Ble sendt til eldrehjemmet
Nå får du gi deg, Signy, ikke snakk om sånt! Astrid Svanhildsdatter dyttet skålen med havregrøt fra seg med en kraft som bare gamle hender har. Vil du hive meg vekk til et offentlig hjem?
De gårder meg ned, gir meg piller på måfå og legger pute over hodet mitt så jeg ikke får skreket?
Ikke over min døde kropp!
Ingrid pustet dypt inn og prøvde å ikke feste blikket på bestemors dirrende hender.
Bestemor, det er da ikke snakk om noe offentlig hjem. Det er et privat eldrehjem. Det ligger rett ved skogen, og sykepleierne er der hele døgnet.
Du vil få noen å prate med, en svær TV.
Her sitter du jo bare alene hele dagen, når pappa er på jobb.
Vi vet alle hvordan “prate med” fungerer, knirket gamle Astrid, og la seg tyngre på putene. De flår deg for alt du eier, tar over leiligheten og hiver deg i grøfta.
Si til Erlend at moren hans ikke forlater denne stua levende. Han får døgne for min skyld. Han er sønnen min, er han ikke?
Jeg pleide han kveld etter kveld da han hadde bronkitt. Nå er det hans tur.
Pappa jobber to skift for å ha råd til medisinene dine! Han er sekstito, blodtrykket durer, han har ikke vært på kino på år og dag, glem ferie!
Jaja, sa Astrid bare og knep sammen munnen. Han er ung, han klarer det.
Og du lar det være sagt, egg lærer ikke høna å ruge. Gå og tørk grøten, herregud så mye klin!
Ingrid gikk ut i gangen og blåste ut som en blåsebelg. Hvordan snakket man egentlig med henne?
Faren kom hjem syv på kvelden. Han tok ikke av seg skoene, bare satte seg ned på krakken i gangen og stirret tomt fremfor seg noen minutter.
Pappa, går det bra? Ingrid gikk mot han og tok den tunge handleposen.
Det går greit, Ingrid. Kaos på lageret, årsrapport tidlig i år. Hvordan er det med bestemor?
Som vanlig. Ny runde om eldrehjemmet. Hun tror vi vil ta livet av henne.
Pappa, det går ikke mer. Jeg har sett på regningene for denne måneden, vi har tre tusen kroner igjen til mat.
Og jeg må betale hybelen, og bøker.
Vi ordner det, Erlend reiste seg tungt, dro av skoene. Jeg har tatt ekstra nattevakter på vakt. Jobber annenhver natt.
Har du tenkt å slutte å sove? Du kan jo kollapse hvor som helst!
Erlend svarte ikke. Han gikk inn på kjøkkenet, fylte en gryte med vann og satte på plata.
Har hun spist?
Hun slo halve grøten ut i senga. Jeg skiftet på henne.
Ok. Gå og sett deg med bøkene, eksamenen er viktig. Jeg mater og steller henne.
Ingrid så på faren sin, hvordan han haltet inn til moren. Hun kjente han ikke igjen den glade, staute faren hun hadde vokst opp med, bleknet for hver dag.
Vitsene hans var slutt, og alt livsglede var sugd ut.
***
En uke senere var det verre han kom hjem mye senere enn vanlig. Han var ustø. Ingrid fór opp.
Pappa? Er det galt?
Det går bra, Ingrid. Ble svimmel på t-banen. Varmt der.
Sett deg. Jeg måler blodtrykket.
På måleren lyste det 180 over 110. Ingrid tok fram tablettene uten å si et ord.
I morgen blir du hjemme. Jeg ringer legen.
Det går ikke, faren knep øynene sammen. Det er kontroll i morgen. Mangler jeg, mister jeg bonusen. Og vi har fått økt eiendomsskatt på mammas leilighet.
Selg den, pappa! Ingrid hvisket for at ikke bestemor skulle høre. Selg ettromsleiligheten hennes utenfor byen.
