Dagen da bestemor giftet seg med sønnen til mannen som forlot henne ved alteret.
Bestemoren min er 89 år gammel, og akkurat blitt hovedpersonen i det største skandalen bygda vår har sett siden Ola en gang stjal hele 17. mai-kassa. Her har vi vært vitne til det meste kansellerte bryllup, slåsskamp på skoleballet, og den gangen taket på kirken raste sammen Men dette, DETTE, overgikk alt.
Alt begynte da bestemor traff en eldre herremann på pensjonistkaféen.
En ekte gentleman, vesla sa hun med et smil mens hun la på seg lyserosa leppestift. Og han kjører fortsatt bil.
Bestemor, han er 91. Er du sikker på at han burde kjøre?
Jaja, nok om det. Han har i det minste bil.
Kjærligheten slo til lynraskt. Etter tre uker fridde han, komplett med en ring riktignok bare en billig kopi, men tanken var god.
Jeg gifter meg på lørdag, annonserte bestemor på familiemiddagen.
Mamma holdt nesten på å sette kjøttkakene i halsen.
På lørdag?! Det er om fem dager!
Nettopp. I min alder er det ingen tid å miste. Hva om jeg dør på fredag?
Vi kjøpte kjole perlehvit, elegant, men ikke altfor prangende. Booket menighetssalen, bestilte bløtkake fra bakeriet på torget. En av tremenningene lagde til og med blomster av kreppapir.
Så kom den store dagen. Bestemor strålte i kjolen, med perlekjedet hun arvet fra sin mor, og med et smil jeg ikke har sett siden jeg var ni.
Salens benker var fulle. Rolig trekkspillmusikk spilte i bakgrunnen. Presten bladde i boka si. Alt virket perfekt.
Men ingen brudgom.
Vi ventet i tjue minutter.
Så førti.
Etter en time gikk fetteren min bort til huset hans.
Han kom tilbake alene og så ut som han var på vei til begravelse.
Han sier han ikke kan, sa han stille.
Salen begynte å hviske. Bestemor ble helt hvit i ansiktet.
Hva mener du med at han ikke kan?
Han sier han er redd. At han er for gammel, at han kan bli syk og bli en byrde. At det er best sånn.
Bestemor ble sittende med en bukett hvite roser dinglende i hendene.
Da åpnet døra seg. Inn kom en mann på rundt sekstiseks, høflig antrukket, med sølvgrått hår og tydelig irritasjon i blikket.
Hvor er bruden?
Og hvem er du? spurte en av onklene.
Jeg er sønnen til han som nettopp har latt denne damen i stikken.
Hele salen ble stille.
Mannen gikk bort til bestemor, tok av seg hatten og bøyde seg.
Jeg kom for å be om unnskyldning på familiens vegne. Dette er utilgivelig.
Bestemor så ham rett i øynene.
Hvor gammel er du, unge mann?
Sekstisyv.
Gift?
Enkemann. Fire år siden.
Barn?
Tre. Alle voksne, alle gift.
Har du jobb?
Pensjonist. Har pensjon og et lite hus.
Bestemor tenkte seg litt om. Så reiste hun seg, støttet seg på stokken, og gikk mot ham.
Si meg er du redd for å binde deg, slik som faren din?
Nei. Jeg var gift i 35 år. Det var det beste i livet mitt.
Og hva synes du om ekteskapet?
Det er det fineste som kan skje et menneske. Og faren min gjorde kanskje sitt livs feil ved å la denne muligheten fare.
Bestemor vurderte ham nøye, vendte seg så til oss andre.
Lokalet er betalt. Maten er ordnet. Presten er her. Kaka kostet meg en formue
Bestemor, du mener ikke…
Vil du gjøre meg den æren?
Hele salen eksploderte. Latter, jubel, noen spylte kaffe på seg selv, flere filmet med mobilen mens de ristet på hodet.
Men jeg du…
Du kom for å redde min ære. Dessuten jeg er pyntet allerede. Denne kjolen bruker jeg ikke to ganger. Så ja eller nei?
Han lo, ekte fra magen.
Kona mi pleide å si at jeg var litt sprø. Tror tiden er inne. La oss gjøre det.
Og så giftet de seg.
Akkurat der.
Presten måtte samle seg noen minutter. En tante grein så mye at mascaraen rant. Mamma visste ikke om hun skulle le, gråte eller bare gi opp å forstå.
Men de giftet seg.
Under festen, mens vi spiste kake der navnet på første brudgom var teipet over og skrevet nytt med tusj, spurte jeg bestemor:
Bestemor, giftet du deg nettopp med en mann du har kjent i to timer?
Hun strålte.
Når du er 89, har du ikke tid til å vente på evig kjærlighet. Han har gode manerer, god pensjon og han har fortsatt galleblæra i behold. Skulle jeg la sånn sjanse gå fra meg?
Men han er 22 år yngre!
Nettopp. Da lever han lenger enn meg. Noen må jo passe på kattene mine.
Det er tre uker siden. Mannen som forlot henne prøvde å ringe for å be om unnskyldning, men den nye mannen tok telefonen og la på.
Det eneste negative bestemor har innrømmet, er at den nye ektemannen lager bedre fårikål enn henne men det vil hun aldri si høyt. Han danser vals og er verdens beste sjåfør på den gamle, velholdte Volvoen.
I går så jeg dem i parken. Han dyttet rullestolen hennes, hun kommanderte:
Saktere! Dette er ikke Oslo Maraton!
Som du vil, min dronning.
Den tidligere forloveden sendte bryllupsgave en blender. Bestemor syntes den passet bedre som premie på neste bingo, så den ble loddet ut.
Og nå spør jeg dere: hvilken bestemor gifter seg med 67-åringen sønn til mannen som forlot henne ved alteret og hvilken sønn takker ja til å gifte seg med dama som nettopp skulle vært stemora hans?
Livet, kjære dere, overrasker oss når vi minst venter det, og det er aldri for sent å ta sjanser eller å finne litt glede midt i kaoset.
