uttrykk, kom inn.
Hvor er bruden?
Og du er? spurte en av slektningene.
Jeg er sønnen til mannen som nettopp feiget ut og forlot denne dama.
Alle i salen ble stille.
Mannen gikk bort til bestemor og tok av seg hatten.
Jeg er her for å si unnskyld på vegne av min familie. Dette er utilgivelig.
Bestemor så ham rett inn i øynene.
Hvor gammel er du, unge mann?
Sekstisyv.
Gift?
Enkemann. Fire år nå.
Barn?
Tre. Voksne, alle sammen, og har sine egne liv.
Jobber du?
Jeg er pensjonist. Får pensjon, og har et lite hus.
Bestemor tenkte seg litt om. Så stabbet hun bort på stokken sin.
Så fortell, er du redd for å binde deg som faren din?
Nei. Jeg var gift i 35 år. Beste tiden i livet mitt.
Hva mener du om ekteskap, da?
Det er det fineste en kan oppleve. Og faren min gjorde sitt livs tabbe da han gikk fra denne muligheten.
Bestemor vurderte ham fra topp til tå, snudde seg mot oss andre.
Selskapet er betalt. Maten er betalt. Presten er her. Kaken kostet meg en formue…
Bestemor, du kan da ikke… startet jeg forsiktig.
Vil du gjøre meg den æren?
Hele salen eksploderte i latter, rop og begeistring. Noen sølte brus, andre fant frem mobilen og filmet uten helt å forstå hva som faktisk foregikk.
Men jeg… du…
Du kom for å redde min ære. I tillegg er jeg pyntet ferdig. Kjolen bruker jeg ikke to ganger. Ja eller nei?
Han lo høyt og ekte.
Min avdøde kone pleide å si at jeg en gang kom til å gjøre noe fullstendig sprøtt. Jeg tror dagen er kommet. Ja, la oss gjøre det.
Så giftet de seg. Akkurat der og da.
Presten måtte trekke seg tilbake et minutt for å hente seg inn. En av slektningene gråt så mye at maskaraen rant. Mamma ante ikke om hun skulle le, gråte eller bare bli stående målløs.
Men de giftet seg.
Under festen, da vi spiste kake med det gamle navnet på brudgommen klønete dekket over med tape og nytt navn skrevet med tusj, hvisket jeg til henne:
Bestemor, mener du alvor? Du giftet deg med en du har kjent i to timer?
Hun strålte.
Jeg er 89, jeg har ikke tid til to års kurtisering. Han har gode manerer, grei pensjon og fortsatt galleblæra i behold. Tror du jeg lar sånt glippe?
Men han er 22 år yngre!
Nettopp. Han overlever meg. Noen må jo ta seg av kattene.
Det har nå gått tre uker. Han som sviktet henne, prøvde å ringe for å be om unnskyldning. Den nye ektemannen hennes tok telefonen og la på.
Det viser seg at han lager bedre mat enn bestemor men det vil hun aldri innrømme danser flott og følger henne til alle legekontroller i en gammel, men prikkfri Volvo.
I går så jeg dem i parken. Han trillet rullestolen hennes, og hun småkranglet:
Saktere! Dette er ingen konkurranse!
Som du vil, min dronning.
Den tidligere forlovede sendte bryllupsgave en blender. Bestemor mente den gjorde seg bedre til premie på bingokvelden.
Si meg hvilken bestemor gifter seg med den 67 år gamle sønnen til mannen som lot henne stå igjen ved alteret og hvilken sønn sier ja til å gifte seg med dama som for fem minutter siden skulle vært stemora hans?