Seks hundre tusen det vil løfte oss opp nå. Vi kan betale alt, og få inn en god pleier.
Faren sukket.
Hun vil ikke gå med på det…
Hun har ikke vært der på fem år! Hva skal hun med den hvis hun ikke kan reise seg?
Ingrid rakk ikke å si mer. På stua hørtes plutselig et hardt dunk.
Astrid Svanhildsdatter slo koppen gjentatte ganger mot nattbordet og skreik etter oppmerksomhet.
Erlend! Erlend, kom hit! Hvem er det du hvisker med? Baksnakker dere meg igjen?
Erlend tok pillen fra datteren, svelget og gikk inn.
***
For seks år siden hadde faren kjæreste Grete, snill og stille, hun stakk ofte innom med kake, og hun og pappa skulle på weekendtur sammen.
Det tok slutt da bestemor ble pleietrengende. Grete foreslo å hjelpe, men Astrid gjorde livet til et mareritt for henne.
Skal hun bare inn fra gata og stjele alt fra sønnen min! ropte hun så veggene skalv, og latet hjerteproblemer hver gang Erlend ville ut på stevnemøte. Få henne ut! Vekk!
Grete holdt ikke lenger ut, og faren lot henne bare gå.
Telefonen ringte den kvelden Ingrid leste til eksamen. Faren var ute.
Hallo?
Dette er Erlend Svanhildsen sin familie? en mannsstemme.
Jeg er datteren. Hva har skjedd?
Det er fra personalavdelingen. Faren din besvimte på møtet i dag. Vi ringte ambulansen, de tok ham til Ullevål. Notér deg adressen.
Ingrid skrev ned adressen i margen av ei bok. Så la hun på røret og straks hylte bestemor fra stua.
Ingrid! Hvem var det? Hvor er Erlend? Få ham til å komme med te, jeg tørster!
Ingrid gikk inn. Bestemor halvveis oppreist, surret inn i puter, rynket misfornøyd brynene.
Pappa er på sykehuset, sa hun kort.
På sykehus? Astrid stivnet, sa så: Ja, sånn går det når han kjefter på meg. Gud gir, Gud tar.
Ingen tar vare på meg! Hvem skal mate meg nå? Sett på tevann!
Ingrid gikk ut uten et ord.
***
Tre dager løp hun mellom sykehus og hjem.
Faren hadde fått hypertensivt anfall og stressutløst utmattelse.
Legene forbød ham å reise seg fra senga.
Ingrid, hvordan går det hjemme? var det første han spurte, liggende i hvitt sengelinn, da hun kom.
Det er i orden, pappa. Nabodama hjelper. Tenk på deg selv du skal ligge minst to uker.
To uker… de sparker meg… penger…
Sov, Ingrid rettet teppet hans. Jeg fikser alt. Lover deg.
Fjerde dagen kom hun hjem, og bestemor møtte henne i døra et uvær av klager.
Hvor har du vært? Jeg råtner her, Erlend ligger der og leker seg, og jeg råtner!
Ingrid knyttet hendene og svarte rolig.
Nå hører du på meg, bestemor. Pappa er alvorlig syk, og han kan få slag hvis han stresser seg mer.
Sludder! fnyste Astrid. Han er sterk. Synd på ham er det ikke. Snu meg nå det verker i ryggen.
Nei, Ingrid satte seg rolig. Jeg snur deg ikke. Jeg mater deg heller ikke.
Astrid gjorde store øyne.
Hva er dette for noe? Du er fullstendig gal, jente?
Nei. Vi har ingen penger. Ingen ting. Pappa jobber ikke, får ingen bonus. Pensjonen din rekker ikke til bleier og medisiner.
Nonsens! Erlend har vel lagt til side!
Det er ikke en krone å ta av. Alt gikk til undersøkelsen din forrige måned. Så, enten signerer vi papirene for å selge leiligheten din, ellers så ringer jeg kommunen i morgen og de henter deg til omsorgsbolig. Gratis.
Du våger ikke! skreik Astrid. Jeg er moren hans! Jeg styrer her!
Du styrer ingenting lenger. Du tømmer bare livet ut av sønnen din. Du bryr deg slett ikke om han dør av dette. Det eneste som teller for deg er mat og varme tepper.
Jeg ringte eldrehjemmet vi snakket om. De har fått plass. Pengene fra salget betaler for det. De har god pleie der.
Dit reiser jeg aldri! Astrid begynte å hoste voldsomt.
Da får du faste. Jeg har ikke mat til deg. I morgen får du bare vann på nattbordet. Jeg skal ut på ekstrajobb, blir sent hjemme. Tenk på saken.
Ingrid lukket døren og gikk ut. Hun skalv som om hun frøs. Hun hadde aldri vært hard, men nå visste hun: Om hun ikke brøt dette, mistet hun faren.
Og bestemoren… bestemoren ville overleve dem alle, om hun fikk fortsette å suge livet ut av de sine.
Natten kom og gikk i stillhet. Ingrid gikk ikke inn, selv om hun hørte bestemors rop, hulking, bannskap. Først om morgenen gikk hun inn.
Gi meg vann… hveset hun.
Ingrid holdt koppen mot leppene hennes.
Hva nå? Skal vi skrive under? Notaren kommer klokka tolv.
Udyr… mumlet Astrid, men det var ikke sinne igjen i stemmen. Vil ha alt… Greit. Finn fram papirene.
Bare lov Erlend… lov ham at han skal besøke meg.
Han skal komme, når han klarer å gå igjen. Og jeg kommer også. Jeg lover.
***
Erlend satt på en benk i parken ved eldrehjemmet. Han så frisk ut litt rundere, mer farge i kinnene.
Ved siden av ham i rullestol satt moren, ren og pen i nytt sjal og tygget konsentrert på et eple.
Erlend? Hører du? spurte hun.
Ja, mamma?
Du har ringt Grete igjen? Er dere venner nå?
Erlend så overrasket på henne.
Ja, vi har snakket. Hun lover å komme på lørdag.
Bra, gamle Astrid vendte seg bort mot blomsterbedet. La henne komme. Her har vi en sykepleier, Line, breial som bare det, kjefter til meg hele tida.
La Grete se hvordan jeg har det. Men du, Erlend, pass på å være snill mot henne! Det er ikke rektig at mannfolk gjør damer lei seg.
Faren din…
Erlend smilte og klemte hånda til moren. Langs grusveien kom Ingrid løpende med brede smil og veivende armer.
Pappa! Bestemor! ropte hun med et jubelrop da hun var nesten fremme. Jeg fikk stipend! Og jobben har gitt meg fast stilling!
Erlend reiste seg og favnet datteren. Astrid knep øynene mot dem.
Hun var fortsatt misfornøyd med å ha blitt kastet ut av sin egen stue, men sa det ikke lenger høyt.
Da pleieren kom og tilbød henne massasje, nikket hun bare stolt.
Ja, vi går. Men husk jeg er skjør nå. Sist klemte massøren foten min så hardt…
Si til ham at han må være forsiktig. Ellers er han verre enn bjørn, si!
Pleieren trillet henne avgårde, Ingrid omfavnet faren, og sammen sto de lenge og så mot de høye furutrærne.
For første gang på lenge, kjente alle en slags lykke.
***
Astrid fikk oppleve oldebarnet Ingrid ble ferdig utdannet, giftet seg med en god mann, og ble mor til en liten gutt.
Erlend giftet seg med Grete, og Astrid tok imot den andre svigerdatteren med vennlighet. Tiden leget gamle sår, og Grete la bak seg alt dårlig hun hadde opplevd med svigermoren.
Den gamle damen gikk stille bort, i søvne, uten bitterhet mot sønnen eller barnebarnet.
